Selvutpekt Svarteper

Som om Anne Enger Lahnsteins selvbiografi var et slags klarsignal vil, Sp-leder Odd Roger Enoksen nå danne regjering med Arbeiderpartiet. Litt sent, er det ikke?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

For Senterpartiet var det uaktuelt å gå i regjering med andre enn KrF og Venstre. De hadde ingen «Plan B». Det var Odd Roger Enoksens ganske kontante svar gjennom en valgkamp der sentrumsalternativet raste sammen som et sandslott i flo sjø, og hvor Kjell Magne Bondevik og Lars Sponheim knapt kunne vente med å hoppe til køys med Jan Petersen.

De færreste fikk likevel med seg, kanskje på grunn av Sps forsøk på å bruke EU-saken til å sanke stemmer, at Senterparti-lederen faktisk åpnet døren for Ap-samarbeid i valgkampinnspurten, som et kriseforlik. Dagsavisen var ganske alene om å konfrontere Enoksen med spørsmålet, den 6. september i år, etter at Sp-lederen hadde gjort det klart at «det er utelukket for Sp å gå i regjering med Ap og SV i hele neste periode».

Enoksen svarte altså det samme som for eksempel Jens Stoltenberg meldte tidligere på sommeren: Ap+Sp+SV er ikke aktuelt. Stoltenberg fikk pepper fra LO-hold og venstresida i Ap. Enoksen hadde sagt det samme hele tiden, så få var vel overrasket. Men Dagsavisen spurte også om noe annet; nemlig om Enoksen ville utelukke et regjeringssamarbeid med Ap og KrF. Første gang han ble spurt, 4. september, svarte Enoksen at det var et godt spørsmål som ingen i pressen hadde stilt ham. Men han ville ikke svare, ikke før et par dager senere. «Skulle det bli en situasjon i Stortinget som rettferdiggjør begrepet politisk krise, krever det at alle partier tenker på nytt,» sa Enoksen da.

Enoksens uttalelser avslører noe viktig: Tross partilederens retorikk i valgkampen forøvrig var det ikke EU-syn, distriktspolitikk, Ap-arrogansen eller Regjeringens svake fordelingspolitikk som hindret et samarbeid mellom Ap og Sp. Kanskje var det SV Enoksen ikke ville i regjering med? Sikkert, men som vi skal se nedenfor, er en SV-debatt ikke særlig interessant sett fra Sp-lederens ståsted.

Det interessante er at Ap-ledelsen og Sp-ledelsen nå deler visjon for en framtidig stabil samarbeidsregjering. Den består av Ap, Sp og KrF. Om noen av denne avisens lesere skulle håpe at SV har en plass i en slik regjering, vil de bli like skuffet som eventuelle regjeringsoptimister i Frp har grunn til å være.

Det handler selvsagt om kjøttvekta, om enkel matematikk. Og den matematikken har blitt enda enklere og tydeligere etter valget. Arbeiderpartiets ledelse har selvsagt lenge vært klar over at det bare var et tidsspørsmål før SV+Ap+Sp-flertallet på Stortinget ville ryke. Derfor har heller ikke den nye LO-lederens synspunkter på samarbeid funnet gjenklang hos Ap-toppene. Og derfor sa Stoltenberg hva han sa om et slikt samarbeid i vår. Og fikk pepper.

Kanskje hadde verken Stoltenberg eller Enoksen sett for seg at flertallet skulle skifte allerede ved valget i høst. Likefullt var det klart at de to partiene hadde en formiddabel oppgave framfor seg, dersom de skulle øve tung innflytelse på norsk politikk i årene framover: De måtte erobre KrF for et sentrum-venstre samarbeid. Med SV som støtteparti. Og med Høyre og Frp isolert på høyre fløy. For om ikke Ap+SV+Sp-flertallet ville ryke ved valget 2001, kunne det raskt glippe i 2005.

Men Arbeiderpartiet slet med tidenes laveste oppslutning på meningsmålingene, generell motvilje mot samarbeid og en egen fløy som mente samarbeidet burde rette seg mot SV og Sp.

Og Senterpartiet satset på at sentrumsalternativet skulle holde. Det gjorde det ikke. Og ingen var vel særlig overrasket.

Da hadde Høyres Jan Petersen allerede fått bruke måneder på å bearbeide Kristelig Folkeparti. Mens verken Ap eller Sp hadde lagt to pinner i kors for å få Bondeviks menn på laget. Vi får aldri vite om de to partiene kunne lykkes i å lokke KrF over til den andre siden. Kanskje ville det ikke vært mulig – kanskje synes KrF Høyres skattekutt er til å leve med, kanskje er de ideologiske skillene mellom Ap og KrF for store – men både Stoltenberg og Enoksen tror tilsynelatende at det burde vært mulig. I hvert fall hvis vi skal tro hva de sier.

For gjennom hele valgkampen gjentok Stoltenberg at KrF hadde mer til felles med Ap enn med Høyre. Enoksen sier nå til Dagsavisen at KrF ikke har noe i en Høyre-dominert regjering å gjøre. Men ingen av dem brukte tiden fram til valget på å invitere til et samarbeid.

For Arbeiderpartiet er det selvsagt ille å miste regjeringsmakten, men det kan knapt måles med hvilken katastrofe valgresultatet isolert sett var. For Senterpartiet var valgresultatet ille, men enda verre må det være å ha mistet enhver betydning i norsk politikk. I motsetning til hva som er tilfellet for Ap, SV og Frp, kan den nye regjeringen ikke danne flertall med Senterpartiet alene. Og får Regjeringen støtte fra ett av de tre nevnte partiene, kan Sp mene nøyaktig hva de vil. Regjeringen får flertall uansett. Dermed er Senterpartiet i en like ulykkelig situasjon som SV kom i under Bondevik I-regjeringen. Ingen trenger å bry seg om hva de mener.

Paradoksalt nok ville en Senterparti-invitasjon til samarbeid med Ap og KrF hengt bedre i hop med partiets valgkampbudskap, enn krampetaket rundt sentrumsalternativet. Store og dyre avisannonser om EU-saken skremte ingen til Sp. Først og fremst fordi ingen tror vi får en ny EU-kamp på fryktelig lenge. Men Senterpartiet selv må ha trodd at EU-frykten fantes der – siden de satset så mye på den. Hadde de invitert til samarbeid med Ap og KrF, kunne Sp framstått som garantist mot EU-medlemskap. Det kunne de faktisk ikke gjort i en sentrumsregjering. Tvert imot ville EU-saker vært ypperlige for Ap og Høyre til nettopp å felle en sentrumsregjering på.

Med Arbeiderpartiet som mulig konkurrent ble Senterpartiet valgets store taper. Det kan de ikke minst skylde seg selv. For Sp og Odd Roger Enoksen kunne vært dem som førte Ap og KrF sammen. Da hadde Høyres valgseier ikke hatt stor verdi. Og, om Ap og KrF ikke hadde tillatt at Johan J. Jakobsen skulle bli statsminister, så kunne Senterpartiet likevel spilt en viktig rolle som regjeringsparti.

Det er mange som de senere årene har etterlyst langsiktige koallisjoner og samarbeid i politikken. Vel, det har vi fått nå: En Høyre-dominert regjering på Frps nåde. Selv lurer jeg på om det ikke hadde vært bedre med fortsatt kjekling og hestehandling i Stortinget.

Mye tyder på at den nye regjeringen vil bli sittende lenge. Den kan bare felles av to ting: Frps lunefullhet og indre spenninger, eller en kombinasjon av de to. Det er neppe tilstrekkelig at Ap og Sp nå begynner å gjøre seg lekre for KrF. Bondeviks mannskap må ikke bare ønske seg nye partnere. De må også ønske seg ut av det forholdet de har gått inn i.

Og indre spenninger? Det er EU-saken selvsagt, men den kommer ikke opp før Høyre ønsker det. Og det har de ingen grunn til. Sist gang EU-saken blandet seg inn i norsk politikk ødela den det borgerlige samarbeidet for år framover, og den sendte velgerne alle andre veier enn til Høyre. På toppen av det hele er det lite som tyder på at en ny EU-kamp med det første vil gi et sikkert ja-resultat. Det er finanspolitikken selvsagt. Men KrF kan godt leve med (og støtte) store skattelettelser, så lenge de får penger til sine hjertesaker.

Det må holdes som mer sannsynlig at KrF beholder vippeposisjonen også inn i neste stortingsperiode enn at de ikke gjør det. SV er omtrent så stort som de har lov å håpe på. Ap kan vokse igjen, men neppe tilbake til gamle høyder. Og Senterpartiet sliter med å rettferdiggjøre seg selv. Da har Ap og Sp en tung og vanskelig jobb å gjøre med å vinne KrF fra høyre-samarbeid til sentrum-venstre-samarbeid. Den jobben hadde vært lettere hvis de startet for ett år siden.

---
DEL

Legg igjen et svar