Selvportrettets kritiske kraft

I selfiens tid fungerer det iscenesatte selvportrettet som politisk aktivisme.

Somnyama IV, Oslo, 2015. Photo: © Zanele Muholi. Courtesy of STEVENSON, Cape Town/Johannesburg

 

At kunstnere lager portretter av seg selv, har lange tradisjoner i kunsthistorien. Vi kjenner alle til Munchs berømte Selvportrett med sigarett (1895) og van Goghs selvportrett uten øre, men også abstrakte kunstnere som Jackson Pollock, kjent for sine action paintings, har malt selvportretter. Selvportrettet er også en avgjørende del av den amerikanske fotografen Robert Mapplethorpes til tider kontroversielle oeuvre som tar for seg seksualitet, erotikk, kjønn og identitet. Og det er vanskelig å tenke på iscenesatte, fotografiske selvportretter uten at bildene til selve dronningen av sjangeren Cindy Sherman dukker opp på netthinnen. Hennes første prosjekt Untitled Film Stills (1977–80) med utgangspunkt i Hollywoods fremstilling av kvinnen, gikk rett inn i den tidens debatt om kjønn og identitet, stereotyper og kvinnerollen.

Screen Shot 2016-06-15 at 14.53.08I dag kan vi alle konstruere vår identitet ved å iscenesette våre liv gjennom bildene vi deler – eller velger å ikke dele – på ulike sosiale plattformer. Begrepet selfie ble et moteord i 2012, men å produsere bilder hvor vi iscenesetter oss selv har vi gjort siden tidenes morgen. Ordet selfie defineres som et bilde man tar av seg selv og deler på sosiale medier, men i praksis leser jeg det som mer betegnende for sjangeren at det er en sosial gest, og en måte å posisjonere seg på i ulike miljøer. Ofte kan det være ytterst overfladisk, samtidig som det kan være nært og avslørende. Selvportrettet har på sin side i seg en mulighet til utforskning av en selv, kanskje til og med en mulighet til å oppnå selvinnsikt.

Aktivisme. Sørafrikanske Zanele Muholi har selv definert selvportrettet som konfronterende og en selvransakelse så sterk at den kan grense til vold; fortrengte følelser og vonde minner må bringes frem for at hun skal uttrykke noe gjennom bildet.

Muholis iscenesatte portretter snakker et språk som knytter dem opp mot noe større enn henne selv.

Muholi startet sitt fotografiske prosjekt sterkt inspirert av Nan Goldin, som er kjent for sine intime fotografiske fortellinger av sin nærmeste krets. Etter å ha rettet kamera mot mennesker i lhbt-miljøer i Sør-Afrika i ti år, spurte hun seg selv: Når får fotografer mulighet til å jobbe med sin egen lidelse? I dette nye prosjektet, Somnyama Ngonyama (Hail the Dark Lioness), utforsker hun sin egen identitet – som kvinne, svart, sørafrikansk og lesbisk.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here