Selvportrettets kritiske kraft

I selfiens tid fungerer det iscenesatte selvportrettet som politisk aktivisme.

Somnyama IV, Oslo, 2015. Photo: © Zanele Muholi. Courtesy of STEVENSON, Cape Town/Johannesburg
Nina Toft
Fast kritiker (foto).

 

At kunstnere lager portretter av seg selv, har lange tradisjoner i kunsthistorien. Vi kjenner alle til Munchs berømte Selvportrett med sigarett (1895) og van Goghs selvportrett uten øre, men også abstrakte kunstnere som Jackson Pollock, kjent for sine action paintings, har malt selvportretter. Selvportrettet er også en avgjørende del av den amerikanske fotografen Robert Mapplethorpes til tider kontroversielle oeuvre som tar for seg seksualitet, erotikk, kjønn og identitet. Og det er vanskelig å tenke på iscenesatte, fotografiske selvportretter uten at bildene til selve dronningen av sjangeren Cindy Sherman dukker opp på netthinnen. Hennes første prosjekt Untitled Film Stills (1977–80) med utgangspunkt i Hollywoods fremstilling av kvinnen, gikk rett inn i den tidens debatt om kjønn og identitet, stereotyper og kvinnerollen.

Screen Shot 2016-06-15 at 14.53.08I dag kan vi alle konstruere vår identitet ved å iscenesette våre liv gjennom bildene vi deler – eller velger å ikke dele – på ulike sosiale plattformer. Begrepet selfie ble et moteord i 2012, men å produsere bilder hvor vi iscenesetter oss selv har vi gjort siden tidenes morgen. Ordet selfie defineres som et bilde man tar av seg selv og deler på sosiale medier, men i praksis leser jeg det som mer betegnende for sjangeren at det er en sosial gest, og en måte å posisjonere seg på i ulike miljøer. Ofte kan det være ytterst overfladisk, samtidig som det kan være nært og avslørende. Selvportrettet har på sin side i seg en mulighet til utforskning av en selv, kanskje til og med en mulighet til å oppnå selvinnsikt.

Aktivisme. Sørafrikanske Zanele Muholi har selv definert selvportrettet som konfronterende og en selvransakelse så sterk at den kan grense til vold; fortrengte følelser og vonde minner må bringes frem for at hun skal uttrykke noe gjennom bildet.

Muholis iscenesatte portretter snakker et språk som knytter dem opp mot noe større enn henne selv.

Muholi startet sitt fotografiske prosjekt sterkt inspirert av Nan Goldin, som er kjent for sine intime fotografiske fortellinger av sin nærmeste krets. Etter å ha rettet kamera mot mennesker i lhbt-miljøer i Sør-Afrika i ti år, spurte hun seg selv: Når får fotografer mulighet til å jobbe med sin egen lidelse? I dette nye prosjektet, Somnyama Ngonyama (Hail the Dark Lioness), utforsker hun sin egen identitet – som kvinne, svart, sørafrikansk og lesbisk.

Screen Shot 2016-06-15 at 14.53.01Å iscenesette seg selv er et språk vi kjenner til, fordi det har blitt en del av vår daglige kommunikasjon – enten bildene vi publiserer er av oss selv, våre barn eller våre omgivelser. I kunsthistorisk sammenheng er det et velbrukt grep å benytte attributter eller symbolske gjenstander i portrettbilder. Muholis iscenesatte portretter snakker et representativt språk som knytter dem opp mot noe større enn henne selv. Men det at selvportrettet snakker til oss ut fra et tydelig personlig og nært ståsted, er kanskje det som gir disse bildene det største potensialet som sosial aktivisme? Muholi definerer seg selv som visuell aktivist. Hennes forrige prosjekt Faces and Phases (2008–2015) startet som en direkte reaksjon på en tiltakende hatkriminalitet og drap på homofile i Sør-Afrika. Muholi hadde en tro på at fotografiet kunne motvirke frykten som er kjernen til hatet, og være med på å normalisere homofili. Hennes karriere som kunstner har kommet som et resultat av hennes aktivistiske rolle. Hun startet i 2009 organisasjonen Ikanyso, som jobber med visuell aktivisme, kunst og medieoppmerksomhet rundt lhbt-samfunn. Når hun har utstillinger, er det ofte i kompaniskap med den lokale kunstscenen eller queermiljøer i form av workshops og ulike former for tverrfaglig samarbeid. Slik bygger hun stadig større nettverk og gjør utstillingene til dynamiske samlingspunkter.

Blikket. Muholi er født i 1972 og vokste opp med apartheid – et samfunn der rase definerte ditt menneskeverd. Sør-Afrikas grunnlov fra 1996 forbyr diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, og Sør-Afrika var det første landet i Afrika (og det femte landet i verden) som legaliserte ekteskap mellom likekjønnede. Likevel florerer hatkriminalitet og drap på homofile i landet, og svarte lesbiske utsettes for «korrigerende» voldtekter.

I møtet med Muholis portretter er det først og fremst blikket som slår meg. Direkte, utfordrende og samtidig tømt, sårt og blottstilt konfronterer hun meg. Hodekreasjonene leser jeg først som et dekorativt hodeplagg, som noe eksotisk. Ved nærmere øyensyn oppdager jeg at det er vanlige klesklyper, vaskeskrubber, en skulderveske, en gardin. Hvor har jeg sett disse bildene før, og hvilke forutinntattheter eller klisjeer er det som styrer min lesning?

I fjor så jeg utstillingen Distance and Desire; Encounters with the African Archive på C/O Berlin i Tyskland. I dunkelt belyste rom kunne jeg skue et stort utvalg fotografier som viste meg det eksotiske Afrika sett med kolonitidens vestlige øyne. Heroiske portretter av høvdinger, konger og krigshelter, Carte de Visite-portretter, familiealbum og postkort med naturmotiver fra The Walter Collection-arkivet var utstilt i glassmontere og i små rammer på veggen. Med kameraet i hånd kunne kolonistene iscenesette det eksotiske i sitt bilde, men samlingen inneholder også mange bilder tatt av dyktige sørafrikanske fotografer. Arkivets betydning og intensjon forandrer seg med tiden det ses i, og med den kulturelle konteksten. Noe som i én tidsepoke kan forstås som etnografiske studier eller en måte å tilegne seg makt på, kan i en annen tid bli en melankolsk iscenesettelse eller satirisk performance.

Sidestilt med presentasjonen av arkivet inneholdt utstillingen verker av samtidige sørafrikanske kunstnere, deriblant Muholi. Det samtidige blikket åpner bildene i arkivet opp for en ny og utvidet lesning og forståelse knyttet til kolonialisme, eksotisering og det å se på «den andre». Fascinerende var det å se at dagens komplekse spørsmål om kjønn, rase og identitet reflekteres også i disse tidlige bildene. Det er denne historiske billedarven som danner en forståelsesramme for Muholis prosjekt, og som åpner det opp til å romme et viktig kapittel i menneskehetens lidelseshistorie. Ved å bruke seg selv som rammeverk, kan Muholi stille de store spørsmålene: Hva er egentlig rase? Og hva er egentlig kjønn?

I Ny Tids spalte Fokus på fotografi presenterer billedkunstner Nina Toft et nytt fotoprosjekt eller en fotobok.

---
DEL