Selvhjelpslitteratur på sitt beste

Den danske psykologiprofessoren Svend Brinkman, prediker nøysomhetens evangelium med stor overbevisning.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Filosof og psykolog Svend Brinkmann har de siste årene kommet med bøker som vel må kunne kalles selvhjelpslitteratur, selv om dette er en term som sjelden forbindes med noe positivt for de litt mer snobbete av oss. Jeg må selv innrømme at jeg var skeptisk da jeg begynte å lese – men jeg ble raskt gledelig overrasket. For i likhet med for eksempel Martha Nussbaum, mener Brinkmann at filosofien skal ha en praktisk nytte og ikke støve ned i universitetsbokhyllene. Forfatteren trekker også store veksler på stoikerne – som Martha Nussbaum har skrevet om i Therapy of Desire – som hevder at om ikke filosofien har en terapeutisk verdi, så har den rett og slett liten (kanskje til og med ingen) verdi i det hele tatt. Brinkmanns prosjekt er, mener jeg, et opplysningsprosjekt av beste merke, fordi det også populariserer og videreformidler den mest livsnyttige av en rekke filosofers, psykologers og forfatteres tanker.

Frihet er evnen til å gi slipp. Frihet ligger i måtehold og nøysomhet.

Med sine tre bøkene Stå fast (2014), Ståsteder (2016) samt årets utgivelse Gå glip (2017) har Brinkmann gitt oss en livsfilosofisk trilogi som savner sin like i nyere skandinavisk sakprosa.

Noe er godt nok. I Brinkmanns siste bok er det nøysomhet og begrensning som står på timeplanen. Vi lever i en verden hvor det å skaffe seg stadig mer og det nyeste av alt, gjerne forbindes med lykke. Men det er heller evnen til å være fornøyd med det man har som gjør at tilfredshet faktisk er innenfor rekkevidde, mener forfatteren. Den eksternaliserte lykken – den som er avhengig av ytre fenomener som eiendeler eller andres bekreftelse – vil kun vare en kort stund før vi trenger påfyll, mener han. Selvsagte tanker for mange – men all den tid svært lite tyder på at denne visdommen har sunket ordentlig inn i vår erkjennelse, er ordene vel verdt å gjenta.

Brinkmann går gjennom flere bøker hvor det vi ønsker oss står sentralt, særlig i en kontekst av selvrealisering, som har så stort fokus i dag. Bøker som The Secret – som faktisk er blitt en internasjonal bestselger – tar denne ideologien ut i det absurde, nesten skremmende, med sin påstand om at dersom vi bare begjærer noe sterkt nok, vil vi få det. Blindheten i slike resonnementer er latterlig, men dessverre altfor fremherskende, mener Brinkmann. Selvrealiseringsideologien speiles i det overforbruk og konsumjag som tærer på både kloden og solidariteten mennesker imellom, påpeker forfatteren, som oppmuntrer til en mer nøysom orientering også på det kollektive plan: Vi må lære os «at sige, at nogen eller noget er godt nok».

Vi bør forestille oss selv og våre kjære som døde, råtnende lik.

Frihet som måtehold. I denne sammenhengen blir også frihet noe ganske annet enn det mange av oss forbinder det med. For Brinkmann er ikke frihet muligheten til å si, gjøre eller kjøpe hva man vil, men evnen til å gi slipp på alle de tingene vi «må» uttrykke, handle på eller eie. Frihet ligger i måtehold og nøysomhet. Brinkmann taler varmt for det reflekterte livet, som speiles i hvordan det faktisk leves – ifølge ham et langt bedre liv enn det som hele tiden søker behovstilfredsstillelse. Frihet handler ikke bare om individet, men også om solidaritet og omtanke – den er «en villighed til at give afkald på noget, hvor det er en fordel for en annen, der har mere brug for det».

Å ville alt, ut fra en redsel for å gå glipp av noe, gjør oss til slaver av ønskene våre.

Det er en utidsmessighet i dette som fascinerer – hvor ellers kan vi finne noen som insisterer på måtehold i tradisjonen etter Aristoteles?

Negativ visualisering. Å ville alt, ut fra en redsel for å gå glipp av noe, gjør oss til slaver av ønskene våre, sier den danske psykologen – for terskelen for hva vi vil ha, flyttes hele tiden foran oss i takt med erobringen av nye territorier. Det er modig av Brinkmann å skrive så direkte imot tidens ånd. Med henvisning til Søren Kierkegaard og hans lille fortelling om liljene på marken og fuglene i trærne, ender han opp i en lovprisning av enkelheten, ja, tilbakeholdenheten og den roen som preger det mennesket som bare hører og ser, oppmerksomt. Å legge bånd på seg selv og lytte til andre, og ikke alltid hevde sin rett, er en dyd vi ville hatt stor nytte av å finne tilbake til, mener han.

Brinkmann griper også tilbake til stoikerne når han lanserer et alternativ til den positive visualiseringen det meste av selvhjelpslitteraturen er opptatt av – som gjerne er både løgnaktig og overfladisk: «Forestill deg det fantastiske du vil oppnå!» Nei – i stedet for å fantasere om dyre biler, perfekte partnere og lukrative jobber, bør vi forestille oss selv som fattige og syke – ja, mer: Vi bør forestille oss selv og våre kjære som døde, råtnende lik. Da vil du kunne sette det livet du faktisk har her og nå i perspektiv, og glede deg over det.

«Man må vælge noget fra – gå glip av det meste – for at overhodet se noget,» sier Brinkmann. Amen.

---
DEL