Europaparlamentet i Brussel en solrik oktoberdag er mildt sagt overveldende. Her blir de viktigste beslutningene tatt for, av og med Europa, tenker jeg mens jeg småløper etter Margrete Aukens rådgiver. En smilende og livlig Auken møter meg. Siden 2004 har hun vært medlem av EU-parlamentet, hvor hun representerer De europeiske grønne / Europeisk fri allianse.

Klimakamp

Auken er medlem av den største komiteen i Europaparlamentet: komiteen for miljø, folkehelse og mattrygghet. Den nyinnsatte første kvinnelige presidenten for Europakommisjonen, Ursula von der Leyen, har presentert en European Green Deal, hvor det blant annet står: «We will push for an ambitious Green Deal to be proposed to all European citizens to achieve the much-needed transition to a greener economy.» Om von der Leyens nye avtale sier Auken:

«Green Deal minner om den første hovedrapporten til FNs klimapanel fra 1990, som beskrev klimaforandringer med sikre beregninger av menneskeskapte CO₂-utslipp som er ansvarlig for mer enn halvparten av den økte drivhuseffekten.

I rapporten kom det fram at jo lenger vi fortsetter å øke utslippene, jo større vil kuttene måtte være for at vi skal oppnå stabilisering på et gitt nivå. Klimakampen var allerede i gang for 30 år siden! Havet er ikke bare fylt med plast, men også av CO₂, noe som er et kjempeproblem. Den grønne komiteen jeg sitter i, har kjempet mot dette i årevis. Når det kommer til klimaet, kan vi ikke vente på å finne på noe smart. Vi må handle nå. Og så kan man selvfølgelig håpe på at det kommer utvikling og modeller som gjør at det går fortere. Man kan se på forslag som kommer fra kommisjonen nå om hvor travelt vi har det.

Når jeg leser von der Leyens Green Deal, er det de samme ordene som i 1990 – da blir jeg litt bekymret for at det igjen bare skal bli snakk og ingen handling. Heldigvis har Greta Thunberg gjort tydelig for verdenssamfunnet det vi visste for flere år siden. Hun er en gave. Mine åtte barnebarn er også mine talspersoner. Så når jeg ser på verden i dag, tenker jeg at det nå endelig blir gjort noe – nå blir det snakk og handlinger!»

Nå eller aldri

I European Green Deal er målene blant annet å få EU klimanøytralt innen 2050 og ha en strategi for biologisk mangfold for 2030 som inkluderer Natura2000,1 beskyttelse av arter og naturtyper samt innføring av både en null-forurensningspolitikk med hensyn til luft- og vannkvalitet og en miljørelatert skattepolitikk, inkludert en karbongrenseavgift.

Jeg spør om det er realistisk å oppnå klimamålene innenfor tidsrammen, og om EU-borgerne kommer til å støtte dette. «Jeg tror ikke at alternativet er realistisk. Jeg er nødt til å tro og håpe på at vi når disse målene. For jeg kan ikke se for meg alternativet; at havnivået og CO2-utslippene kommer til å stige, noe som vil innebære omfattende sosiale konflikter og krig – det ligger et enormt krisepotensial og murrer under overflaten!» svarer Auken.

Men hvordan har vi kommet til punktet hvor det er nå eller aldri?

«Klimakrisen er den største krisen menneskeheten noensinne har blitt utsatt for – og den er i gang. Vi har visst det i 30 år, uten å handle. Hver gang vi flyr, sender vi regningen til barneværelset. Vi kan ikke fly verden rundt. Det som skjer fra de unges side i dag, er en selvoppofrelse. Deres foreldres generasjon visste godt at klimakrisen var et faktum, men de satt handlingslammet», sier en tydelig engasjert Auken.

«Den europeiske union er verdens største fellesskap. Hvis vi får gjort noe her, følger
resten av verden etter.»

Jeg lurer på hvordan vi kan unngå at noen unnlater å handle nå – hvordan EU kan gjøre det lettere for de respektive EU-borgerne å bli klimavennlige i hverdagen?

Auken blir provosert av spørsmålet mitt og mener at det vi kan gjøre, er å legge press på at det skal gjennomføres politiske beslutninger som er klimavennlige: «Men at det skal være like lett som det alltid har vært – nei, det blir det ikke. Det er ikke det primære kravet. Det primære kravet er at det blir handling. Vi har alle et personlig ansvar. Ingen må gjøre alt, men alle må gjøre noe. Hvis vi gjør det sammen, kan vi klare det. Den europeiske union er verdens største fellesskap. Hvis vi får gjort noe her, følger resten av verden etter.»

Norges bidrag

Jeg spør Auken om hennes forhold til Norge, og om hvordan Norge som ikke-medlemsstat kan bidra til en European Green Deal:

«Jeg besøkte Norge for første gang i 1953. Jeg skulle gjerne hatt Norge med i EU og sett at også dere var en del av beslutningsprosessene. Men selv om dere ikke er medlem av EU, kan dere bidra. Dere har ikke noe annet valg enn å være med i klimakampen. Norge kan kjøpe CO₂-kvoter, og norsk industri må stoppe oljeproduksjonen; og det må skje nå. Det er en stor tragedie at Norge har parkert sin rolle i EU. Debatten om EU-medlemskap må tas opp igjen i Norge.»

Om Europas framtid sier Auken: «Vi har store utfordringer når det kommer til klimakrisen. Den økende nasjonalismen i Øst-Europa med Polen og Ungarn i spissen, brexit, som vil koste Storbritannia dyrt, tiltakende sosiale konflikter og det økende klasseskillet er noen av de største utfordringene vi står overfor. EU må beskytte den sosiale sikkerheten i samfunnet gjennom en sterk sosial solidaritet.»

Europas migranter

Auken er visepresident i Palestina-delegasjonen samt medlem i delegasjonen til den parlamentariske forsamlingen i Middelhavsunionen. Noen dager før jeg skal møte henne, viser nyhetsmediene de første tyrkiske angrepene på kurderne i Rojava i Nord-Syria. Som kurder fra Tyrkia er jeg rystet over hendelsene og spør hvordan Europa kan få en slutt på angrepene. Auken svarer at hun ikke vet hvordan konflikten mellom Tyrkia og Syria/Kurdistan kan løses:

«Angrepene handler ikke bare om å finne IS-terroristene, men også om de syriske flyktningene som Tyrkia har tatt imot. Dublin-forordningen III,2 som også Norge er en del av, spiller en avgjørende rolle her.»

«Hver gang vi flyr, sender vi regningen til barneværelset.»

Ifølge forordningen skal asylsøkeren søke om asyl i det første EU-landet vedkommende kommer til. Dersom asylsøkeren etter fingeravtrykk-registreringen krysser grensen til et annet EU-land, vil hun eller han returneres tilbake til det første EU-landet.

Auken mener at Dublin-systemet svikter og fører til et enormt press på land plassert i EUs yttergrenser, i dette tilfellet Tyrkia. Den kurdiske utenrikstalsmannen Abdulkarim Omar sa om de tyrkiske angrepene på kurderne i Rojava: «Folk kommer til å flykte, blant annet til Europa. Europa må ta ansvar.»

Om dette sier hun: «Selvfølgelig må Europa ta ansvar. Asylpolitikken i Europa er god, men man kan også si at den kan bli bedre. Asylsøkerne må få bedre vilkår. Vi har for eksempel det skrekkelige samarbeidet med Libya, som virkelig er skamfullt og vanskelig å finansiere.»

Libya tar imot mange flyktninger. Ifølge Human Rights Watchs (HRW) 70-siders rapport «No Escape from Hell: EU Policies Contribute to Abuse of Migrants in Libya», basert på fire asylmottakbesøk i 2018, er migrantene «feilernærte grunnet dårlig mat- og vannkvalitet og mangler et adekvat helsetilbud. Det er også observert vold og bruk av pisking fra vaktene». I rapporten står det også at en stor andel barn og spedbarn lever under «sterkt uegnede forhold», og at de forutenå mangle tilstrekkelig ernæring verken har tilbud om organiserte aktiviteter eller utdanning. Det er urovekkende, med tanke på at nesten 20 prosent av flyktningene som nådde Europa fra Libya i 2018, var barn.

Klimaflyktninger

EU finansierer den libyske kystvakten for å holde migranter ute av Europa. Det fører til at migrantene søker illegal hjelp fra militser og menneskesmuglere. Skal vi her i Europa skape en verdig og human asylpolitikk, understreker Auken at «Europa må gjøre dette sammen». Hun nevner også at Frankrike, Tyskland, Italia, Malta og spesielt Portugal har gode vilkår for asylsøkere med en progressiv og økonomisk flyktningpolitikk

.Portugal åpnet grensene – selv etter den europeiske migrantkrisen i 2015. Den portugisiske statsministeren António Costa bekjentgjorde i mai 2018 at landet ville ta imot 10 000 flyktninger (tre ganger EU-kommisjonens kvote).

Auken sier at hver eneste europeer hun kjenner, er klar over at flyktningproblemet ikke vil forsvinne av seg selv. «Klimaflyktningene kommer. Vi har ikke definert dem i konvensjonen ennå, men vi vet at de faktisk allerede er på vei. Verdens klimaflyktninger kommer ikke rett til Europa; de fleste flykter til nærområdene først. Men jeg er overbevist om at Europa kan og at Europa skal ta dem imot. For gjør vi ikke det, er det oss selv det går ut over – vi blir umenneskelige. Og hvis vi ikke tar dem imot lovlig, kommer de illegalt, og det vil være farligere for samfunnet.»

Kjønnsbalanse

I sin første tale for Europaparlamentet (16. juli 2019) fastslo Ursula von der Leyen at kjønnsbalanse innad i komiteene skulle prioriteres. Med europeisawoman på Instagram, der hun refererer til den mytologiske greske kvinneskikkelsen Europa, stadfester hun sin feministiske kamp i EU.

Jeg spør Auken om også hun er kjønnsbevisst i sitt arbeid.

«Ja, jeg er jo kvinne. Det er min identitet. Jeg har alltid vært opptatt av å ha best mulig kjønnsbalanse i arbeidet mitt. Jeg har vært prest i mange år nå, og jeg kommer fra et hjem der far var meget solidarisk overfor mor. Mannen min har også vært svært solidarisk med meg. Du kan si at jeg kommer fra privilegerte kår. Det feministiske prosjektet har ikke berørt meg og mitt liv noe særlig. Derfor er jeg mer opptatt av det sosiale prosjektet med miljø og klima i min politiske karriere. Jeg er imidlertid svært takknemlig for at den feministiske kampen eksisterer», avslutter Auken.

1. Natura 2000 er et nettverk av naturvernområder, områder for bevaring og verneområder i EU utpekt under habitatdirektivet og fugledirektivet.
2. EU-forordning som fastsetter kriteriene og prosedyrene for avgjørelsen av hvilken av medlemsstat som er ansvarlig for å behandle asylsøkerne, i overensstemmelse med Flyktningkonvensjonen samt EUs kvalifikasjonsdirektiv.

Danske Margrete Auken (74) fra det grønne venstrefløyspartiet Socialistisk Folkeparti (SF) er den andre kvinnen som presenteres i NY TIDs serie om europeiske kvinners tanker om Europa og Norges framtid. Auken er utdannet cand.theol. fra Københavns Universitet (1971) og har vært sogneprest ved Frederiksberg kirke (1972).

Auken vært medforfatter av bøkene Dåben (1977), Kirkens mund og mæle (1992) og 24 julesalmer og sange (2001), i tillegg har hun skrevet flere artikler og kronikker om blant annet miljø, bioetikk og kirkespørsmål.

Hennes politiske karriere startet med medlemskapet i Folketinget (1979–1990 og 1994–2004).

Hun har vært medlem av Nordisk råd (1982–1990), er medlem av Europarådet (1990–), og siden 2004 har hun vært medlem av Europaparlamentet for De europeiske grønne.

NY TIDs serie er støttet av Fritt Ord.