Selfier fra Holocaust

Dokumentaren Austerlitz observerer hordene av mennesker som besøker de tyske konsentrasjonsleirene, som om de var en hvilken som helst turistattraksjon.

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

Austerlitz

Sergei Loznitsa

Tyskland

En rekke dokumentarfilmer har blitt laget om konsentrasjons- og utrydningsleirene fra andre verdenskrig. Flere vil og bør det nok også bli, da det åpenbart er viktig å minnes denne redselsfulle delen av vår fortsatt nære historie.

Ukraineren Sergei Loznitsas Austerlitz skiller seg imidlertid ut fra andre slike filmer, da den ikke først og fremst tar for seg hva som foregikk i disse leirene, men hvordan vi minnes dette. Nærmere bestemt fokuserer filmen på hordene av turister som oppsøker de tyske konsentrasjonsleirene som om de var på en hvilken som helst turistattraksjon, og hvordan dette står i til dels grell kontrast til disse stedenes historiske alvor.

Observerer på avstand. Austerlitz – hvis tittel er hentet fra W.G. Sebalds roman, samtidig som den spiller på en misoppfatning av navnet «Auschwitz» – kan trygt kalles en observerende dokumentar. Her er ingen «snakkende hoder» eller forklarende fortellerstemmer, kun lengre, tablåaktige sekvenser hvor et statisk kamera fanger menneskemengder som beveger seg gjennom ulike deler av Dachau og Sachsenhausen, filmet fra en viss avstand.

«Vi er vant til at andre verdenskrig og konsentrasjons-leirene er i svart-hvitt, fra faktisk dokumentar-materiale til Schindlers liste.»

Det er fristende å si at djevelen er i detaljene, når turistene har valgt å ikle seg t-skjorter med inskripsjoner som «Just Don’t Care», «Cool Story, Bro» og «Jurassic Park» – eller rett og slett med et bilde av en svær hodeskalle. Slike klesvalg er neppe bevisst gjort i anledning den forestående ekskursjonen til leirene der så mange mennesker har blitt tatt av dage, men fremstår like fullt som påfallende lite passende. (Av respekt for folkene i filmen, skal jeg unnlate å trekke en parallell til vår egen Per Sandbergs usmakelige valg av t-skjorte en tid tilbake.)

Likeledes kan man riste oppgitt på hodet over jenta som underholder følget sitt med å balansere en vannflaske på hodet, mens en omviser forteller gruppen ved siden av om hvorfor det var egne fengsler inne i konsentrasjonsleirene. (For å isolere og torturere folk som muligens satt på viktig informasjon, lyder forklaringen.)

Selfies. I tillegg sendes det en hel del tekstmeldinger, og ikke minst tar de besøkende en masse «selfies», med og uten selfiestang. Det poseres foran gasskamre og krematorier, foran påler som ble brukt til smertefull avretting, og kanskje særlig foran det velkjente skiltet over inngangsporten med slagordet «Arbeit Macht Frei». Sjelden har vel denne fototrenden vært et mer tydelig bilde på det overdrevne og lite sympatiske selvfokuset i vår tids SoMe- og YOLO-kultur.

Man kan også stusse over hva omviserne sier, som når en av dem proklamerer at håp «kun er en overlevelsesmekanisme» som hindrer folk i gjøre opprør, mens en annen beskriver årsakene til Holocaust som «smålige, smålige politiske motiver, i grunn». Eller når en guide sier til sitt matpakkespisende følge at de kan ta det med ro, fordi det neppe er siste gang de vil få anledning til å spise.

Kontrasterende erfaring. Jeg besøkte selv konsentrasjonsleirene Auschwitz og Birkenau i Polen sist sommer. Uten at jeg skal heve meg over menneskene i denne filmen, opplevde jeg at dette var preget av alvor, respekt og verdighet, noe vår dyktige omviser også bidro sterkt til. Men jeg er ikke sikker på om vi utelukkende hadde kommet godt ut av det om Loznitsa hadde vært der med sitt kamera. Jeg mistenker nemlig at det fortoner seg litt annerledes fra den betraktende avstanden filmen innbyr til, enn når man faktisk er der, som en del av disse turistgruppene. (Jeg husker også hvor ubehagelig det føltes da jeg diskret måtte sende en jobbrelatert SMS mens vi bevegde oss etter guiden mellom to av bygningene i Birkenau.)

I denne sammenhengen skal det også nevnes at ingen av turistene i Austerlitz virker klar over at de blir filmet, noe som vel er en forutsetning for hele filmens prosjekt. Man kan stille spørsmål om hvorvidt dette etisk sett er helt akseptabelt – men om konsentrasjonsleirene defineres som offentlige steder, er det muligens juridisk uproblematisk. Og for alt jeg vet kan det ha blitt opplyst gjennom plakater eller lignende at man ville bli filmet av et dokumentarteam under besøket.

«Sjelden har vel ‘selfie’-trenden vært et mer tydelig bilde på det overdrevne og lite sympatiske selvfokuset i vår tids SoMe- og YOLO-kultur.»

Krig i sort/hvitt. I tillegg til den konsekvente bruken av statiske bilder i ubrutte tagninger, har regissøren gjort ett iøynefallende estetisk valg som til dels bryter med den tilsynelatende ubearbeidede, observerende tilnærmingen: Han har filmet i svart-hvitt. Dette blir et slags metagrep som fører tankene til hvordan vi minnes og hvordan vi medierer disse hendelsene. På et vis er vi jo vant til at andre verdenskrig og konsentrasjonsleirene er i svart/hvitt, fra faktisk dokumentarmateriale til Schindlers liste.

Hvor absurd det enn kan oppleves at nazistenes konsentrasjonsleire har blitt turistattraksjoner, så er vel dette en følge av at man har ønsket å få så mange som mulig til å oppsøke disse stedene. Men er det dermed en nødvendighet at de anses som attraksjoner? Min egen erfaring fra Auschwitz og Birkenau bekrefter i hvert fall ikke at en stor mengde besøkende i seg selv går ut over alvoret man føler eller respekten man utviser.

Det skal dessuten understrekes at blant alle de besøkende vi ser i Austerlitz, er det også mange som synes preget av nettopp respekt og alvor. Men selv om filmen i stor grad overlater til publikum å trekke konklusjoner, er det lett å sitte igjen med et inntrykk av at hordene av mennesker på disse stedene blir en slags konsumenter av en grotesk og tragisk fortid, som de ikke egentlig tar innover seg. Det kan jo tilsi at vi burde prøve å tenke nytt om hvordan vi skal formidle denne historien.

Filmen vises på filmfestivalen i Tromsø i januar.

---