Selfier fra Holocaust

Dokumentaren Austerlitz observerer hordene av mennesker som besøker de tyske konsentrasjonsleirene, som om de var en hvilken som helst turistattraksjon.

Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.

Austerlitz

Sergei Loznitsa

Tyskland

En rekke dokumentarfilmer har blitt laget om konsentrasjons- og utrydningsleirene fra andre verdenskrig. Flere vil og bør det nok også bli, da det åpenbart er viktig å minnes denne redselsfulle delen av vår fortsatt nære historie.

Ukraineren Sergei Loznitsas Austerlitz skiller seg imidlertid ut fra andre slike filmer, da den ikke først og fremst tar for seg hva som foregikk i disse leirene, men hvordan vi minnes dette. Nærmere bestemt fokuserer filmen på hordene av turister som oppsøker de tyske konsentrasjonsleirene som om de var på en hvilken som helst turistattraksjon, og hvordan dette står i til dels grell kontrast til disse stedenes historiske alvor.

Observerer på avstand. Austerlitz – hvis tittel er hentet fra W.G. Sebalds roman, samtidig som den spiller på en misoppfatning av navnet «Auschwitz» – kan trygt kalles en observerende dokumentar. Her er ingen «snakkende hoder» eller forklarende fortellerstemmer, kun lengre, tablåaktige sekvenser hvor et statisk kamera fanger menneskemengder som beveger seg gjennom ulike deler av Dachau og Sachsenhausen, filmet fra en viss avstand.

«Vi er vant til at andre verdenskrig og konsentrasjons-leirene er i svart-hvitt, fra faktisk dokumentar-materiale til Schindlers liste.»

Det er fristende å si at djevelen er i detaljene, når turistene har valgt å ikle seg t-skjorter med inskripsjoner som «Just Don’t Care», «Cool Story, Bro» og «Jurassic Park» – eller rett og slett med et bilde av en svær hodeskalle. Slike klesvalg er neppe bevisst gjort i anledning den forestående ekskursjonen til leirene der så mange mennesker har blitt tatt av dage, men fremstår like fullt som påfallende lite passende. (Av respekt for folkene i filmen, skal jeg unnlate å trekke en parallell til vår egen Per Sandbergs usmakelige valg av t-skjorte en tid tilbake.)

Likeledes kan man riste oppgitt på hodet over jenta som underholder følget sitt med å balansere en vannflaske på hodet, mens en omviser forteller gruppen ved siden av om hvorfor det var egne fengsler inne i konsentrasjonsleirene. (For å isolere og torturere folk som muligens satt på viktig informasjon, lyder forklaringen.)

Selfies. I tillegg sendes det en hel del tekstmeldinger, og ikke minst tar de besøkende en masse «selfies», med og uten selfiestang. Det poseres foran gasskamre og krematorier, foran påler som ble brukt til smertefull avretting, og kanskje særlig foran det velkjente skiltet over inngangsporten med slagordet «Arbeit Macht Frei». Sjelden har vel denne fototrenden vært et mer tydelig bilde på det overdrevne og lite sympatiske selvfokuset i vår tids SoMe- og YOLO-kultur.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here