Selfie – fra egoisme til altruisme?

Smil til ditt eget speilbilde, og verden vinker tilbake.

En asylsøker tar en selfie sammen med forbundskansler Angela Merkel i Berlin tidligere denne måneden. Selfien er også kommunikasjon
Eivind Tjønneland
Fast bidragsyter i Ny Tid. Har skrevet en rekke bøker.

Ordet «selfie» kom endelig inn i Oxford Dictionary i 2013. Det betyr «et fotografi en har tatt av seg selv, gjerne med smarttelefon eller webkamera, og deretter lastet opp på et nettsted for sosiale medier».
«Selfie» er også en metafor på tidsånden. I kjølvannet av Knausgård har romanene generelt blitt mer selvbiografiske. Selvbekjennelse og blotting har gode dager innen journalistikken og essayistikken. Andre medier følger etter: Gaute Brochmann etterlyser i Morgenbladet en «selfieksjonsfilm»: «Iscenesettelsen av en narsissistisk jeg-person i et kommersielt vellykket fiksjonsformat.» Og medievitere som Jens Elmelund Kjeldsen kan konstatere mer «autentisitetsretorikk» hos politikerne: Når de «byr på seg selv», blir de akkurat som oss. Vi identifiserer oss med dem, og tror derfor vi kan stole på dem. Under valgkampen sto folk i kø for å ta selfier sammen med kjente politikere. Slik får det feministiske slagordet «det private er politisk» en ny dimensjon.

Sug etter anerkjennelse. I en tid der vi møter større økonomiske, sosiale og økologiske problemer enn vi er vant til, råder merkelig nok selvopptattheten. Når krisa kommer, får enhver redde seg selv, ville vel sosialdarwinistene si. Eller fungerer selfie-trenden omvendt – som skylapper når virkeligheten blir for truende?
Det siste lyder paradoksalt når tendensen til selvfremstilling i skjønnlitteraturen har blitt forklart som et «sug etter virkelighet», eller at sosialdemokratiet representerer et eksistensielt vakuum der fiksjonen ikke duger lenger, men må suppleres med selvbiografi. Suget etter virkelighet henger uansett sammen med lengselen etter å bli sett. En selfie er et krav om oppmerksomhet, påpeker fotografen Karen Ann Donnachie: «Se på meg, her, nå!»
At «selfie»-tendensen uttrykker og forsterker narsissismen i samfunnet, er en litt for opplagt assosiasjon: Den som elsker seg selv, tar bilder av seg selv hele tiden. Men forsvinner det selvspeilende fotografiet, går også selvfølelsen ad undas. Dermed kan selfie-manien også bety det motsatte, nemlig dårlig selvtillit. Narsissismen pendler mellom selvovervurdering og selvforakt.
Men selfien er også kommunikasjon, ikke bare selvspeiling. Selfier skaper oppmerksomhet, og det er «the name of the game» når det gjelder å bygge sosiale nettverk, fastslår skuespilleren James Franco i The New York Times. Alle vil ha oppmerksomhet, og selfien blir et middel til å kanalisere informasjonsstrømmen i din retning. Kjendis-selfien sender ut privilegert materiale – «her er en bit av mitt privatliv». En tekstsamtale kan unnlate å informere om hvordan du føler deg, mens en selfie gjør dette på et øyeblikk. Derfor mener Franco at selfier mer er kommunikasjonsredskaper enn tegn på forfengelighet.

Spørsmålet er hvordan man kan bruke selfiene på en samfunnsrelevant måte som ikke bare forsterker selvopptattheten.

Privatlivet som krymper. Hva er egentlig forklaringen på vår tids økende utradering av privatlivet? Man kan legge skylden på den teknologiske utviklingen: Vi vet hvor du er, gjennom gps-sporing på mobilen din. Vi vet hva du gjorde i går, fordi du har lagt ut bilder av det på Facebook. Ved å google deg, får vi opp et enda mer omfattende materiale. Mange selfier av deg ligger på nettet. Hvorfor skal jeg gidde å snakke med deg ansikt til ansikt når jeg kan sitte hjemme i stua og overvåke deg, med automatisk varsling hvis du skulle finne på å ytre deg offentlig?
I denne situasjonen skulle man tro at folk ble mer paranoide, spesielt etter å ha lest om Snowden. Men det kan virke som om selvutleveringssjangeren arbeider på lag med den elektroniske overvåkningen. De nye kikkerne skaper nye former for blotting – eller er det omvendt? Dette kommer dessuten til å akselerere med ny teknologi: Vi har foreløpig bare sett begynnelsen av drone-utviklingen.
Offentlig intimitet. I en artikkel i tidsskriftet Anthropological Quarterly (2010) har Levent Soysal lanseret begrepet om offentlig intimitet. I den klassiske offentlighetsteorien til Jürgen Habermas var det et viktig poeng at borgerne på 1700-tallet kunne offentliggjøre sine intime erfaringer i fiksjonsform i den litterære offentligheten. Men Habermas snakket lite om hvilken tilbakevirkende kraft disse offentliggjøringene hadde på privatlivet. Dette er utgangspunktet til Soysal – at intimiteten er skapt utenfra, gjennom globaliserte diskurser og praksiser. Når sosialantropologen skal studere det hemmelige eller intime livet til de innfødte, gulper studieobjektene opp ting fra livsstilsmagasiner, helse- og samlivsblogger, fjernsynsserier og selvhjelpsbøker. Men Soysals konklusjon om at intimiteten er konstruert utenfra, er litt for kjapt trukket. Feilen består i en overdrivelse: Individet er fortsatt ikke fullstendig oppløst i allmenne diskurser, dette er en slags postmoderne klisjé. En test av Soysals perspektiv ville være følgende: En person som følger offentliggjorte oppskrifter på det intime området og har med seg Karl Evangs seksualopplysningsbøker til hyrdestunden med kjæresten, er åpenbart komisk. Når hun slutter å være det, vil Soysal endelig få rett.
Privatlivet utraderes altså ikke helt. Men muligheten for å bli avbildet eller tatt opp har økt enormt. I prinsippet opptrer vi mer som om vi var i det offentlige rommet også i private sammenhenger. Dette gjør takhøyden mindre. Behovet for private, mobilfrie eller avlytningsfrie rom vil øke. Den nye formen for selvbekjennelse og intimiserende offentlighet vil skape nye hemmelige, private rom. Grensene vil forskyves, men distinksjonen mellom privat og offentlig kommer til å bestå.

Borgeren som selfie. Spørsmålet er hvordan man kan bruke selfiene på en samfunnsrelevant måte som ikke bare forsterker selvopptattheten. Et eksempel er visse former for performativ kunst som benytter selfier. Prosjektet Inside out (www.insideoutproject.net/en) består i at man organiserer en gruppe som vil fremme en bestemt sak med et slagord. Hvem som helst kan delta. Gruppen må ha minst fem deltakere, som så sender inn portretter av seg selv. Disse selfiene skrives ut som plakater i stort format, og sendes tilbake slik at deltakerne kan stille dem ut ved for eksempel å klistre dem opp i nærmiljøet. Her kan selfier danne utgangspunkt for kollektive, politiske aksjoner.
Selfie-fenomenet trenger derfor ikke bare være uttrykk for økende narsissisme. Jocelyn Evans ved University of West Florida snakker om «borgeren-som-selfie», et nytt utgangspunkt for å engasjere seg i det sivile samfunn. Fjorårets Facebook-kampanje for å samle inn penger til bekjempelse av ALS (amyotrofisk lateral sklerose) passer bra med dette perspektivet. På én måned ble det samlet inn 100 millioner dollar. Deltakerne fikk valget mellom å helle en bøtte isvann over hodet eller å betale 100 dollar. Og hver deltaker utfordret tre nye venner. Aksjonen spredte seg dermed som et virus. Intimiseringen av offentligheten kombinert med engasjement ga positive resultater. Men de fleste var riktignok mest opptatt av å sende selfier av seg selv uavhengig av saken. («Funniest ALS Ice Bucket Challenges» har over 10 millioner treff på YouTube.)
Her har vi et godt eksempel på Bernard Mandevilles (1670–1733) gamle innsikt i at private laster kan forvandles til offentlige dyder. Denne teknikken er godt egnet til å omskape selfie-egoismen til altruisme.


Tjønneland er dr. philos. og fast skribent i Ny Tid. e-tjoenn@online.no

---
DEL