Selfie – fra egoisme til altruisme?

Smil til ditt eget speilbilde, og verden vinker tilbake.

En asylsøker tar en selfie sammen med forbundskansler Angela Merkel i Berlin tidligere denne måneden. Selfien er også kommunikasjon
Eivind Tjønneland

Ordet «selfie» kom endelig inn i Oxford Dictionary i 2013. Det betyr «et fotografi en har tatt av seg selv, gjerne med smarttelefon eller webkamera, og deretter lastet opp på et nettsted for sosiale medier».
«Selfie» er også en metafor på tidsånden. I kjølvannet av Knausgård har romanene generelt blitt mer selvbiografiske. Selvbekjennelse og blotting har gode dager innen journalistikken og essayistikken. Andre medier følger etter: Gaute Brochmann etterlyser i Morgenbladet en «selfieksjonsfilm»: «Iscenesettelsen av en narsissistisk jeg-person i et kommersielt vellykket fiksjonsformat.» Og medievitere som Jens Elmelund Kjeldsen kan konstatere mer «autentisitetsretorikk» hos politikerne: Når de «byr på seg selv», blir de akkurat som oss. Vi identifiserer oss med dem, og tror derfor vi kan stole på dem. Under valgkampen sto folk i kø for å ta selfier sammen med kjente politikere. Slik får det feministiske slagordet «det private er politisk» en ny dimensjon.

Sug etter anerkjennelse. I en tid der vi møter større økonomiske, sosiale og økologiske problemer enn vi er vant til, råder merkelig nok selvopptattheten. Når krisa kommer, får enhver redde seg selv, ville vel sosialdarwinistene si. Eller fungerer selfie-trenden omvendt – som skylapper når virkeligheten blir for truende?
Det siste lyder paradoksalt når tendensen til selvfremstilling i skjønnlitteraturen har blitt forklart som et «sug etter virkelighet», eller at sosialdemokratiet representerer et eksistensielt vakuum der fiksjonen ikke duger lenger, men må suppleres med selvbiografi. Suget etter virkelighet henger uansett sammen med lengselen etter å bli sett. En selfie er et krav om oppmerksomhet, påpeker fotografen Karen Ann Donnachie: «Se på meg, her, nå!»
At «selfie»-tendensen uttrykker og forsterker narsissismen i samfunnet, er en litt for opplagt assosiasjon: Den som elsker seg selv, tar bilder av seg selv hele tiden. Men forsvinner det selvspeilende fotografiet, går også selvfølelsen ad undas. Dermed kan selfie-manien også bety det motsatte, nemlig dårlig selvtillit. Narsissismen pendler mellom selvovervurdering og selvforakt.
Men selfien er også kommunikasjon, ikke bare selvspeiling. Selfier skaper oppmerksomhet, og det er «the name of the game» når det gjelder å bygge sosiale nettverk, fastslår skuespilleren James Franco i The New York Times. Alle vil ha oppmerksomhet, og selfien blir et middel til å kanalisere informasjonsstrømmen i din retning. Kjendis-selfien sender ut privilegert materiale – «her er en bit av mitt privatliv». En tekstsamtale kan unnlate å informere om hvordan du føler deg, mens en selfie gjør dette på et øyeblikk. Derfor mener Franco at selfier mer er kommunikasjonsredskaper enn tegn på forfengelighet.

Spørsmålet er hvordan man kan bruke selfiene på en samfunnsrelevant måte som ikke bare forsterker selvopptattheten.

Privatlivet som krymper. Hva er egentlig forklaringen på vår tids økende utradering av privatlivet? Man kan legge skylden på den teknologiske utviklingen: Vi vet hvor du er, gjennom gps-sporing på mobilen din. Vi vet hva du gjorde i går, fordi du har lagt ut bilder av det på Facebook. Ved å google deg, får vi opp et enda mer omfattende materiale. Mange selfier av deg ligger på nettet. Hvorfor skal jeg gidde å snakke med deg ansikt til ansikt når jeg kan sitte hjemme i stua og overvåke deg, med automatisk varsling hvis du skulle finne på å ytre deg offentlig?

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.