Selektiv selvbestemmelse

Mener regjeringspartiene, Sp og SV at det er greit at vi luker bort fostre med Downs syndrom – bare det ikke blir for mye av det?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det finnes egentlig bare ett dekkende ord for regjeringens forslag til innstramming i bruken av ultralyd: Dobbeltmoral. Forskjellsbehandlingen av kvinner over og under 38 år er en god illustrasjon:

Norske kvinner over 38 år får systematisk tilbud om fosterdiagnostikk. Årsaken til at denne gruppen er utvalgt, er at risikoen for at fosteret har Downs syndrom eller andre avvik øker dramatisk med mors alder. Hensikten med undersøkelsene er å gi kvinnen anledning til svangerskapsavbrudd – abort. Downs syndrom er altså i dag en akseptert begrunnelse for å foreta svangerskapsavbrudd etter 12. uke – en senabort.

Fra helsemyndighetenes side mener man tilsynelatende at det er bra når kvinner kan få avdekket Downs syndrom på fosteret, for deretter å avbryte svangerskapet.

Samtidig ser regjeringen at hvis alle kvinner fikk – og brukte – denne muligheten, ville det ikke fødes barn med Downs i Norge. Og da får vi et «sorteringssamfunn», og det vil vi jo ikke ha.

Derfor har regjeringen lagt seg på den enkleste linjen: Lukke øynene for dilemmaet – forsøke å overse det. Problemet er at det verken er helseminister Dagfinn Høybråten eller andre politikere som til syvende og sist må forsøke å overse det som ligger i dagen. Det er det jordmødrene og annet helsepersonell som skal gjøre, når de foretar ultralydundersøkelser rundt 18. uke.

Regjeringen vil nemlig pålegge jordmødrene å ikke se etter tegn til fosteravvik, som for eksempel uutviklet eller svakt utviklet nesebein – en indikasjon på at barnet kan ha Downs. Hvis jordmora likevel skulle komme til å se det, skal hun informere mor på en skånsom måte. Så skal mor få tilbud om fosterdiagnostikk for endelig å fastslå om barnet har Downs, med påfølgende tilbud om svangerskapsavbrudd.

Det etiske dilemmaet jordmødrene stilles i, er neppe det største i denne saken, men ikke mindre uløselig av den grunn. Jordmødrene er selvsagt kompetente til å avdekke en rekke misdannelser på fosteret under svangerskapskontrollen, og det vil være uhyre vanskelig å forsøke å ikke se disse misdannelsene. Hvordan jordmødrene vil opptre, er ikke godt å si. Noen av dem vil kanskje følge forbudet mot å se etter avvik. Andre vil late som om de bare tilfeldigvis oppdager avviket, selv om de egentlig har sett etter det.

I debatten om innstramminger i bruken av ultralyd hersker det stor uklarhet både om hva som er gjeldende praksis i dag, og om hva regjeringen egentlig har foreslått. Da kan det være nødvendig med et forsøk på oppklaring:

  • I dag tilbys alle gravide kvinner rutinemessig ultralydundersøkelse rundt svangerskapets 18. uke – altså omlag seks uker etter at fristen for selvbestemt abort er utløpt. Under ultralydundersøkelsen slår man fast om det er ett eller flere fostre, morkakens plassering, evt. kjønn samt fastsetter termin. I tillegg er det vanlig at jordmora ser etter avvik på fosteret og andre ting som kan skape problemer under svangerskapet eller fødselen. I tillegg til rutineundersøkelsen kan både det offentlige og private helsesentra tilby ultralyd på et annet tidspunkt. Ultralydundersøkelser er ikke lovregulert, utover at det ikke er tillatt å opplyse om kjønn før etter 12. uke.
  • Regjeringa har foreslått at ultralyd skal lovreguleres – dersom formålet med undersøkelsen er å se etter avvik eller sykdommer på fosteret. Da defineres det som fosterdiagnostikk, i likhet med for eksempel fostervannsprøver. Og fosterdiagnostikk er det bare seks godkjente institusjoner som har lov til å utføre. Det betyr at jordmødre og annet helsepersonell utenfor de seks institusjonene får et eksplisitt forbud mot å gjennomføre ultralydundersøkelser med det formål å finne avvik på fosteret. Alt de har lov til, er å fastslå termin, antall fostre, morkakens plassering og evt. kjønn.
  • Dersom helsepersonellet likevel oppdager avvik på fosteret – selv om de ikke ser etter det – skal de informere kvinnen så skånsomt som mulig, for deretter å tilby henne fosterdiagnostikk.
  • I dag tilbys kvinner i bestemte risikogrupper fosterdiagnostikk i tillegg til vanlig svangerskapskontroll med ultralyd. Det kan dreie seg om kvinner over 38 år eller kvinner med bestemte arvelige sykdommer. Hvem som skal få tilbud om fosterdiagnostikk avgjøres av legen i samråd med den gravide. Tradisjonelt har fosterdiagnostikk omfattet metoder som fostervannsprøve og morkakeprøve. Med den nye loven vil det omfatte alle metoder som brukes for å finne avvik på fosteret: Fostervannsprøve, morkakeprøve, blodprøver og altså ultralyd der man ser etter avvik.
  • Mye av debatten om fosterdiagnostikk har handlet om barn med Downs syndrom. Dette er imidlertid bare én av flere ting man ser etter. Noen av avvikene man ser etter er av en slik art at man regner med at fosteret vil dø enten i mors liv eller kort tid etter fødselen. I disse tilfellene gis den gravide tilbud om svangerskapsavbrudd. Andre avvik er av en slik art at man kan starte medisinsk behandling mens barnet er i mors liv, eller forberede en vanskelig fødsel. I andre tilfeller er det lite man kan gjøre utover å fastslå avviket. Da stilles mor overfor valget om hun skal søke om svangerskapsavbrudd eller ikke.
  • Fram til og med 12. uke kan gravide kvinner få gjennomført abort uten å måtte søke om det. Fra 12. til 18. uke kan det innvilges abort dersom alvorlige sosiale forhold taler for det, hvis det er alvorlige avvik på fosteret eller hvis svangerskapet innebærer fare for mors liv. Etter 18. uke kan abort innvilges hvis det er fare for mors liv, eller hvis fosteret har avvik som er «uforenelig med liv». Søknad om abort etter 12. uke avgjøres av en egen nemnd av to leger, med en klagenemnd av to leger og som oftest en jurist.
  • Det sentrale punktet i regjeringens forslag til innstramminger, er altså at helsepersonell som ikke arbeider ved en av de seks godkjente institusjonene skal få et eksplisitt forbud mot å se etter avvik på fosteret, uansett når i svangerskapet undersøkelsen foretas.

Regjeringens håp er at et visst antall Downs-fostre ikke skal bli oppdaget og fjernet, slik at vi kan si at vi ikke har et sorteringssamfunn. Dessuten kan de smykke seg med at vi ikke ser etter fostre med avvik for å «sortere» dem ut. Selv om helsevesenet står til rådighet i «sorteringen» når avviket faktisk oppdages.

Fra et etisk synspunkt er denne holdningen selvsagt dobbeltmoral på sitt verste, fordi det springende punktet ikke er hvorvidt vi screener for misdannelser, men hvorvidt vi i det hele tatt åpner for svangerskapsavbrudd tett opp mot det punkt hvor fosteret er ferdig utviklet og potensielt levedyktig med medisinsk hjelp.

Det er grunn til å understreke at det er et langt steg fra en ordinær abort gjennomført før 12. uke, og de senabortene som gjennomføres på norske sykehus. Rent medisinsk er det til og med tvilsomt å omtale det som en «abort», fordi det kvinnene faktisk gjennomgår er en tidlig fødsel. Som følge av den provoserte tidligfødselen dør fosteret i mors liv – i enkelte tilfeller er barnet levendefødt, men dør etter kort tid. Kvinnene som gjennomgår fødselen får som regel tilbud om å se barnet, og det de får se levner ingen tvil om at det er et barn, og ikke en celleklump, som har kommet ut. Om et abortinngrep er en fysisk og psykisk belastning, er altså en framprovosert tidligfødsel betydelig verre.

Innvendingene mot å tillate abort så sent i svangerskapet er altså berettiget. Etter hvert som legene lykkes i å redde ønskede, tidligfødte barn stadig tidligere i svangerskapet, nærmer vi oss en situasjon der mange av fostrene som fjernes faktisk kunne vært holdt i live etter at svangerskapsavbruddet er gjennomført. Det kommer til å stille legene overfor et umulig moralsk dilemma: Deres oppgave er, ved siden av å lindre og helbrede, å redde liv. At legene ikke skal gi levendefødte barn med Downs livreddende behandling, selv om fødselen er framprovosert i den hensikt å avbryte svangerskapet, spørs det om de kan leve med i lengden.

Hvis så er tilfelle, brenner det et blått lys for alle senaborter som ikke er nødvendige for å redde mors liv, eller som er begrunnet i at misdannelsene på fosteret er så store at barnet enten vil være dødfødt eller vil dø kort tid etter fødselen. Fra et etisk perspektiv burde det være en viktig oppgave å redusere antallet aborter sent i svangerskapet, enten ved ikke å gjennomføre dem, eller ved å flytte tidspunktet for aborten til tidligere i svangerskapet.

Det er vanskelig å forstå norske myndigheter annerledes enn at Downs syndrom er «uforenelig med liv» – fordi formuleringen vanskelig kan leses annerledes enn at barnet vil dø under svangerskapet eller kort tid etter fødselen. Skulle formuleringen favne videre, måtte det stått «uforenelig med et godt liv», et «verdig liv» eller liknende. Men da måtte man også tatt stilling til om livet med Downs er godt og/eller verdig. Og sannsyn-ligvis er det begge deler – i hvert fall sammenliknet med alternativet: Ikke-liv.

Den egentlige grunnen til at vi tillater disse svangerskapsavbruddene, er at det oppfattes som umoralsk å tvinge en kvinne til å bære fram et barn hun ikke tror hun er i stand til å ta hånd om på en god måte. Det er den samme begrunnelsen som gjør at vi tillater senaborter mellom 12. og 18. uke når sterke sosiale hensyn taler for det, eller at vi tillater aborter generelt fram til 12. uke: Kvinnen må selv ta stilling til om hun klarer å gjennomføre svangerskap, fødsel og minst et par tiår som forelder. Det er hennes valg, på bak-grunn av hennes egen livssituasjon.

Da er det selvsagt avgjørende for en slik beslutning hvilke utfordringer hun stilles overfor i de mange årene etter fødselen. Får hun et friskt barn uten spesielle hjelpebehov er det en annen situasjon enn om barnet vil kreve enorm oppmerksomhet gjennom hele oppveksten – og kanskje også i tiårene etterpå. En kvinne som befinner seg i en vanskelig sosial situasjon kan vurdere det slik at hun likevel vil klare å ta hånd om et barn – så lenge barnet er friskt og uten ekstraordinære behov. Men at hun ikke kan ta ansvar for et barn som krever store foreldreressurser.

Det er denne tilliten til kvinnenes egen vurderingsevne som er grunnlaget for at vi har selvbestemt abort i Norge. Fram til selvbestemt abort ble innført, var den rådende opp-fatningen at svangerskapsavbrudd i mange tilfeller kunne være legitimt, men at man ikke kunne sette sin lit til kvinnenes egen vurderingsevne. Derfor måtte saken forelegges en nemnd – en svært ydmykende opplevelse for mange kvinner. I dag har vi beholdt nemndordninga etter 12. uke – selvsagt fordi et inngrep sent i svangerskapet er mer problematisk enn et tidlig inngrep. Det er likevel grunn til å spørre om kvinnenes vurde-ringsevne er fallende gjennom svangerskapet.

En annen vei å gå enn den regjeringa har valgt, ville vært å skaffe kvinnene mest mulig informasjon om fosteret så tidlig som mulig, og overlate beslutningen om svangerskaps-avbrudd til kvinnen selv, også etter 12. uke. En tettere og grundigere oppfølging av den gravide før 12. uke kunne medført at flere kvinner som ønsket å ta abort – uansett årsak – kunne gjort det på et tidlig stadium.

Det interessante er at den medisinske teknologien trekker i retning av at enkelte avvik på fosteret kan oppdages stadig tidligere i svangerskapet. Ett eksempel er indikasjoner på at fosteret har Downs syndrom. I Danmark har man gått stikk motsatt vei av hva vi gjør i Norge. Der har helsemyndighetene foreslått at alle gravide kvinner skal få tilbud om blodscreening to ganger i svangerskapet – rundt 10. og 14. uke – i tillegg til en ultralydundersøkelse rundt 12. uke. Et eventuelt svangerskapsavbrudd vil da kunne bli gjennomført mange uker tidligere i svangerskapet.

Den danske modellen innebærer hva norske politikere ikke ønsker: En systematisk screening for å finne fostre med avvik – Downs er bare ett av dem – slik at kvinnen kan ta stilling til om hun ønsker å bære fram barnet eller ikke. Samtidig forsøker man altså å få fakta på bordet så tidlig som mulig i svangerskapet – fordi man vet at en senabort er en større belastning for kvinnen.

Danskene har altså valgt et «sorteringssamfunn», der barn med Downs og andre avvik mer eller mindre systematisk lukes ut under svangerskapet. Antallet fødte Downs-barn kommer til å være langt mindre i Danmark enn i Norge – gitt at norske jordmødre følger forbudet mot å se etter disse avvikene. Samtidig unngår danskene i større grad det etiske problemet med senaborter opp mot grensen for når fostrene kan reddes.

Danskene tar også på alvor kvinnenes behov for grundig informasjon om fosterets tilstand, og kvinnenes rett og evne til selv å ta stilling til om barnet kan bæres fram eller ikke.

Det er interessant å registrere at det partiet som kan bli tungen på vektskålen i denne saken – Sosialistisk Venstreparti – har en helt annen forståelse av regjeringens lovforslag enn både opposisjonen (Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet) og regjeringspartiene. SVs sosialpolitiker Olav Gunnar Ballo avviser at kvinnenes mulighet til å få informasjon blir beskåret. Han er i stedet opptatt av å hindre en flora av private ultralydtilbud både sent og tidlig i svangerskapet.

Ballos bekymring for privat fosterdiagnostikk kunne imidlertid vært ubegrunnet dersom Norge fulgte den danske modellen, og ga gravide tilbud om blodscreening og ultralyd tidlig i svangerskapet. Da hadde bekymrede kvinner sluppet å sende blodprøver til utenlandske institusjoner de bare kjente via internett.

Man skal ikke lukke øynene for at en slik linje ville medført at langt flere fostre med avvik ville bli abortert, og det er all grunn til å sette spørsmålstegn ved det hjelpetilbudet som gis familier med funksjonshemmede barn. Regjeringens, og SVs, holdning bygger likevel på en mistillit til kvinnenes vurderingsevne og integritet, fordi man forsøker å demme opp for deres muligheter til å gjøre et informert valg. Holdningen er også uetisk, fordi den beskjærer muligheten til å gjøre kvalifiserte valg tidlig i svangerskapet.

Men holdningen er også uetisk på andre områder: Mye av debatten om ultralyd og fosterdiagnostikk har handlet om – i likhet med denne artikkelen – Downs syndrom. Da er det lett å overse at fosterdiagnostikk brukes for å avdekke en rekke andre avvik og sykdommer på fosteret. Enkelte avvik og sykdommer innebærer at fosteret vil dø enten i mors liv eller kort etter fødselen. Det bør være åpenbart at smerten ved å føde et dødfødt barn er langt større enn ved å foreta et abortinngrep. Andre avvik og sykdommer kan behandles mens fosteret er i mors liv. Å ikke lete etter disse avvikene så systematisk og tidlig som mulig, er moralsk uakseptabelt. Et tredje moment er at det å føde et sykt eller funksjonshemmet barn trolig er lettere for de fleste, dersom man er forberedt på hva som vil komme.

Med tanke på at vi har en helseminister fra anti-abortpartiet Kristelig Folkeparti er ikke regjeringas linje overraskende. Langt mer foruroligende er det at SV legger seg på samme linje, og at de ikke engang ser ut til å forstå hva de er med på.

Sosialkomiteen skal avgi sin innstilling førstkommende torsdag. Da er det i praksis SV som avgjør hva som teller mest: Samfunnets behov for å smykke seg med dobbeltmoralske prinsipper, eller kvinnenes rett til å foreta et selvstendig, opplyst valg.

---
DEL

Legg igjen et svar