Sel – eller kunsten å svinge en hakapik

Ishavsblod. Regi: Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen

Ny dokumentar gir et troverdig og fartsfylt bilde av norsk selfangst, men våger ikke å ta tak i politikken.

 

Det arktiske spiller hovedrollen i den norske dokumentarfilmen Ishavsblod, som nylig hadde verdenspremiere på IDFA-festivalen i Amsterdam. Barske karer hopper mellom isflak, skuta «Havsel» holder på å bli fanget i pakkis, før den havner i en orkan og må søke tilflukt på Island. Der plukker skipperen opp et par dyktige flåere, og mannskapet befinner seg plutselig i en reality-situasjon: Antallet køyer strekker ikke til, så noen må reise hjem. Den siste vendingen var neppe planlagt, men må ha fått filmskaperne til å gni seg i hendene.

Regissørene Gry Mortensen og Trude Berge Ottersen ville gi selfangsttradisjonen en verdig svanesang, og ble med på et to måneders tokt i Vestisen mellom Jan Mayen, Island og Grønland. For 100 år siden fantes mer enn 200 norske selfangstskuter, men i dag gjenstår bare én, som er på sitt siste tokt. Dette er en sannhet med modifikasjoner, men i det minste er det riktig at kun «Havsel» var på fangst i 2015, da myndighetene fjernet den økonomiske støtten.

Blodig zen. Filmens sterkeste sider er samspillet mellom menneske og natur, som tar oss med fra farlig dramatikk til meditative stemninger. Kombinasjonen av gnistrende naturbilder og et rutinepreget arbeid, basert på fysisk håndverk og presis konsentrasjon, tar oss med mot tilstander som kan minne om en selfangstens zen.

Mye brevann har rent i havet siden Brigitte Bardots aksjoner på 1970-tallet.

Filmen skjuler ikke virksomhetens blodige sider, men lar oss fordøye dem gradvis. Klipper Anders Teigen har gjort en formidabel jobb med å pusle sammen sekvenser som kan se like ut, men skaper et inntrykk av progresjon. Vi går fra famlende skytetrening, ledet av skutas inspektør og veterinær, til effektiv masseslakt og håndtering av skrotter og skinn, og innen blodet begynner å flyte har vi vent oss til volden.

Typegalleri. Uværet åpner for humor og slapstick, som når kokka må tørke opp mat som raser ut av skapet, eller styrmannen vipper tallerkenen i takt med bølgene, nonchalant og virtuost som en Charlie Chaplin. Karaktertegningen blir best gjennom spontanitet, og det er synd at filmskaperne ikke våger å stole på dette, men velger å tilføre den typen klisjéfigurer og standardkonflikter som norsk film er så glad i. Skipper Bjørne fremstår eksentrisk og gretten, styrmann Espen lun og tenksom, og førstereisgutten Håkon møter på kaia med trillekoffert, og gråter ved første glimt av blod. Å få med en klønete nybegynner var så viktig for filmskaperne at da én feiget ut, måtte skipperen hurtigansette en ny.

Reality-dramaturgien er tydelig, også i vennskapet mellom skipper og styrmann. Filmen knytter spenning til hvorvidt Espen vil ta over når veteranen legger opp. Skipper Bjørne Kvernmo fra Alta har vært selfanger i over 40 år, men livnærer seg i sommerhalvåret ved å skysse turister og tv-team på Svalbard, og begynner å tenke at dette er nok. Sunnmøringen Espen er selfanger i femte generasjon, med seks sesonger bak seg, de siste fire som styrmann på «Havsel». Vil også han gi opp den kriserammede virksomheten, etter å ha brukt så mye tid på å tilegne seg veteranenes kunnskap?

Propaganda? Filmens største svakhet ligger i mangelen på politikk. Den setter håndverk og kameratskap i sentrum, noe som på sett og vis er en styrke, men som ikke holder helt når filmens premiss er en trussel om undergang for bransjen. Vi får vite at dødsstøtet kan bli EUs forbud mot import og transport av selprodukter, og aner et underliggende spørsmål om hvorvidt selfangsten fortjener sitt dårlige rykte. Filmskaperne benekter å ha laget en propagandafilm, men det er vanskelig å overse en viss romantisering.

At det tas hensyn til dyrevelferden blir poengtert, og vi ser skipperen sende jegere for å drepe sel som er skadet etter isbjørnangrep, fordi han ikke orker å se på at dyrene lider. Den som forbinder selfangst med luksusforbruk av skinn, kan bli overrasket over å se folk troppe opp på kaia med bøtter og plastbakker for å kjøpe selkjøtt direkte fra skuta. I en tid hvor jordbrukets kjøttproduksjon blir stadig mer industriell, er det vanskelig å se at selfangst kan oppfattes som mer brutal. Mye brevann har rent i havet siden Brigitte Bardots aksjoner på 1970-tallet, og det kan være grunn til å spørre om forbudet henger igjen fra en tid da synet av blod sjokkerte mer enn overforbruk og klimatrussel.

Før visningen i Amsterdam sto en mann i oljehyre og delte ut snacks av tørket selkjøtt, noe som forbausende nok smakte mildt og var lett å tygge – ikke ulikt filmen selv.

Arktisk cowboy. Filmen toner ut i nostalgisk feelgood-stemning, men jeg kan avsløre at dette ikke ble siste selfangst i norsk historie. I 2016 ga myndighetene økonomisk støtte igjen, men foreløpig kun til én båt, og «Havsel» vant fordi den fangstet uten støtte året før. Til avisa Nordlys fastholdt skipper Kvernmo likevel at han kommer til å legge opp, ikke bare på grunn av EUs forbud, men fordi fangsten svekkes når polisen smelter og jakten må flyttes til steder med farligere vær, samtidig som selen trekker raskere sørover enn før.

I filmen fremstår selfangerne som en slags arktiske cowboys, osende av en nordisk maskulinitet som uten tvil er tiltrekkende. Musikken blander norsk folklore med fengende americana, og selv om sørnorsk hardingfele virket noe forstyrrende på meg her, er det neppe noe som vil plage et internasjonalt publikum. Før visningen i Amsterdam sto en mann i oljehyre og delte ut snacks av tørket selkjøtt, noe som forbausende nok smakte mildt og var lett å tygge – ikke ulikt filmen selv. Ishavsblod er blitt et sjarmerende portrett av en kontroversiell tradisjon, men handler mer om kunsten å svinge en hakapik enn om selfangstens eventuelle fremtid.

Filmen får norsk premiere på Tromsø Internasjonale Filmfestival 16–22 januar.

 

---
DEL