Sel – eller kunsten å svinge en hakapik

Ishavsblod. Regi: Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen

Ny dokumentar gir et troverdig og fartsfylt bilde av norsk selfangst, men våger ikke å ta tak i politikken.

 

Det arktiske spiller hovedrollen i den norske dokumentarfilmen Ishavsblod, som nylig hadde verdenspremiere på IDFA-festivalen i Amsterdam. Barske karer hopper mellom isflak, skuta «Havsel» holder på å bli fanget i pakkis, før den havner i en orkan og må søke tilflukt på Island. Der plukker skipperen opp et par dyktige flåere, og mannskapet befinner seg plutselig i en reality-situasjon: Antallet køyer strekker ikke til, så noen må reise hjem. Den siste vendingen var neppe planlagt, men må ha fått filmskaperne til å gni seg i hendene.

Regissørene Gry Mortensen og Trude Berge Ottersen ville gi selfangsttradisjonen en verdig svanesang, og ble med på et to måneders tokt i Vestisen mellom Jan Mayen, Island og Grønland. For 100 år siden fantes mer enn 200 norske selfangstskuter, men i dag gjenstår bare én, som er på sitt siste tokt. Dette er en sannhet med modifikasjoner, men i det minste er det riktig at kun «Havsel» var på fangst i 2015, da myndighetene fjernet den økonomiske støtten.

Blodig zen. Filmens sterkeste sider er samspillet mellom menneske og natur, som tar oss med fra farlig dramatikk til meditative stemninger. Kombinasjonen av gnistrende naturbilder og et rutinepreget arbeid, basert på fysisk håndverk og presis konsentrasjon, tar oss med mot tilstander som kan minne om en selfangstens zen.

Mye brevann har rent i havet siden Brigitte Bardots aksjoner på 1970-tallet.

Filmen skjuler ikke virksomhetens blodige sider, men lar oss fordøye dem gradvis. Klipper Anders Teigen har gjort en formidabel jobb med å pusle sammen sekvenser som kan se like ut, men skaper et inntrykk av progresjon. Vi går fra famlende skytetrening, ledet av skutas inspektør og veterinær, til effektiv masseslakt og håndtering av skrotter og skinn, og innen blodet begynner å flyte har vi vent oss til volden.

Typegalleri. Uværet åpner for humor og slapstick, som når kokka må tørke opp mat som raser ut av skapet, eller styrmannen vipper tallerkenen i takt med bølgene, nonchalant og virtuost som en Charlie Chaplin. Karaktertegningen blir best gjennom spontanitet, og det er synd at filmskaperne ikke våger å stole på dette, men velger å tilføre den typen klisjéfigurer og standardkonflikter som norsk film er så glad i. Skipper Bjørne fremstår eksentrisk og gretten, styrmann Espen lun og tenksom, og førstereisgutten Håkon møter på kaia med trillekoffert, og gråter ved første glimt av blod. Å få med en klønete nybegynner var så viktig for filmskaperne at da én feiget ut, måtte skipperen hurtigansette en ny.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL