Bestill sommerutgaven her

Sel – eller kunsten å svinge en hakapik

Ishavsblod.
Ny dokumentar gir et troverdig og fartsfylt bilde av norsk selfangst, men våger ikke å ta tak i politikken.

 

Det arktiske spiller hovedrollen i den norske dokumentarfilmen Ishavsblod, som nylig hadde verdenspremiere på IDFA-festivalen i Amsterdam. Barske karer hopper mellom isflak, skuta «Havsel» holder på å bli fanget i pakkis, før den havner i en orkan og må søke tilflukt på Island. Der plukker skipperen opp et par dyktige flåere, og mannskapet befinner seg plutselig i en reality-situasjon: Antallet køyer strekker ikke til, så noen må reise hjem. Den siste vendingen var neppe planlagt, men må ha fått filmskaperne til å gni seg i hendene.

Regissørene Gry Mortensen og Trude Berge Ottersen ville gi selfangsttradisjonen en verdig svanesang, og ble med på et to måneders tokt i Vestisen mellom Jan Mayen, Island og Grønland. For 100 år siden fantes mer enn 200 norske selfangstskuter, men i dag gjenstår bare én, som er på sitt siste tokt. Dette er en sannhet med modifikasjoner, men i det minste er det riktig at kun «Havsel» var på fangst i 2015, da myndighetene fjernet den økonomiske støtten.

Blodig zen. Filmens sterkeste sider er samspillet mellom menneske og natur, som tar oss med fra farlig dramatikk . . .

Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)

Du vil kanskje også like