Sekularisme og ateisme

Sindre Bangstad har skrevet om den globale sekularismen, mens Bertrand Russells klassiker Hvorfor jeg ikke er kristen kommer i pocket.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Tidligere har vi sett mest på europeiske former for sekularisme. Jeg syntes det var på tide med en mer global tilnærming til fenomenet.

Det sier sosialantropologen Sindre Bangstad, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo. Nylig ga han ut boka Sekularismens ansikter. For ham begynte det da han studerte muslimsk kultur i Sør-Afrika. Siden har han studert India for å se hvordan verdens kanskje aller mest flerreligiøse land benytter seg av begrepet.

Beskytter religion

– Meningen med boka er ikke å gi en klar og entydig fasit på hva sekularisme er eller bør være. Likevel tror jeg den fyller et rom i norsk og europeisk offentlighet med tanke på at den får ryddet opp i en del misforståelser rundt begrepet. Mange tror for eksempel at sekularisme er det samme som irreligiøsitet, men det er det ikke, sier Bangstad.

– Det er fundamentalister i hver sin ende av den religiøse skalaen som forfekter et slikt synspunkt. Min grunnleggende forståelse av sekularisme er at det dreier seg om en politisk doktrine som skiller mellom religion og stat, og henviser religionsutfoldelsen til privatsfæren.

Dermed mener Bangstad at sekularismen er et bolverk for religionsfrihet.

– Det er gode grunner til å argumentere for at sekulære statsdannelser tilbyr et større rom for fri religionsutøvelse i flerkulturelle samfunn.

Et av Bangstads hovedærender er å vise at sekularismen tar farge av det samfunnet der den opptrer – derfor flertallsformen i tittelen.

– Selv om India er en sekulær stat, støtter den likevel aktivt opp om religiøs utfoldelse. Blant annet gir den økonomisk støtte til muslimer som vil reise til Mekka.

– Du har et eget kapittel om islam. Hvordan forholder muslimer seg til sekularisme?

– Det er viktig å se deres historiske, politiske og kulturelle forhold til dette. Deres erfaringer med sekularisme stammer fra kolonialismen og autoritære regimer. En elite uten særlig forankring i en religiøs befolkning har stått bak gjennomføringen av sekularismen, og dermed har begrepet for dem kommet til å bli nærmest synonymt med irreligiøsitet, sier Bangstad.

Et større rom

Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, mener det var en slik forståelse av sekularismen som lå bak Mohammad Usman Ranas prisbelønte kronikk «Den sekulære ekstremismen» i Aftenposten.

– For ham handlet sekularisme om å bekjempe religion. Her er det mange som bommer, så jeg forstår at han misforstår, sier Eriksen.

Han mener Bangstads bok er et kjærkomment bidrag til den norske debatten.

– Mot slutten har han noen synspunkter på hvordan vi kan utvide det sekulære rommet og gjøre det mer inkluderende. Det var nok Ranas prosjekt også, selv om han valgte en mer konfliktorientert vinkling. Men poenget må være å skape et rom der flere kan delta i samtalen, for det er siviliserende.

Eriksen mener det vil imøtekomme et ønske fra de innvandrerkritiske som snakker om manglende integrering.

– Vi må ha et rom som er så stort at disse faktisk kan snakke med innvandrere, og da er jeg spent på hvor interesserte de faktisk er i å gjøre det. Jeg har fulgt med på den siste skandalen rundt Human Rights Service (HRS er anmeldt for bruk av ulovlige og uetiske arbeidsmetoder, som spaning og overvåkning av unge jenter, red.anm.), en organisasjon som hevder å være for minoriteters rettigheter, men som likevel kun har lenker til steder der det står å lese om ting som går galt. De har heller ikke samarbeidet med en eneste innvandrerorganisasjon. Så hvor er deres ønske om å snakke sammen, spør Eriksen.

Galtung om Russell

Den britiske filosofen Bertrand Russell (1872-1970) holdt sitt berømte foredrag «Hvorfor jeg ikke er kristen» (Why I Am Not a Christian) i National Secular Society i 1927. Det ble i 1957 buntet sammen med andre essays og gitt ut under tittelen Hvorfor jeg ikke er kristen – og andre essays om religion og livssyn, og det er denne som nå kommer i norsk billigutgave.

Johan Galtung har skrevet forordet, og han nøler ikke med å beskrive Russell som «en av de virkelig store». Han plasserer Russell i arven fra opplysningstiden, med «moderniteten og sekularisering, […] aristokratiets og kirkens nedgang, borgerskapets oppgang, menneskerettighetene, demokratiet, og fritenkningen […]» som stikkord.

Russell går systematisk til verks ved å først sette opp en minimumsdefinisjon av en kristen: En som tror på Gud og udødeligheten, og at Jesus var den beste og klokeste blant mennesker.

Han tar deretter for seg argumentet om den første årsak: At bakerst i årsakskjeden som har frambrakt verden, finner vi Gud. Men han avfeier det ved å hevde: «Hvis allting må ha en årsak, da må også Gud ha en årsak.» Deretter avfeier han at naturlovene kan gi bevis for Gud, at tilværelsen har en hensiktsmessighet, og at det kan argumenteres moralsk for Gud. Til slutt kommer han med en oppfordring om å stå på egne ben og se åpent og uredd på verden.

---
DEL