Sekserpress

Det er ingen grunn til å henge seg på de allestedsnærværende og forutsigbare oppsummeringene av filmåret som nå endelig ligger bak oss, men et par refleksjoner bør det likevel gjøres plass for. Vi skal selvfølgelig glede oss over at nordmenn går på kino som aldri før og at norske filmer både i antall og kvalitet […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er ingen grunn til å henge seg på de allestedsnærværende og forutsigbare oppsummeringene av filmåret som nå endelig ligger bak oss, men et par refleksjoner bør det likevel gjøres plass for. Vi skal selvfølgelig glede oss over at nordmenn går på kino som aldri før og at norske filmer både i antall og kvalitet synes komme opp på et akseptabelt nivå. Bransjen hadde god grunn til å feire seg selv med et påkostet og celebert filmball, men det er likevel litt betenkelig at en liten del av ballets gjester, den norske filkritikerstanden, synes å befinne seg i en lettkjøpt champagnerus hele året. Terningkasterne rundt om i landets største aviser og kanaler slår yatzy stort sett hver uke i en tabloid kamp om å få benytte seg av krigstyper også på kultursidene. Terningens logikk tilsier at vi ser noe av det ypperste filmmediet kan by på omtrent annenhver gang vi er på kino, men det er dessverre ikke en virkelighet jeg kjenner meg igjen i. At denne litt hysterisk tabloide tendensen er med på å undergrave både kritikerne og filmkritikken generelt er ille nok, men verre er det at denne yrkesgruppen som er ment å være en kvalitetsbevisst vaktbikkje i kinogjengerens tjeneste synes like lettpåvirkelige overfor markedsføringsbudsjettene som kinopublikummet selv. Når kritikerstanden bøyer seg støvet for den middelmådige ansamlingen av klisjeer som i disse dager ruller og går på norske kinoer under navnet «Love Actually» er det grunn til å hevde at kritikerbegrepet har mistet all betyding. Det er også deprimerende å bivåne den nesegruse og innholdstomme mottagelsen av Ringenes Herre-filmene generelt og «Atter en konge» spesielt. Her synes kritikerne å ha mistet evnen til å kommentere filmen som film, mens man gisper i ærefrykt over et gigantisk budsjett og slik dette kommer til uttrykk i spesialeffekter og kostymer. Det er kanskje på tide at kritikerne i respekt for publikum legger champagnen på is og tar seg et hvitt år.

---
DEL

Legg igjen et svar