Seks år i usikkerhet er nok – la kurderne bli

Før USA invaderte landet flyktet tusenvis av kurdere fra Nord-Irak og Saddam Husseins terrorregime. Rundt 2000 av dem kom seg til Norge hvor de søkte om asyl i 1999. Men regjeringen ville ikke ha kurderne i landet. Uten å ha gitt alle en individuell behandling, innførte de derfor en ny kollektiv praksis: Midlertidig arbeidstillatelse uten […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Før USA invaderte landet flyktet tusenvis av kurdere fra Nord-Irak og Saddam Husseins terrorregime. Rundt 2000 av dem kom seg til Norge hvor de søkte om asyl i 1999. Men regjeringen ville ikke ha kurderne i landet. Uten å ha gitt alle en individuell behandling, innførte de derfor en ny kollektiv praksis: Midlertidig arbeidstillatelse uten rett til familiegjenforening (MUF).

MUF sikret kurderne opphold og rettigheter i samfunnet, men bare i ett år. Etter ett år var det fortsatt umulig å sende dem tilbake til Irak, og MUF-erne jobber for å få sakene sine behandlet på nytt. Det skulle ta tre år før de fikk svar. I løpet av den tiden fikk de

fleste seg arbeid, og ble gode skatteytere for den norske staten. I dag, fem år senere, kan de nye selvstyremyndighetene fortsatt ikke garantere for sikkerheten, og FN fraråder tvangshjemsendelse. MUF-erne frykter for sitt eget liv hvis de blir sendt til Irak, der

man ser folk dø på tv hver dag. De har blitt «ureturnerbare».

MUF-erne er ikke «ulovlige», uansett hvor mange ganger Erna Solberg kaller dem det. De er mennesker som har risikert livet for å flykte til Norge. Det er Solberg som sitter med bevisbyrden, det er vi som ikke vil hjelpe uskyldige flyktninger.

Regjeringen har brukt flere tvangsmidler for å få MUF-erne ut av landet. Fra i fjor ble det innført såkalt «frivillig» retur gjennom den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM). De som meldte seg på programmet tidlig ble belønnet med 10 000,- og en gratis

flybillett. Riset bak speilet for de som nektet var frarøvelse av alle rettigheter: De ble slettet fra folkeregisteret, mistet arbeidstillatelsen, nektet trygd, sosialhjelp eller plass på

asylmottak. MUF-erne ble reglerett kastet på gata, sammen med mange andre ureturnerbare asylsøkere.

Denne usikkerheten om hva som vil skje med MUF-erne har ført til store problemer i hverdagen. Mange som har hatt arbeid har mistet jobben, nettopp fordi arbeids- og oppholdstillatelsene har vært midlertidige. Familiegjenforening har ikke vært mulig så lenge Norge ikke har gitt asyl eller beskyttelse. Hele tiden har trusselen om utvisning vært der som en pistol i nakken.

Å leve seks år i et nytt land som ikke vil akseptere deg som fullverdig menneske er en stor psykisk belastning. Å ikke få muligheten til å arbeide, ikke vite om du vil bli tvangsreturnert

eller få opphold neste dag eller om du noen gang vil få se familien din igjen – dette kan ikke karakteriseres som noe annet enn psykisk tortur. SOS Rasisme kjenner til at det er MUF-ere i Norge som har tatt sitt eget liv, etter å ha levd på grensen av hva som er menneskelig i flere år.

Dette er en gruppe som har flyktet fra tortur og forfølgelse i hjemlandet, og som blir møtt med utestenging og statlige overgrep i sitt «redningsland». Slik ødelegger man mennesker.

I Utlendingsloven har vi en paragraf som slår fast at asylsøkere kan innvilges opphold hvis det foreligger «sterke menneskelige hensyn og særlig tilknytning til riket».

Etter krigen i Bosnia-Hercegovina innvilget regjeringen opphold til de gjenværende bosnierne, bl.a. på grunn av deres tilknytting til Norge. Den gang ble tre år ansett som lang botid. MUF-erne har nå bodd i landet i seks år. De snakker norsk, de fleste har flere år i

arbeidslivet bak seg, alle har venner og noen har familie i Norge. Det synes åpenbart for alle, med unntak av Erna Solberg og hennes regjering, at MUF-erne har en sterk tilknytting til Norge.

Selv UDI har i en høringsuttalelse slått fast at den spesielle situasjonen og tilknytting til riket taler for å gi opphold på humanitært grunnlag. UDI mener det ikke er noen «smittefare» med

hensyn til andre grupper av asylsøkere. Erna Solberg har her gått imot UDI sine anbefalinger, og trumfet gjennom en ny midlertidig forskrift om at MUF-ernes botid i Norge ikke skal telle med i vurderingen av enkeltsaker.

Slik nektes en gruppe mennesker rettigheter som en allerede streng utlendingslov sikrer flyktninger og asylsøkere. Hundrevis av gjenværende MUF-ere diskrimineres kun fordi de er kurdere fra Nord-Irak. Sa noen likhet for loven?

I over fem år har den norske staten drevet systematisk nedbryting av de kurdiske flyktningene fra Irak. SOS Rasisme krever nå at politikerne tar ansvar for å sikre en anstendig behandling av MUF-erne, og gir de kollektivt opphold på humanitært grunnlag.

---
DEL

Legg igjen et svar