Seks akter og en epilog i et delt Berlin

Skrekkoperaklassikeren Suspiria er spilt inn på nytt. Året er 1977, byen er Berlin,
og Helena Markos Tanzkompanie forfører og fyller drømmene med skrekk og horror.

Mia Goth as Sara and Dakota Johnson as Susie star in Suspiria
Lørdahl er journalist, kritiker, dj og fast skribent i Ny Tid.
Email: tommy@oslofilmfestival.com
Publisert: 03.12.2018
film:

Suspiria

Luca Guadagnino

Italia,Tyskland

Da Luca Guadagnino varslet at han, etter den helt passable Call Me by Your Name, skulle gå løs på en ny versjon av skrekkoperaklassikeren Suspiria – Dario Argentos mesterverk fra 1977 – var jeg skeptisk. Etter å ha sett filmen første gang på verdenspremieren under filmfestivalen i Venezia var jeg fortsatt ikke helt overbevist. Men jeg måtte innrømme at det er en del å like, og gledet meg til å se filmen igjen under Den store kinodagen på nyåpnede Vega Scene i Oslo. Ved å akseptere at Guadagninos Suspiria er en helt annen løsning på delvis samme utgangspunkt, fremstår temmelig mange ting som både tenkt og løst på en tilfredsstillende måte – og enkelte ting veldig bra.

Berlin 1977

Før selve filmen starter, kommer teksten: «Seks akter og en epilog i et delt Berlin.»

Året 1977 er et godt utgangspunkt. Argentos Suspiria hadde premiere. Regissøren nevner at det også var viktig å se sammenhengen med feministbølgens nye fremskritt det året. Berlin 1977 er perfekt. Det er lett å kjenne seg igjen i mørket, tåken. Regn og litt snø. Helena Markos Tanzkompanie er en del av tiden. Nytt, hypnotisk, forførende. Drømmer fulle av skrekk og horror. Hallusinasjoner. Blodrøde lerreter. Kanskje det er du som tilskuer som dreper, eller blir myrdet.

Dario virket influert av historien: Hans danseakademi var en hyperrealistisk konstruksjon. (Med noen spor til tyske kunstnere på 20-tallet?) Susie ble her spilt av Jessica Harper (hun dukker opp som Anke i nyinnspillingen). Hjelpeløs, uten mulighet til å flykte. En fallen engel, skjør som glass. I Guadagninos versjon spilles Susie av den absolutt talentfulle Dakota Johnson.

Men ellers dels nerdete casting: Som madame Blanc møter vi i originalen Joan Bennett, fra blant andre Fritz Langs amerikanske filmer. Madame Tanner tolkes av Alida Valli, den mørke heltinnen i Den tredje mann. Tilda Swinton, som har jobbet mye med Luca Guadagnino, er imponerende selvfølgelig som den nye madame Blanc. I tillegg fikser hun kombinasjonen Helena Markos (en mektig usynlig heks) og dr. Josef Klemperer på en elegant måte. På pressekonferansen i Venezia sa hun at hun hentet inspirasjon fra flere berømte koreografer, blant andre Pina Bausch. Vi kan også skimte spor av kunstneren Marina Abramovic.

Mia Goth (Sara) og Chloë Grace Moretz (som hadde hovedrollen i den siste versjonen av Carrie) er nye supertalenter, som begge passer perfekt i sjangermateriale som dette.

Len deg tilbake og la deg bli sugd inn i marerittet i all dets galskap.

Guadagninos Suspiria har færre rene skrekkeffekter, er mer arthaus-film i uttrykket. Ikke uventet sporer vi en hyllest til tysk alternativ films glansdager på 70-tallet. Ingrid Caven (Miss Vendegast) er fortsatt aktiv som skuespiller og sanger. Hennes innsats i Fassbinders filmer er klassisk filmhistorie. Angela Winkler (Miss Tanner) huskes blant annet fra tyske klassikere som Blikktrommen (basert på Günther Grass’ roman, regissert av Volker Schlöndorff) hvor hun spilte Agnes, og ikke minst i tittelrollen til Schlöndorffs og Margarethe von Trottas Katarina Blums tapte ære, etter en roman av Heinrich Böll. Noen år senere spilte hun moren i Bennys video.

Stikk

Dario Argento fant sine riktige farger i samarbeid med fotografen Luciano Tovoli – og gjennom tilgangen til restlageret av IB Technicolor i Italia, noe som var helt avgjørende. Lucas har for sin 2018-versjon valgt å fortsette samarbeidet med thailandske Sayombhu Mukdeeprom, som fikk «godkjent» på sitt arbeid med Call Me by Your Name. I filmkretser er han verdensberømt for sitt magiske fotoarbeid for landsmannen Apichatpong Weerasethakuls mange mesterverk, blant annet filmen Onkel Boonmee (om en som husker tidligere liv, en spennende gullpalmevinner i Cannes).

Bandet Goblin, under ledelse av keyboardist Claudio Simonetti, og deres progressive rock ble et varemerke for Argentos beste film. Nye Suspiria har originalmusikk skrevet av Thom Yorke (vokalist i Radiohead), og den har en svært aktiv og stemningsskapende rolle. Stor variasjon, enkelte låter, som «Volk», er blant filmens høydepunkter. Regn med mer filmmusikk fra Thom.

Det generelle lydbildet er effektfullt. Kostymer (Giulia Piersanti) og koreografi (belgiske Damien Jalet) holder høy kvalitet. Spillet mellom grånyanser og rødnyanser kler filmen. Den nye filmen er betydelig lengre enn originalen, og jeg er fortsatt usikker på om det er nødvendig. Enkelte deler er dels forvirrende og uklare, kanskje er det like greit.

Uansett: Tror det er best ikke å prøve for hardt. Len deg tilbake og la deg bli sugd inn i marerittet i all dets galskap. Bli med inn i det dypeste mørke. Den kan virke hypnotiserende, creepy og forstyrrende. Fargen rød er blod, død og smerte, mareritt som bader i rødt, men også pasjon, fest, høytid og glede. Veldig mye blod. Jeg drømmer i rødt. Berlin 1977 var David Bowie og Iggy Pop. Wien-kunstnere flyktet og fant eksil i Berlin. Du kunne møte Foucault og Genet. Muren sto der i den delte byen. Mer enn 400 okkuperte bygårder. Rote Armee Fraktion (RAF), Baader-Meinhof, aksjoner og protester av alle slag. Politibiler i brann. Sprengte banklokaler.

Men mest store mengder kreativitet. Film, dans, teater, vill kunst og musikk.

Anbefaler: Kos deg med Suspiria, det er jo bare en film! Eller en drøm?

Går på kino.

Kommentarer