Seier med bismak

40 års delelinjeforhandlinger med Russland er løst. Nå starter 40 års kamp om naturressursene.

Oslo
Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Det er ikke tilfeldig at den 40 år gamle striden om gråsonen mellom Barentshavet og Polhavet ble løst våren 2010.

Både Russland og Norge er Europas store olje- og gassnasjoner. Og begge synes forbi sine «peak oil» og «peak gas»-topper, altså at høydepunktet for deres olje- og gasseventyr synes å være bak dem. Frykten for framtidas pensjonsutgiftsmareritt (Norge) og framtidas skrumpende befolkning (Russland) gjør at begge lands ledere trenger flere lette, økonomiske utveier.

I nødens stund legges gammel prinsippfasthet til side. Dermed er det slutt på Europas lengste uavklarte grensesetting. Verken Norge eller Russland hadde råd til å vente lenger. Behovet for olje og gass ble for stort. For det er ikke havvindmøller Stoltenberg og Medvedev planlegger å bygge mellom Svalbard og Novaja Semlja.

Tirsdag 27. april holdt statsminister Jens Soltenberg (Ap) pressekonferansen der det ble kjent at han og den besøkende president Dmitrij Medvedev dagen før hadde avsluttet delelinjeforhandlingene. De hadde tatt til i 1970, og det var i disse forhandlingene statssekretær, og senere spiondømte, Arne Treholt sin tid ble sentral.

Det er andre tider nå. Mandag ble de to land enige om dele det 175.000 kvadratkilometer store området i to like store deler.

Dermed hevder Norge rettigheter på 30 prosent av Europas samlede land- og sjøterritorium. Ikke nok med at Norge har lagt beslag på store deler av Sydpolen og øyer på den andre siden av jorda, grunnet et par oppdagelsesreisende. Nå er landet, med godt under én prosent av Europa befolkning, blitt havimperialister på hjemmebane også.

Spørsmålet er så: Hva nå? Et håp kunne væreat den mektige norske oljelobbyen ville bli så fokusert på Barentshavet at de droppet propagandakampanjen for å utvinne i olje i verdensarvverdige Lofoten og Barentshavet. Men nei. Oljeindustriens administrerende direktør Gro Brækken, som i januar begikk tidenes karrieresprang ved å slutte å redde fattige unger gjennom Redd Barna for isteden å redde rike norske oljebaroner, avviser en slik tanke. Hun sier heller «ja takk, begge deler».

Snarere kan det gå slik, som Frps Ketil Solvik-Olsen påpeker, at man mister CO2-argumentet for å verne Lofoten og Vesterålen dersom man nå åpner for å oljebore i Barentshavet. Derfor er det viktig at miljøvernere nå ikke lar seg lokke til å åpne for oljeleting nord for Kirkenes. Problemene blir ikke mindre selv om man driver med fossil utvinning nærmere Nordpolen.

SV-leder Kristin Halvorsen utelukket tirsdag ikke at partiet åpne for boring. Men da synes SU-leder Mali Steiro Tronsmoens klare avvisning å være et bedre spor å følge.

Det er viktige fisk og naturressurser a hoste i disse grensetraktene. Og det star ogsa i mandagens avtale at «Inngåelsen … skal ikke skade noen av partenes fiskemuligheter.» Det anbefales derfor bestemmelser for å «bevare den relative stabiliteten i deres fiskerivirksomhet».

Dette er ord å merke seg. For alt vi vet, kan det bli siste gang de to regjeringer framhever disse formuleringene. Na starter nemlig kampen om barentsoljen.

Men det betyr også at en ny kamp har startet: For en mer grønn, moderne og bærekraftig utvikling i de nyervervede nordområdene.

---
DEL