Science fiction-antologi med utsikt til avgrunnen

Netflix-antologien Black Mirror foretar dypdykk ned i den menneskelige avgrunnen. Hvor langt vil den teknologiske utviklingen gå?

Sigurd Ohrem

Den britiske statsministeren tvinges av utpressere til å ha offentlig samleie med en gris som del av et massemedialt kunstprosjekt. En digital dings tar vare på alle minnene dine, men kan også brukes til å redigere din personlige historie. En elektronisk dobbeltgjenger programmeres og dresseres til å gjøre alt drittarbeidet for deg, men overtar etter hvert også styringen over livet ditt. Sjekking på utesteder optimaliseres ved hjelp av simultan, men usynlig coaching. Ditt sosiale nettverk omdannes til et klassesystem basert på rating av utvendige egenskaper.

Dette er kun smakebiter på hva Netflix-serien Black Mirror (premiere 2011) kan tilby av satirisk seriespenning. Gjennomgangstema i denne essayistiske serieantologien er uintenderte sideeffekter av ny digital- og minneteknologi. Manusforfatter Charles Brooker presenterer en spektakulær, satirisk kritikk av det moderne menneskets hang til teknologisk fremmedgjøring. Med sin fryktsomme fascinasjon for teknokultur, sin essayistiske form og sitt tvers gjennom dystopiske perspektiv, gir hver frittstående episode seeren en avhengighetsskapende, men forfriskende annerledes nedtur. Å utsette seg for jevnlig Black Mirror-eksponering kan fort bli en emosjonell belastning, ikke bare for sarte sjeler.

Sanseapparatets utvidelser. Ethvert nytt medium er en forlengelse av våre sanser, men i denne langt på vei teknofiserte konteksten snakker vi om at hele sanseapparatet står på spill. For det er ikke bare syn og hørsel som gjennomgår transformasjoner i dette serieuniverset; det er hele grunnlaget for vår væremåte, vårt kollektive verdensbilde, som utfordres gjennom iscenesettelsen rett foran øynene våre – en kollektiv hallusinasjon i et svart speil. Og det skjer på en måte og med virkemidler som i utgangspunktet utgjør kun en liten forskjell, et lite steg videre fra status quo. I speilets virtuelle verden presenteres vi for det som tilsynelatende bare er en beskjeden utvidelse av de muligheter digital- og simuleringsteknologiene allerede gir oss. I skjæringspunktet mellom teknisk innovasjon og våre våte drømmer om tilværelsens letthet installeres det svarte speilet, som blant mye annet også projiserer vår grunnleggende angst for fremtiden. Men den eksistensielle appellen som gradvis – gjennom foreløpig tre sesonger med i alt 13 episoder – får anledning til å utkrystallisere seg, byr på uante filmatiske og kulturkritiske muligheter.

En glanset, pastellfarget overflate kan skjule dype kilder til konflikt og menneskelig forfall.


Nyskapende sjangerlek. Det er et grimt univers som får utspille seg på skjermen, foran en seer som aldri får anledning til å summe seg eller falle tilbake i sjangerkonvensjonenes lett søvndyssende forutsigbarhet. Jo visst, dette er også sjanger, med drøssevis av intertekstuelle koblinger og sitater fra andre filmer. Men Black Mirror er langt mer enn summen av sine inspirasjonskilder. Den gir oss nyskapende og ofte provoserende, gjerne off-beat, sci-fi-drama. Det episodiske kortformatet sikrer en tvers gjennom effektiv forestilling, innenfor tv-rutens eller nettbrettets begrensede skjermflate. Bare ideen om et samfunnskritisk essaykonsept myntet på det spenningsmettede seriepublikummet høres ut som et paradoks, men oppleves som både merkelig og veldig riktig på en gang.

Likevel: Black Mirror er spekket med referanser og hentydninger til sine forbilder, og det ville være villedende å ikke nevne de mest åpenbare.

Intertekstuelle referanser. Teknofascinasjonen og det umiskjennelige sci-fi-preget står i blytung gjeld til forfattere som Philip K. Dick og ikoniske filmer som Total Recall (1990), Strange Days (1995) og Blade Runner (1982). I episoden «Be right back» (s02e01) dreier handlingen seg om avhengighet av minner. I denne episoden presenteres vi for en app som lar deg ha simulert kontakt med døde personer i din nære omgangskrets. Appen samler inn info fra private eposter, googlepreferanser og liknende, og lar den avdøde personens simulacrum, eller digitale etterlikning, endre seg basert på tilbakemeldinger fra brukeren, den etterlatte.

Temaer som kunstig intelligens, menneske/androide, teknologiske utvidelser og forbedringer av menneskelige egenskaper, drømmereiser, kontroll og overvåkning går igjen. Alt er formidlet med en kritisk-artistisk klo og anrettet på en så veldreid måte at det sjelden skurrer. Den filmatiske fortellerformen, med sine tilbakevendende visuelle og narrative flertydigheter, stadige kontraster og overraskende twister får denne seeren til å tenke på Hitchcock. Også innslag av smågroteske innfall og infam ironi kan minne om mesteren i sine glansdager.

Det handler mye om de tidligere nevnte digitale dingsene, men ikke først og fremst med fokus på ekstreme egenskaper som mennesker bare kan drømme om: I «Fifteen million merits» (s01e02), er menneskene så integrert at de lever hele livet sitt på innsiden av en populistisk teknokultur, med klare fascistiske trekk. Designet og de massemediale omgivelsene i denne episoden gir assosiasjoner til bok- og filmsuksessen Hunger Games, men uten dennes frigjøringsmyter. Tvert imot framstår skildringen av dette teknosamfunnet, tilsynelatende uten hverken visjoner eller endringspotensial, som en av de dystreste dystopiene i filmserien som helhet.

Fremmedgjort menneske. Handlingen i serien foregår hovedsakelig innenfor en hverdagssetting, og det er i de mellommenneskelige relasjonene plottene får utfolde seg. I dette universet er det ikke slik at teknologien oppleves som noe fremmedgjort og ytre, som tar over eller blir en aktiv trussel mot menneskene. Tvert imot er det menneskene som er fremmedgjorte for seg selv, og som tyr til det virtuelle og simulerte som uttrykk for sitt ubevisste begjær, sitt sublimerte kontrollbehov og sin inautentiske jakt på selvet. Der aktørenes nye elektroniske venner og støttespillere begynner med å spille en birolle ender de gjerne opp med hovedrollen (om enn ufrivillig), i menneskenes kalde, individsentrerte verden. Men omgivelsene fremtrer ikke alltid som hverken mørke eller truende; en glanset, pastellfarget overflate kan vise seg å skjule dype kilder til konflikt og menneskelig forfall.

I «Nosedive» (s03e01) foregår det høyglansede maktspillet i et bedragersk, rosenrødt univers. Alt du gjør og bedriver, måten du kler deg, spiser og bor på, blir gjenstand for rating, i form av poeng på en desimalskala fra 0–5. Din sosiale status er til enhver tid helt og holdent et produkt av disse målbare geberdene. Alt du gjør blir umiddelbart bedømt og formidlet videre til en sentral, et slags digitalt kompetansesenter, via smarttelefonen som både sender og mottar denne type informasjon. Din nåværende status er selvsagt til enhver tid også synlig for dine medmennesker, som på dette grunnlag kan velge om det er fordelaktig å være venn med deg eller ikke. Kun hvis du mangler et «hjelp-en-lavstatus-person»-alibi i din portefølje, er det aktuelt å omgås dem med lavere rating enn deg selv.

Dette er Facebook eller Snapchat på speed. Ratingene er grunnlaget for fordeling av goder, for eksempel hvor du kan få bo, hvem du har tilgang på som venner, hva slags utdanning du bør forsøke deg på, og så videre. Et sant klassesamfunn med moderne virkemidler, men svært likt det marxistiske. Hovedpersonen forsøker frenetisk å oppnå høyere rating og status, men oppnår det motsatte, en omvendt klassereise i ekspressfart. På reisen møter hun de andre – de som lever et liv velsignet fritt for press og stress.

Fra Askepott til Alzheimer. I seriens foreløpige høydepunkt, «San Junipero» (s03e04), kan den emosjonelt utmattede seeren endelig finne en tiltrengt, men høyst midlertidig hvile.

 

En spektakulær, satirisk kritikk av det moderne menneskets hang til teknologisk fremmedgjøring.

I denne cyberversjonen av Askepott leves det glamorøse livet som en avatar i Neverland frem til midnatt, og vi får bevitne et langt lysere, om enn tematisk alvorligere, plot: Innholdet viser seg å dreie rundt spørsmål knyttet til aktiv dødshjelp. San Junipero-systemet er et tilbud som ved hjelp av droger og datasimulering lar deg oppleve alternative, fortidige verdener, der de gode minnene fra ens egen bakgrunn har fått sette sitt preg. Slik beskrives opplevelsen av en av episodens karakterer:

«Det sies at for mye kan gjøre deg gal. Man løsriver sinnet fra kroppen – som om ikke det allerede skjer på ethvert eldresenter. Systemet er der av terapeutiske årsaker: dyptgående nostalgiterapi. Man hives ut i en verden full av minner. Det sies at det hjelper mot Alzheimer.»

Det er i de mellommenneskelige relasjonene plottene får utfolde seg.

Og det er nettopp kontrastene, nyansene og omslagene som gjør det svarte speilbildet så suggererende og samtidig skremmende. De elektroniske hjelpemidlene ivaretar funksjoner som tilsynelatende er både arbeidsbesparende og praktiske, som å huske ting, passe på, korrigere feil, og så videre. Det er bare det at disse tilsynelatende praktiske innretningene har andre, latente funksjoner enn de rent tekniske, og særlig når oppgavene outsources på denne måten. Standardformelen er at det én dag tipper over, og ulykkesfuglen skjønner at det har skjedd ting hun ikke lenger kan kontrollere. Desto verre: Det er ikke mulig å trekke seg, dette er en énveis blindgate.

Etter hvert forstår vi at liknende ting vil kommer til å skje også neste gang – men, ikke ulikt livet selv, er det i disse kammerspillenes elegante og isnende forteller-
univers vanskelig å forutsi hvordan. Som serieskaper Charles Brooker sier det:

«[The episodes] are all about the way we live now – and the way we might be living in 10 minutes’ time if we’re clumsy …»

Ohrem er filosofilærer i Sandefjord.

---