Schmeling vs Louis

Verdensmesterskapet i tungvekt i 1938 var ikke bare et oppgjør mellom en farget og en hvit mann, men mellom fascisme og demokrati.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[boksing] En kamp om verdensmesterskapet i tungvekt var i 1938 en enestående begivenhet. Avisene bar kampdagen bud om at noe ekstraordinært skulle skje. I tillegg til ca 70.000 tilskuere i Yankee Stadium, ville ca. 100 millioner samle seg rundt sine radioapparater. 20 millioner tyskere og vel 60 millioner amerikanere ville i største spenning lytte til reporternes stemmer.

Nasjonal prestisje. Sommeren 2006 var sportsverdens interesse konsentrert om VM i fotball i Berlin. Ved siden av de rent idrettslige prestasjoner dreier det seg her også om nasjonal prestisje, både for deltagerlandene og arrangøren. En god innsats på banen bidro til å kaste glans over spillernes hjemland og kunne styrke selvfølelsen hos mange.

For 70 år siden sto også Tyskland for et gigantisk sportsarrangement – Olympiaden i Berlin i august 1936. Arrangementet skulle fungere som en overbevisende demonstrasjon. Her skulle verden få se at Tyskland hadde gjenvunnet sin kraft og tro på seg selv. Gjennom idrettskonkurransene håpet Hitler også å vise verden den tyske ungdommens styrke og seiersvilje.

Ikke minst hadde sportshelter som den tyske tungvektsbokseren Max Schmelings store internasjonale seire (og et verdensmesterskap i 1930-32) bidratt til mange positive oppslag i verdenspressen. For en nasjon som var traumatisert av den kaotiske politiske og økonomiske situasjon i landet etter nederlaget i 1. verdenskrig, kunne dette ha en god innvirkning på folkeopinionen.

Av de tyske myndigheter ble Schmeling søkt bygget opp som litt av et ideal for ungdommen. Boksing var også innført som obligatorisk fag i skolen. Da Schmeling våren 1935 i en blodig kamp knuste motstanden fra amerikaneren Steve Hamas i Hamburg, ble seieren hilst med hysterisk jubel, etterfulgt av gjallende «Sieg Heil»-rop, av det tusentallige publikum. Engelske og franske journalister ble nærmest sjokkerte over den glødende, nesten krigerske responsen. Det var ikke bare en amerikansk pugilist som var slått. Nå hadde også «Det nye Tyskland» beseiret det mektige USA. Men det gjaldt å trå varsomt.

Under sitt opphold i USA før sin kamp 19. juni 1936 mot det fargede boksefenomenet Joe Louis, med tilnavnet «The Brown Bomber», hadde Schmeling fått et viktig oppdrag: Han skulle gjøre sitt beste for å redusere amerikaneres frykt for at fargede og jødiske deltagere i Berlin-lekene ville bli trakassert.

Opptrapping.

Utviklingen i Tyskland etter Hitlers maktovertagelse i 1933, hadde ført til sterkt forverrede kår for de tyske jøder. Deres aviser var blitt konfiskert, forretninger boikottet, og anti- semittiske aksjoner hørte til dagens orden. Med stigende uro hadde amerikanske jøder og andre, merket seg dette.

Den amerikanske skribenten David Margolick – bl.a. mangeårig medarbeider i New York Times – skildrer i sin dyptpløyende bok Beyong – Joe Louis vs. Max Schmeling and a World on the Brink (N.Y.2005) den sosiale og politiske bakgrunn for de legendariske bataljene mellom to av verdens mest berømte nevekjempere. I en verden på kanten av 2. verdenskrig.

For både jøder og fargede var Joe Louis blitt et viktig symbol i kampen mot rasediskriminering og diktatur. Og interessen for matchen var stor, selv om det i USA var få som levnet Schmeling noen sjanse. Flere radiostasjoner ville overføre kampen på flere språk, så vel engelsk som spansk og tysk. 60 millioner amerikanere ville sitte ved sin radio, mange flere enn de som hørte på overføringer fra de største politiske møtene det året. Høyttalere var stilt opp på mange sentrale steder i flere byer.

I Tyskland regnet man med at ca. 30.000 ville lytte til overføringen fra New York Yankee Stadium, selv om den fant sted kl. 03 om morgenen. Hvert kvarter ble tyskerne i radioen oppfordret til å lytte. Og ikke bare det: «Det er enhver tyskers plikt til å være oppe i natt,» ble det meldt.

«Max vil kjempe overseas med en neger for den hvite rases hegemoni»: Schelings kone, filmstjernen Annie Ondra, var gjest hos propagandaminister Joseph Goebbels med familie.

Før matchen hadde Schmeling gitt uttrykk for at han hadde overservert en feil Louis pleide å gjøre: Etter et rett venstreslag var han svært åpen. Etter 1. runde i kampen, betror han sin trener og sekundant McMachon: «Han kan slå, men han kommer til å gå dukken». Og i 4. runde skjer det. Med et kraftig høyere kryss, sender han Louis ned: Han som aldri i sin karriere har vært i gulvet. Han er snart oppe igjen, men må i de følgende runder ta imot mange slike høyere slag. I 12. runde er det hele over, og Schmeling hjelper motstanderens sekundant med å bære den falne Louis bort i sitt hjørne.

For Louis` rasefrender var resultatet en forferdelig nedtur. Men ikke bare for dem. Jødene tok det like hardt. I Tyskland var det stor begeistring. Spesielt hos nazilederne, med føreren i spissen. Det ble besluttet at filmen fra matchen skulle vises på alle landets kinoer – som hovedfilm, og med tittelen «Max Schmelings seier – en tysk seier».

Hevnen.

I Tyskland slo myndighetene fast at ingen idrettsmann kunne være «upolitisk» i Det tredje riket. De måtte sette seg inn i partiets, og Hitlers historie. Men Schmeling var unntatt fra denne regel, sier Margolick. Han var heller aldri medlem av partiet. Han beholdt sin jødiske manager, Joe Jacobs, tross kritiske kommentarer. Han hadde også en rekke gode venner blant tyske og amerikanske jøder.

I USA mente mange at den tyske pugilisten ble utnyttet av nazistene til å gi et for flatterende billede av forholdene i hjemlandet. Den jødiske Anti-Nazi Liga besluttet å føre opp Schmeling på sin liste over «forbudte tyske varer». Man ville prøve å hindre at han skulle få møte verdensmesteren (1935-37) Jimmy Braddock i en kamp om tittelen. Hitler forberedte seg på å gå til krig, og Schmelings inntekter i USA bidro meget til styrking av tysk økonomi, ble det hevdet. En tysk verdensmester ville føre til et «nasjonalt hysteri».

Det hele endte med at Joe Louis i 1937 ble ny verdensmester og året etter fikk sjansen til å hevne sitt forsmedelige nederlag for Schmeling. De to skulle møtes i New York 22. juni 1938.

Kampen om verdensmesterskapet i tungvekt var en enestående begivenhet. Til forskjell fra basketball, amerikansk fotball, hockey, golf eller tennis omfattet interessen alle klasser. Og denne matchen var ikke bare et oppgjør mellom en farget og en hvit mann, men like meget mellom fascisme og demokrati, mot rasisme og terror. Det var bare fem måneder før Kristallnacht i Tyskland, det pogrom som varslet at det var slutt på alt normalt liv for tyske jøder. Den natten tok Schmeling vare på to jødiske gutter.

Avisene bar kampdagen bud om at noe ekstraordinært skulle skje, fortsetter Margolick. Da tiden var inne, satt pressefolk fra hele verden ringside. Blant publikum fant man ledende politikere og representanter for alle sentrale samfunnsgrener, inkludert jus, finans, kunst vitenskap m.m.

Jeg var 14-15 år og hørte kampen på mellombølgeradio sammen med min bror.

Allerede to minutter og fire sekunder etter at gong-gongen hadde gått, var det hele over. Aldri skal jeg glemme den tyske reporterens fortvilte utrop: «Der Max ist geschlagen. Der Max ist geschlagen». Og Schmeling fullstendig knust av Joe Louis` morderiske angrep.

Begeistringen blant USAs fargede, spesielt i Harlem, ville ingen ende ta den natten. «Det var som en verdenskrig nettopp var slutt», ble det sagt. Enkelte steder feiret jøder og fargede sammen med sang og dans. En jødisk avis understreket at man måtte erkjenne sportens symbolske verdi. En avis i Buenos Aires meldte med sine feteste typer: «Hitlers rasisme slått ut som av et lyn».

---
DEL

Legg igjen et svar