Savnet respekt

Situasjonen i Tibet gjør mennesker desperate. 17 tibetanere har tatt sitt eget liv, de har ofret seg selv. Vi som er igjen, husker vi hvem disse er?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

TSERING WOESERSend din reaksjon til debatt@nytid.no

Tsering Woeser er tibetansk forfatter, født i Lhasa, og en av de første støttespillerne til nobelprisvinner Liu Xiaobos «Charter 08». Woesers bøker er forbudt i Kina og hun har sittet i husarrest. I 2007 vant hun den norske forfatterforenings ytringsfrihetspris, som hun ikke fikk lov til å dra for å motta.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Beijing, Kina. Den 4. januar, mot slutten av prekenene i forbindelse med tradisjonelle tantriske tradisjonen «kalachakra», holdt den nylig valgte statsministeren i Tibet, Kalon Tripa, en tale. Prekenene fant sted i Bodh Gaya i India, mellom 1. og 10. januar. Jeg vil gjerne takke ham for at han leste opp de fulle navnene og alderen til de som har mistet sine liv i de tragiske selvofringene nylig.

Det sorgtunge ansiktsuttrykket til Hans Hellighet Dalai Lama rørte alle som hørte talen. Det var likevel bemerkelsesverdig at statsministeren i denne høytidelige anledningen ikke leste navnet på det første offeret for selvofring som skjedde i Tibet, i 2009. På listen med navn manglet den første personen, Tapey.

Hvorfor ble han ikke inkludert? Visste ikke statsminister Kalon Tripa om ham? I slutten av november i fjor dro Tripa på besøk til Europa og fortalte om tilstandene i Tibet. Også da unngikk han å nevne Tapey.

Jeg gikk ut på min blogg og nettstedet Facebook, og minte folk på at den første selvofringen i Tibet skjedde den 27. februar 2009 med den 20 år gamle Tapey fra Kirti-klosteret i Ngaba-provinsen, i regionen Amdo, Tibet. Vi kan ikke glemme dette offeret. Mens han brant, ble han skutt og invalidisert av Partiets militærpoliti. Ingen vet hvor han er eller om han ennå er i live. Vi kan ikke glemme Tapey!

Liv blir til tall

Jeg fikk høre av en annen tibetaner utenfor Tibet at han hadde snakket med Kalon Tripa og understreket mitt poeng. Statsministeren fortalte at han visste om saken. Dette beroliget meg og jeg tenkte at han fra nå av ville omformulere seg. Han sa jo tross alt selv at selvofringene «ikke bare er tall», men at hver og en av dem representerer et menneskeliv.

Likevel, da han holdt sin tale og skuffet mange med heller ikke denne gangen å lese opp Tapeys navn, kunne han nå si at han bare ville lese opp navnene til ofrene fra 2011. Slik kunne han ignorere Tapeys navn uten å bli beskyldt for å ha gjort noen tallmessige feil.

Men om han holder på slik, gjør ikke han et nummer ut av tall? Er det ikke da han gjør om livene til de som har omkommet eller blitt skadet i selvofringer, til tall?

Jeg vil selvsagt spørre: Hvorfor insisterer statsminister Kalon Tripa på å holde navnet til den første som ofret seg selv fra listen? Ofret ikke Tapey sitt liv for Tibet? Var ikke Tapey den første av intet mindre enn 15 selvofringssaker som ofret seg for landet?

Skjønte ikke statsministeren at Tapeys foreldre, sambygdinger og munker ventet spent og ønsket å høre hans navn og alder, slik at han kunne få den respekten, verdigheten og anerkjennelsen han fortjener?

Det kollektive minnet

Kalon Tripa hadde ikke behøvd å anstrenge seg mer enn å bare bevege leppene opp og ned et par ekstra ganger. Hvorfor gjorde han det ikke, hvorfor lot han nok en gang slektningene og de nærmeste gå tilbake med følelsen av at Tapey var blitt glemt?

Jeg tror det eneste svaret på dette er at Tapeys sak allerede er tre år gammel, og at den ikke lenger trenger å bli nevnt. Likevel, må tiden være grunn til at minner skal fjernes og seremonier avlyses? Om en helt, som har ofret seg selv og betalt en så høy pris, ikke behøver å bli nevnt, hva da med alle de martyrene som for over et halvt århundre siden ofret seg for vårt folk – skal de også gå opp i røyk og forsvinne fra folkets kollektive minne?

Hvis vår statsminister Kalon Tripa ennå ikke vil snakke om Tapey, føler jeg meg nødt til å fremdeles måtte heve min stemme fram til alle fakta har kommet på bordet.

Samtidig må vi ikke glemme at det finnes selvofrende tibetanere også utenfor Tibet. I 1998 ofret den 60 år gamle Thupten Ngodup seg i Dehli, India. I november i fjor ble munken Butuk og lekmannen Sherab Tsedor skadet gjennom selvofring.

I det denne artikkelen blir skrevet, har 16 tibetanere i Tibet gjort seg til gjenstand for selvofring – tre av dem i år. Den 14. januar kom det nyheter fra Ngaba-regionen om nok en selvofring. Dermed har tallet økt til 17. Altså har fire tibetanere, i løpet av de første få ukene av dette året, tatt sine egne liv. ■

Publiseres i samarbeid med highpeakspureearth.com.

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 27.01.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL