Maryam tar oss med på innsiden av kvinnesfæren i Saudi-Arabia og gir oss et innblikk i dens livshemmende og absurde begrensninger. Gjennom den viljesterke legen Maryam skildres et lukket samfunns skrevne og uskrevne regler.
En kvinne kan være akuttlege, men ikke vise ansiktet til mannlige pasienter. Fra 2018 har en kvinne hatt lov til å kjøre bil, men må være iført nikab hvor bare øynene er synlige.
Regissør Haifaa al-Mansour skildrer uanstrengt et liv hun selv kjenner så altfor godt.
Miljøskildringen er unik og setter filmen i en klasse for seg. Regissør Haifaa al-Mansour skildrer uanstrengt et liv hun selv kjenner så altfor godt. Hun er Saudi-Arabias første kvinnelige spillefilmregissør, med brakdebut i Venezia i 2012 med Wadjda (Den grønne sykkelen). I fjor var hun tilbake med Maryam og vant Gulløven.
Avvist av myndigheter og pasienter
På mange måter er al-Mansours fjerde spillefilm en «voksenversjon» av hennes første. Oppvekstfilmen Wadjda handler om ti år gamle Wadjda, som tøyer de strikte restriksjonene for jenter for å skaffe seg en sykkel og kappsykle med nabogutten. I filmen Maryam har den viljesterke jenta blitt voksen og praktiserer som lege. Som kvinne blir hun avvist av både myndigheter og pasienter. For å få asfaltert veien fram til sitt landsens sykehus stiller Maryam spontant som valgkandidat til kommunestyret.
Begge filmene er fabler, som gjennom et klart og forståelig mål hos hovedpersonene trekker oss inn i kampen for likeverd og rettferdighet i en kjønnsdelt hverdag.
Mellom disse to filmene har regissøren rukket å lage det stemningsfulle periodedramaet Mary Shelley og Netflix-filmen Nappily Ever Efter.
Når de fire filmene sammenlignes, slår det meg at al-Mansour har en gjentagende kjernehistorie og mal hun følger: en trassig, ressurssterk og svært likandes heltinne utfordrer samfunnets forventninger til utseende og oppførsel. Denne trangen til å holde seg til malen er også en av filmens svakheter. Større autentisk røffhet, konflikt og konsekvens kunne gitt filmen mer spenst, troverdighet og dybde. Kanskje er det litt overfladiske, glatte i filmen nødvendig for å holde seg inne med så vel myndigheter som hjemmepublikum i Midtøsten.
Valgkampvideo går viralt
Regissøren vet godt å bruke talende situasjoner og et effektivt billedspråk for å engasjere; som da valgkandidaten Maryam sitter alene på et provisorisk og slitt bakrom mens de mannlige tilhørerne får sitte inne i et vakkert telt.
Den skjeve fordelingen av rettigheter kunne fort blitt nok en offerhistorie.
Idet lydoverføringen stanser, er det forbudt for henne å gå inn til dem. Som kvinne har hun ikke lov til å oppholde seg i samme rom som menn utenfor familien, selv om de er hennes potensielle velgere. Denne skjeve fordelingen av rettigheter kunne fort blitt nok en offerhistorie.
Heldigvis er Maryams familie i filmbransjen. De alltid like vakre og velkledde søstrene er bryllupsfotografer i den segregerte kvinneavdelingen. En potensielt lukrativ nisje, slår det meg – siden menn ikke har lov til å være der.
Jentenes briljante kunnskaper om sosiale medier og filmferdigheter gir filmen et moderne og effektivt grep i det som ellers ville vært en ganske tradisjonell beretning. Maryam og søstrene søker opp valgkamp-videoer på internett, og vips sitter hun der i heldekkende nikab og får spilt inn sin egen kampanjevideo som går viralt over natten.
Støtter seg på dramaturgi
Filmen holder på meg som tilskuer, men ikke på grunn av det filmatiske. Al-Mansour ville tjent på å løfte scenene med mer forseggjort lyssetting, komposisjon og kamerabevegelser. Her kan man merke at Saudi-Arabia ikke har en egen filmtradisjon, og filmen støtter seg på såpeserie-estetikk og dramaturgi med reklame-vakkert hår og ditto klær. Manusarbeidet bærer preg av ønsket om å fortelle om den gjentagende uretten kvinner utsettes for.
For å kontrastere historien har regissøren valgt å ta inn en beretning om hvor vanskelig det er å utøve musikk. Det kryssklippes først ganske tvungent til denne parallelle historien: om Maryams far som sliter med å få musikkoppdrag. De fleste anser ham for å være på kanten av samfunnets moral som bryllupssanger. Som en kommentar til Maryams kamp for å bli hørt følger vi også det lille bandet hans og deres vanskeligheter.
Begge linjene har for lite friksjon. Datterens freidige valgkamp er noe faren kanskje litt for velvillig støtter. Filmen flyter lett, men mer dybde og personlig preg kunne godt fått plass.
Filmen vises på Arabiske filmdager i Oslo, 18–22. mars
