Saudi-Arabia direkte involvert i 11. september?

Den første offisielle amerikanske utpekingen av Saudi-Arabia som mulig skyldig i attentatet i 2001, foreligger nå.

AFP PHOTO/FILES/ Henny Ray ABRAMS
Ola Tunander
Ola Tunander er Research Professor Emeritus ved Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO).

Den 15. juli ble de sluppet, de nå så myteomspunne 28 sidene om terrorangrepet på New York og Washington den 11. september 2001. I januar 2003 presenterte Det amerikanske senatets etterretningskomité sin rapport om angrepet, men 28 av sidene i rapporten – som handler om Saudi-Arabias rolle – har frem til nå vært holdt tilbake fra offentligheten.

Ikke minst har senator Bob Graham – daværende leder av Etterretningskomiteen, medlem av CIAs rådgivende styre og medforfatter av rapporten – vært en pådriver for at de 28 sidene skulle nedgraderes. Graham har snakket om det saudiarabiske regimets direkte støtte til flykaprerne, og om at saudiaraberne har fortsatt å finansiere Al Qaida og ISIS. Det viktige var ikke at 15 av 19 kaprere var saudiarabere. Ifølge senator Graham var det viktige at de ikke hadde kunnet gjennomføre angrepet uten finansiering og direkte støtte fra det saudiarabiske regimet.

Umiddelbart etter 11. september-angrepet ringte Saudi-Arabias Washington-ambassadør prins Bandar bin Sultan til president George W. Bush. 144 saudiarabere, herunder flere medlemmer av Osama bin Ladens familie, ble flydd ut av USA, mens alle andre fly i USA sto stille. FBI har sagt at de ville avhøre flere av disse saudiaraberne. Senatet har i mai i år godkjent en lov som gjør det mulig for 11. september-ofrenes familier å gå til rettssak mot den saudiarabiske regjeringen for sin rolle i angrepet. Det hvite hus har truet med å legge ned veto.

De 28 sidene gir uttrykk for kritikk mot FBI og CIA, som ifølge senatrapporten ikke skal ha skjønt «omfanget av den saudiarabiske regjeringens bånd til terrorister». To saudiarabere, Omar al-Bayoumi og Osama Bassnan, som beskrives som saudiarabiske etterretningsagenter, sies å ha «gitt betydelig støtte til flykaprerne Khalid al-Mihdhar og Nawaf al-Hazmi etter at de ankom San Diego i februar 2000». De skal ha sørget for bolig til dem, og hjulpet dem med å fikse både førerkort og flyskole. Bayoumi og Bassnan skal ha vært finansiert av det saudiarabiske regimet: Bayoumi med penger fra forsvarsdepartementet, Bassnan med blant annet midler direkte fra den saudiarabiske ambassadøren i Washington prins Bandar og kona hans. Den saudiarabiske kongefamilien skal også ved én anledning ha bidratt med en stor sum i kontanter til Bassnan. Begge antas å ha hatt bånd til eller støttet Osama bin Laden. Rapporten konkluderer med at «saudiarabiske regjeringsrepresentanter i USA antas å ha bånd til Osama bin Ladens terrornettverk».

Prins Bandar bin Sultan. © AFP/Scanpix
Prins Bandar bin Sultan. © AFP/Scanpix

De 28 sidene legger ikke frem noen absolutte bevis på at den saudiarabiske regjeringen bevisst støttet terrorangrepet i USA, men det er utvilsomt følelsen man sitter igjen med etter å ha lest rapporten – og det er definitivt den oppfatningen man sitter igjen med etter å ha hørt senator Grahams presentasjon av den. Også de andre «flykaprerne fra den 11. september 2001» skal ha hatt kontakter blant den saudiarabiske regjeringens representanter. De 28 sidene peker på at det saudiarabiske regimet kan ha vært direkte involvert i angrepet på USA den 11. september 2001.

Men det betyr samtidig at kravet om å få de 28 sidene nedgradert kan ha blitt brukt til utpressing mot Saudi-Arabia. USAs politiske ledelse har kunnet si: Det er en sterk opinion i USA for å fjerne hemmelighetsstempelet på de 28 sidene. Hvis dere følger våre anbefalinger, kan vi legge ned et veto mot offentliggjøring.

Da USA i 2014 ville tvinge Moskva til retrett ved hjelp av sanksjoner og konflikt i Ukraina, vendte USA seg til Saudi-Arabia for å forsikre seg om kraftig senkede oljepriser som kunne begrense de russiske inntektene radikalt. Det var bare saudiarabere innen OPEC som kunne forhindre et fortsatt oljeprisfall. Venezuela ville begrense produksjonen for å opprettholde oljeprisen, men til tross for saudiarabiske interesser for en høyere oljepris, stoppet de forslaget fra Venezuela. Like før hadde diskusjonen om de 28 sidene nådd nye høyder – noe som tilsynelatende hadde tvunget Saudi-Arabia til å akseptere amerikanske instruksjoner. Oljeprisfallet var amerikansk politikk, og saudiaraberne tilpasset seg tilsynelatende motvillig.

På samme måte som på 1980-tallet tvang USA med saudiarabisk hjelp gjennom et oljeprisfall som tømte Moskva for inntekter. CIA-sjefen Bill Caseys sentrale idé på 1980-tallet var at USA sammen med Saudi-Arabia og Pakistan skulle føre en stedfortrederkrig i Afghanistan, for å tvinge Moskva til å føre en umulig krig med enorme kostnader som konsekvens. Saudiarabiske islamister ble trent og bevæpnet til å kjempe i Afghanistan. Moskvas krigsutgifter skulle ta knekken på landet, samtidig som Casey med saudiarabernes hjelp tvang frem et oljeprisfall for at Moskvas inntekter skulle nærme seg null. Det er nå bekreftet at dette var amerikansk politikk: Moskva ble satt i en økonomisk skrustikke det var umulig å komme seg ut av. Den samme politikken ser det ut til at den amerikanske administrasjonen fører i dag.

De 28 sidene peker på at det saudiarabiske regimet kan ha vært direkte involvert i angrepet på USA den 11. september 2001.

Men på 1980-tallet bygde denne strategien i høy grad på enighet mellom USA og Saudi-Arabia. I dag har den tilsynelatende bygd på utpressing, der de 28 sidene og trusselen om rettssak mot den saudiarabiske regjeringen kan ha spilt en ikke helt uvesentlig rolle. Saudiaraberne har som mottrekk truet med å selge verdier for hundrevis av milliarder dollar i USA. Kanskje har man gradvis kommet frem til et kompromiss. Den saudiarabiske siden kan ha fått garantier om en viss «skadebegrensning», og saudiaraberne har kunnet si at en amerikansk utpeking av det saudiarabiske regimet som ansvarlig for 2001-angrepene, kan komme til å slå tilbake på dem selv. Saudiaraberne hadde ikke kunnet operere i USA uten en viss amerikansk støtte.

Båndene mellom den saudiarabiske og den amerikanske ledelsen ble knyttet etter andre verdenskrig. De har vært tette siden begynnelsen av 1980-tallet, og fremfor alt har det gjeldt familien Bush – noe som best illustreres av president George W. Bushs tette band til den saudiarabiske ambassadøren. Å beskylde saudiaraberne for 11. september 2001, som senator Graham foreslår og som impliseres av de 28 sidene, er ikke så lett.

CIA-agenten Robert Baer rapporterte at han sommeren 2001 ble informert av en representant for en arabisk prins om at et «spektakulært» terrorangrep skulle utføres om kort tid. Informasjonen så ut til å peke i retning av at saudiarabere skulle angripe USA. Baer fikk en liste over Osama bin Ladens folk i Saudi-Arabia, som han i august viste til en rådgiver av den saudiarabiske forsvarsministeren prins Sultan bin Abd-al-Aziz – men han var ikke interessert. Det har også foreligget annen, liknende informasjon, men de 28 sidene er den første offisielle amerikanske utpekingen av Saudi-Arabia som mulig skyldig i attentatet i 2001. Til tross for denne konklusjonen valgte USA i tiden rundt rapportutgivelsen å gå til krig mot Irak – ikke Saudi-Arabia – noe som gir oss et godt bilde av de tette båndene mellom den amerikanske og den saudiarabiske makteliten. Hvis saudiaraberne deltok i forberedelsene til angrepet, var de sikkert ikke alene.

På slutten av 1980- og begynnelsen av -90-tallet jobbet Michael Springman ved det amerikanske konsultatet i Jeddah i Saudi-Arabia. Han har fortalt blant annet BBC at han flere ganger ble tvunget til å utstede visum til saudiarabiske statsborgere som ikke kvalifiserte til amerikansk visum. CIAs ansvarlige grep inn og krevde at disse personene skulle slippes inn i USA. De skulle få trening i å utføre sabotasje og bombeattentater i Afghanisan og andre steder. Springman protesterte, men var nødt til å akseptere sine overordnedes beslutning.

Robert Baer beskrev hvordan han gjennomgikk et avansert terroristkurs i CIAs treningsleir i Harvey Point i Nord-Carolina, der han blant annet lærte å bygge bilbomber av gjødsel. «Vi sprengte en skolebuss i luften ved hjelp av ti kilo US C-4. Vi brukte også tsjekkisk Semtex og andre utenlandske ‘plastic explosives’ som sammenlikning.» Også arabere som skulle kjempe mot russere i Afghanistan, ble trent her. CIA hjalp dem med å skaffe visum. Springman sier at alle de mistenkte flykaprerne den 11. september hadde fått visum fra det amerikanske konsulatet i Jeddah. Hvis Saudi-Arabia var involvert i angrepet, var det også med stor sannsynlighet også personer på amerikansk side som var involvert.

Men saken er nok mye mer komplisert enn som så. Flere av de 19 «flykaprerne» ble intervjuet i Saudi-Arabia (og Marokko) ukene etter hendelsene den 11. september: Disse personene hadde samme identitet som flykaprerne, og var opprørte over at deres identitet hadde blitt brukt til 11. september-angrepet. Wleed al Shehri fortalte BBC at han hadde forlatt USA allerede ett år tidligere. Ahmed al-Nami sa til The Telegraph fra sitt hjem i Saudi-Arabia: «Jeg lever, som dere ser, og jeg er sjokkert over at navnet mitt sto på det amerikanske justisdepartementets liste.» Abdulaziz al-Omari sa til The Telegraph at han og Saeed al-Ghamdi var opprørte over å ha blitt omtalt som flykaprere, med alle personlige opplysninger korrekt gjengitt. Da FBI-sjefen Robert Mueller fikk spørsmål om kaprerne, sa han at identitetene, altså passene, kunne ha blitt stjålet, og at FBI ikke egentlig visste hva kaprernes virkelige navn var.

Man må også stille seg spørsmålet hvordan et pass fra en av «flykaprerne», Satam al-Suqami, kunne havne nedenfor et av Word Trade Center-tårnene, fullstendig intakt. Hvordan kunne et pass, som er laget av papir, fly gjennom et ildhav på størrelse med en fotballbane uten å bli skadet? Vi vet at varmen i World Trade Center hadde smeltet store mengder stål (som smelter ved 1500 grader celsius), og at US Geological Survey fant smeltet molybden (som smelter ved 2600 grader celsius) ved Word Trade Center-tårnene – mens et pass fra en saudiarabisk flykaprer skal ha overlevd disse temperaturene. Her er det noe galt et sted. En rettssak mot den saudiarabiske regjeringen risikerer å åpne Pandoras eske, og det vet sikkert også Det hvite hus.

De 28 sidene viser at representanter for det saudiarabiske regimet finansierte «flykaprerne» i 11. september-angrepet – men vet vi overhodet hvem flykaprerne var, og hva de gjorde? Hadde de egentlig rollen de offisielt ble tilskrevet? De ble finansiert av saudiarabiske agenter – men hvilken betydning har egentlig dét? Flykaprerne var neppe islamister. Noen av dem levde livet på pornoklubber, med alkohol og kokain. Mohammed Attas kjæreste var nakendanser med rosa hår. Og hvorfor bodde flere av dem på amerikanske militærbaser? Det er mye som ikke stemmer. Kanskje handler de 28 sidene mer om USAs spill med saudiaraberne, enn om terrorangrepet den 11. september 2001.

Se artikkel om Ola Tunanders fredsarbeid «30 år i fredens tjeneste» i samme avis!

---
DEL