Sartre på norsk
Jean Paul Sartre er kalt den betydeligste tenker i etterkrigstidens Europa. Med utgangspunkt i to Sartre-bøker – Walter Biehmels Sartre (Cappelen) og Jean Paul Sartre: Politiske skrifter. I utvalg ved Dag Østerberg (PAX) – gir universitetslektor Audun Øfsti her en innføring i Sartres forfatterskap, hans kritikk av den dogmatiske marxisme der han rydder plass for eksistensialismen og hans analyse av begrepene klasse, kollektiv, stat, slik de blant annet presenteres i essayet Patrice Lumumba: Et politisk portrett.
Publisert: 2017-11-10
Fra Orientering 11. nov 1967
Det er i høst utkommet to utmerkete Sartre-bøker: Walther Biehmels Sartre i Cappelens ugleserie, og «Jean-Paul Sartre: Politiske skrifter», et utvalg ved Dag Østerberg. De to bøkene utfyller hverandre, mens Biehmel først og fremst behandler Sartre som skjønnlitterat og forfatter av L›Etre et le Neant, presenterer Østerberg for oss, som tittelen sier, for den politiske Sartre. Hos Biehmel står Sartre i en atmosfære bestemt ved Husserl og Heidegger, i Østerbergs utvalg er det Hegd og Marx man merker tydeligst som Sartres lærere. Det forhindrer ikke at Biehmel har med et eget kapitel hvor han gir et resymé av Sartres artikkel «Marxisme og eksistensialisme» (forøvrig innledningsartikkelen i Østerbergs utvalg).
Han slutter sin gjengivelse av Sartre slik: Så lenge marxismen baserer sin viten på foreldet, dogmatisk metafysikk i stedet for på forståelsen av det levende menneske, så lenge må eksistensialismen fortsette sine undersøkelser selvstendig, for «å fremdyrke innenfor marxismens ramme en virkelig forstående erkjennelse som gjenfinner mennesket i den sosiale verden og følger det i dets praksis, eller, sagt på en annen måte, følger det i dets selvutførelse som utførelse av de sosiale muligheter, med utgangspunkt i en bestemt situasjon».
Bøkene utfyller hverandre, men de uttømmer ikke Sartre. F. eks. sier det seg selv — til tross for Østerbergs klipp fra verket — at ingen av dem kan gi noe inntrykk av hvordan Sartre forsøker helt konkret i Critique de la Raison dialedique å foreta denne fremdyrkelse, hvordan Sartre utfører sitt eget program. Et annet udekket aspekt av den mangfoldige Sartre som kunne nevnes, er hans analyser av rasismen. (De vesentligste foreligger allerede på norsk: «Tanker om jødespørsmålet» i serien Cappelens upopulære og «En sjefs barndom» i novellesamlingen «Muren»). Og der er naturligvis andre ting. Men det som er verdt å bemerke er likevel at stiller man de to bøkene sammen får man en overraskende god dekning av og innføring i Sartre.
Biehmel innleder sin bok med en biografi: Sartre blir født i 1905, da han er to år gammel, dør faren (marineoffiser), og moren flytter hjem til sine foreldre hvor de bor til Sartre er elleve år. Sartre har …
Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?
