Publisert: 10.11.2017
Fra Orientering 11. nov 1967
Det er i høst utkommet to utmerkete Sartre-bøker: Walther Biehmels Sartre i Cappelens ugleserie, og «Jean-Paul Sartre: Politiske skrifter», et utvalg ved Dag Østerberg. De to bøkene utfyller hverandre, mens Biehmel først og fremst behandler Sartre som skjønnlitterat og forfatter av L›Etre et le Neant, presenterer Østerberg for oss, som tittelen sier, for den politiske Sartre. Hos Biehmel står Sartre i en atmosfære bestemt ved Husserl og Heidegger, i Østerbergs utvalg er det Hegd og Marx man merker tydeligst som Sartres lærere. Det forhindrer ikke at Biehmel har med et eget kapitel hvor han gir et resymé av Sartres artikkel «Marxisme og eksistensialisme» (forøvrig innledningsartikkelen i Østerbergs utvalg).
Han slutter sin gjengivelse av Sartre slik: Så lenge marxismen baserer sin viten på foreldet, dogmatisk metafysikk i stedet for på forståelsen av det levende menneske, så lenge må eksistensialismen fortsette sine undersøkelser selvstendig, for «å fremdyrke innenfor marxismens ramme en virkelig forstående erkjennelse som gjenfinner mennesket i den sosiale verden og følger det i dets praksis, eller, sagt på en annen måte, følger det i dets selvutførelse som utførelse av de sosiale muligheter, med utgangspunkt i en bestemt situasjon».
Bøkene utfyller hverandre, men de uttømmer ikke Sartre. F. eks. sier det seg selv — til tross for Østerbergs klipp fra verket — at ingen av dem kan gi noe inntrykk av hvordan Sartre forsøker helt konkret i Critique de la Raison dialedique å foreta denne fremdyrkelse, hvordan Sartre utfører sitt eget program. Et annet udekket aspekt av den mangfoldige Sartre som kunne nevnes, er hans analyser av rasismen. (De vesentligste foreligger allerede på norsk: «Tanker om jødespørsmålet» i serien Cappelens upopulære og «En sjefs barndom» i novellesamlingen «Muren»). Og der er naturligvis andre ting. Men det som er verdt å bemerke er likevel at stiller man de to bøkene sammen får man en overraskende god dekning av og innføring i Sartre.
Biehmel innleder sin bok med en biografi: Sartre blir født i 1905, da han er to år gammel, dør faren (marineoffiser), og moren flytter hjem til sine foreldre hvor de bor til Sartre er elleve år. Sartre har selv fortalt om sitt liv i besteforeldrenes hus at hans rolle var gjestens, den velsette, intelligente, underholdende gjestens. Her kan man, som Biehmel, se opprinnelsen til Sartres bestemmelse av eksistensen, ikke som en gave, men som en oppgave. Vi må rettferdiggjøre oss selv, yte noe. Senere kommer Sartre på gymnas i Paris og blir deretter opptatt ved den berømte «École Normale Supérieur» hvor han treffer Simone de Beauvoir, som siden har vært hans nærmeste. Etter eksamen og militærtjenesten er han lærer ved et gymnas i Le Havre (1931-36) avbrutt av et to års stipendium i Berlin hvor han studerer Husserl og Heidegger. Deretter kommer han til Paris som filosofilærer ved Lyceé Pasteur. Han debuterer i 1936 med L›imagination og så følger slag i slag Kvalmen, Esquisse d’une Théorie des Èmotions, Muren, L›imaginaire. Han sitter ett år i tysk fangenskap og deltar aktivt i motstandsbevegelsen. I 1943 kommer Væren og Intet og hans første skuespill, «Fluene». Efter krigen kjenner vi ham som frittstående forfatter og leder av tidsskriftet «Les Temps Modernes».
Biehmel fremstiller så, etter mitt skjønn pedagogisk vellykket, en rekke av Sartres temaer slik de kommer til uttrykk i hans skjønnlitterære forfatterskap. I «Fluene» møter vi i Orestes det
désituerte menneske som stiger ned fra sitt høye stadium og påtar seg en oppgave i verden. Biehmel: «Friheten kan ikke sies å bestå i at man har flest mulig åpne muligheter til rådighet, friheten består ifølge Sartre i at man kan ta en avgjørelse i bevisstheten om at denne avgjørelsen er ens egen, at man identifiserer seg med den». Det samme tema kommer igjen i Frihetens veier, hvor hovedpersonen Mathieu «sparer» på sin frihet. Han mener seg å ivareta sin frihet ved ikke å binde seg til noe, ved å vike tilbake for enhver avgjørelse av noen betydning. Og livet renner bort mellom fingrene på ham.
Sartres versjon av Hegels Herr/Knecht-problematikk (filosofien omkring «Blikket») fremstilles i tilknytning til enakteren «Lukkete dører»: Herren er der og knekten er der, men arbeidet er borte. Ingen av de tre personene i stykket som er utlevert til hverandre kan gjøre noe lenger for å forandre situasjonen og det de selv er, de er døde. Under denne forutsetning gjelder de berømte og omdiskuterte ord Sartre legger i munnen på den ene av de tre: «helvete, det er de andre».
Et kapitel er viet uoppriktigheten (mauvaise foi), det fantastiske at man kan lyve for seg selv. Mennesket er ikke bare positivitet, det er også en transcendens eller negasjon av denne positivitet, det har muligheter. Den uoppriktige spiller på denne dobbelthet for å unngå sitt ansvar for seg selv, enten ved å påstå seg
å falle sammen med sine positive bestemmelser («jeg er feig, vent ikke noe fra meg –») eller ved å gjøre sin negativitet til sin positive væren og positiviteten til intet («jeg er allerede langt utover det dere tror dere ser i meg, den feigingen dere snakker om har ingenting med meg å gjøre»). Andre kapitler behandler friheten relativt til valg, faktisitet og ansvar, samt skuespillene «Døde uten begravelse» og «Djevelen og den kjære Gud». Foruten det allerede nevnte kapitel om Sartres forhold til marxismen finnes endelig et om Sartre som polemiker (Les Temps modernes) hvor bl. a. hans nekrolog over Albert Camus er gjengitt.
Biehmels bok tar ikke sikte på å vurdere Sartre og hans forfatterskap, men på pedagogisk utlegging av hans poenger støttet opp med rikelige sitater. Sin egen holdning gir han bare sporadisk til kjenne, tydeligst kanskje i sluttbemerkningen: «Fremhevelsen av maktperspektivene ved de mellommenneskelige relasjoner, som dømmer dem til mislykkethet, kan lett fremkalle protest hos oss. Men det dreier seg ikke om noen oppfinnelse av Sartre. Det han her gjør, er bare skånselsløst å henvise til en begivenhet vi hele tiden står midt oppe i … Hvis vi skulle gå kritisk fil verks overfor hans arbeider, ville mange av hans svar og standpunkter tre frem som uakseptable. Men hva som til enhver tid vil avtvinge respekt hos oss, er det konsekvente forsøket på å fatte historien og menneskelivets hendelser ikke rett og slett’ som
skjebne, men som noe som ifølge sitt vesen kaller enhver av oss til medansvar og delaktighet».
Det utvalg Østerberg presenterer for oss kan sies å bestå av tre deler. Artikkelen «Marxisme og eksistensialisme» utgjør en del, «Kolonialismen er el system» og «Patrice Lumumba: Et politisk portrett» en annen. Tredje del består av klipp fra «Kritikk av den dialektiske fornuft.» Når det gjelder disse klippene kan det være grunn til å tro at de vil virke temmelig utilgjengelig for den vanlige leser, selv om Østerberg i sitt forord gir en kort redegjørelse for de viktigste begrepene. Hvordan det nå enn forholder seg med det, «Marxisme og eksistensialisme» og Lumumba-artikkelen er allerede mer enn nok til at boken bør få mange lesere. Disse to artiklene gir til sammen et meget godt bilde av Sartres politiske holdning, den første på det helt prinsipielle plan, den andre ved å vise oss en anvendelse av hans prinsipper og metoder i analysen av en spesiell politisk situasjon.
I «Marxisme og eksistensialisme» hevder Sartre at marxismen er vår epokes filosofi. Marx, sier Sartre, har rett «både mot Kierkegaard og Hegel, siden han med Kierkegaard hevder den menneskelige eksistens› særegenhet og med Hegel tar for seg det konkrete mennesket i dets objektive virkelighet». Men hva blir da eksistensialismens rolle? Jo, marxismen har stivnet til en fortolkningskunst som ikke lenger ser det særskilte og som søker å tilbakeføre forandring til identitet. «Den marxistiske voluntarisme er glad i å snakke om analyse, men den har redusert denne operasjonen til en enkel seremoni. Det er ikke lenger tale om å studere kjensgjerningene i marxismens generelle perspektiv for å berike kunnskapen og belyse handlingen: analysen består utelukkende i å kvitte seg med detaljene …» Den dogmatiske marxismen avskjærer seg på denne måten fra å lære noe av erfaringen, ren forakt for empirien hindrer den i å se noe annet enn det samme gjenta seg og gjenta seg (om enn i andre skikkelser og forkledninger). Den dogmatiske marxismen har sannheten og historiens vesen inne, han lærer ikke noe av begivenhetene, klassifiserer dem bare. Gjennom denne kritikk rydder Sartre plass for eksistensialismen. Like fullt, hevder han, «forblir marxismen vår tids filosofi: den er uoverskridelig fordi de omstendigheter som frembragte den, ennå ikke er overskredet».
I sin artikkel om Lumumba ser vi ved å følge en konkret analyse hva Sartre forstår ved de begreper han har utarbeidet i «Kritikk av den dialektiske fornuft»: serie, klasse, gruppe, kollektiv, stat, … Men vi ser mer. Vi forstår Kongos ulykke, hvorfor Lumumba ikke kunne makte sin oppgave. Lumumba, den «frigjorte småborger» kunne ikke sette annet enn abstrakt universalisme i stedet for den enhet det uorganiserte trykk mot belgierne representerte. I samme øyeblikk belgierne var borte og «selvstendigheten» var et faktum, fremsto Lumumba som en abstrakt enhet — som måtte komme i konflikt med ethvert konkret grunnemessig opplevet interessefellesskap. Alle var imot Lumumba. I denne situasjon hadde de utenlandske kapitalinteressene lett spill. Og man kan, med Sartre, spørre seg: hvorfor måtte Lumumba myrdes? «Imperialismen bryr seg ikke om menneskeliv, men siden den allerede holdt seieren i sin hånd, kunne den ikke ha spart seg en skandale? I virkeligheten kunne den ikke det . . . Grunnen til dette er at så lenge han levde, representerte han det nådeløse avslag på den ny-kolonialistiske løsning, som går ut på å kjøpe de nye herrer, borgerskapet i de nye nasjoner, på samme måte som den klassiske kolonialisme kjøpte høvdingene, emirene og trollmennene». I levende live forblir Lumumba en trussel mot den «ideelle» løsning etter latin-amerikansk mønster: «en svak sentralisme, borgerskapets (eller, hvis den er bevart, føydalismens) allianse med hæren, trustenes over-regjering».
I denne artikkelen møter vi Sartre på sitt beste – og mest aktuelle, som den encyklopediske og perspektive ånd som samler trådene: de filosofiske, historiske, politiske, biografiske… Jeg tror jeg gjør de andre delene av «Politiske skrifter» urett ved å antyde at det først og fremst er denne artikkelen politisk interesserte ikke bør la gå forbi seg.
