Sartre på norsk

Jean Paul Sartre er kalt den betydeligste tenker i etterkrigstidens Europa. Med utgangspunkt i to Sartre-bøker – Walter Biehmels Sartre (Cappelen) og Jean Paul Sartre: Politiske skrifter. I utvalg ved Dag Østerberg (PAX) – gir universitetslektor Audun Øfsti her en innføring i Sartres forfatterskap, hans kritikk av den dogmatiske marxisme der han rydder plass for eksistensialismen og hans analyse av begrepene klasse, kollektiv, stat, slik de blant annet presenteres i essayet Patrice Lumumba: Et politisk portrett.

Øfsti skrev for Ny Tids forgjenger Orientering.

Fra Orientering 11. nov 1967

Det er i høst utkommet to utmerkete Sartre-bøker: Walther Biehmels Sartre i Cappelens ugleserie, og «Jean-Paul Sartre: Politiske skrifter», et utvalg ved Dag Østerberg. De to bøkene utfyller hverandre, mens Biehmel først og fremst behandler Sartre som skjønnlitterat og forfatter av L›Etre et le Neant, presenterer Østerberg for oss, som tittelen sier, for den politiske Sartre. Hos Biehmel står Sartre i en atmosfære bestemt ved Husserl og Heidegger, i Østerbergs utvalg er det Hegd og Marx man merker tydeligst som Sartres lærere. Det forhindrer ikke at Biehmel har med et eget kapitel hvor han gir et resymé av Sartres artikkel «Marxisme og eksistensialisme» (forøvrig innledningsartikkelen i Østerbergs utvalg).

Han slutter sin gjengivelse av Sartre slik: Så lenge marxismen baserer sin viten på foreldet, dogmatisk metafysikk i stedet for på forståelsen av det levende menneske, så lenge må eksistensialismen fortsette sine undersøkelser selvstendig, for «å fremdyrke innenfor marxismens ramme en virkelig forstående erkjennelse som gjenfinner mennesket i den sosiale verden og følger det i dets praksis, eller, sagt på en annen måte, følger det i dets selvutførelse som utførelse av de sosiale muligheter, med utgangspunkt i en bestemt situasjon».

Bøkene utfyller hverandre, men de uttømmer ikke Sartre. F. eks. sier det seg selv — til tross for Østerbergs klipp fra verket — at ingen av dem kan gi noe inntrykk av hvordan Sartre forsøker helt konkret i Critique de la Raison dialedique å foreta denne fremdyrkelse, hvordan Sartre utfører sitt eget program. Et annet udekket aspekt av den mangfoldige Sartre som kunne nevnes, er hans analyser av rasismen. (De vesentligste foreligger allerede på norsk: «Tanker om jødespørsmålet» i serien Cappelens upopulære og «En sjefs barndom» i novellesamlingen «Muren»). Og der er naturligvis andre ting. Men det som er verdt å bemerke er likevel at stiller man de to bøkene sammen får man en overraskende god dekning av og innføring i Sartre.

Biehmel innleder sin bok med en biografi: Sartre blir født i 1905, da han er to år gammel, dør faren (marineoffiser), og moren flytter hjem til sine foreldre hvor de bor til Sartre er elleve år. Sartre har selv fortalt om sitt liv i besteforeldrenes hus at hans rolle var gjestens, den velsette, intelligente, underholdende gjestens. Her kan man, som Biehmel, se opprinnelsen til Sartres bestemmelse av eksistensen, ikke som en gave, men som en oppgave. Vi må rettferdiggjøre oss selv, yte noe. Senere kommer Sartre på gymnas i Paris og blir deretter opptatt ved den berømte «École Normale Supérieur» hvor han treffer Simone de Beauvoir, som siden har vært hans nærmeste. Etter eksamen og militærtjenesten er han lærer ved et gymnas i Le Havre (1931-36) avbrutt av et to års stipendium i Berlin hvor han studerer Husserl og Heidegger. Deretter kommer han til Paris som filosofilærer ved Lyceé Pasteur. Han debuterer i 1936 med L›imagination og så følger slag i slag Kvalmen, Esquisse d’une Théorie des Èmotions, Muren, L›imaginaire. Han sitter ett år i tysk fangenskap og deltar aktivt i motstandsbevegelsen. I 1943 kommer Væren og Intet og hans første skuespill, «Fluene». Efter krigen kjenner vi ham som frittstående forfatter og leder av tidsskriftet «Les Temps Modernes».

Biehmel fremstiller så, etter mitt skjønn pedagogisk vellykket, en rekke av Sartres temaer slik de kommer til uttrykk i hans skjønnlitterære forfatterskap. I «Fluene» møter vi i Orestes det

désituerte menneske som stiger ned fra sitt høye stadium og påtar seg en oppgave i verden. Biehmel: «Friheten kan ikke sies å bestå i at man har flest mulig åpne muligheter til rådighet, friheten består ifølge Sartre i at man kan ta en avgjørelse i bevisstheten om at denne avgjørelsen er ens egen, at man identifiserer seg med den». Det samme tema kommer igjen i Frihetens veier, hvor hovedpersonen Mathieu «sparer» på sin frihet. Han mener seg å ivareta sin frihet ved ikke å binde seg til noe, ved å vike tilbake for enhver avgjørelse av noen betydning. Og livet renner bort mellom fingrene på ham.

Sartres versjon av Hegels Herr/Knecht-problematikk (filosofien omkring «Blikket») fremstilles i tilknytning til enakteren «Lukkete dører»: Herren er der og knekten er der, men arbeidet er borte. Ingen av de tre personene i stykket som er utlevert til hverandre kan gjøre noe lenger for å forandre situasjonen og det de selv er, de er døde. Under denne forutsetning gjelder de berømte og omdiskuterte ord Sartre legger i munnen på den ene av de tre: «helvete, det er de andre».

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.