Av Vladimir Dedijer, ORIENTERING nr. 32, 1971
COLMAT, ALSACE, JULI – Under Algerie-krigen var det ikke så mye som en marsj mot Paris eller tilsvarende masseprotester. Selv ikke det franske kommunistpartiet gjorde noe, selv om det med sine 25 prosent av den franske velgermasse kunne stanset nedslaktingen av det algeriske folk ved havnestreiker i Sør-Frankrike.
Det hederlige unntak i Frankrike var en gruppe på 121 intellektuelle, som fordømte den urettferdige krigen og franske offiserers tortur mot algeriske patrioter. Øverst på listen over de 121 tapre sto filosofen Jean Paul Sartre.
Den daværende franske statsminister, Michel Debré ba general de Gaulle om tillatelse til rettsforfølgelse av Jean Paul Sartre. Det påstås at generalen avviste den nidkjære ministers anmodning med følgende bemerkning: «For guds skyld Debré, man setter ikke Voltaire i fengsel.»
Attentat mot Sartres hjem
En tid senere ble Sartres hjem ødelagt av en plastikkbombe. Men han fortsatte kampen for hva han selv betrakter som rettferdige saker både i og utenfor Frankrike. Nettopp i disse dager har Le Monde gjenoppfrisket anekdoten om Voltaire, etter at det franske samfunns høyrekrefter omsider har tatt hevn.
Den 19. juni satt Sartre på anklagebenken i Palais de Justice, flankert av politimenn og hørte på beskyldningene fra innenriksminister Raymond Marcellin og hans kollega justisminister Rene Pieven: Sartre hadde «fornærmet det franske politi og fengselssystem» i de to venstreorienterte bladene La Cause du Peuple og Tout. Det var ikke Sarte som skrev artiklene, men som redaktør for bladene var han juridisk og moralsk medansvarlig.
Som i USA foregår det for tiden i Frankrike en strid mellom den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt. Jeg husket stadig på hete diskusjoner med mine studenter på det amerikanske universitet Brandies om dette problemet, så jeg ble dypt forbløffet over å se i hvor stor grad frihetsnivået var dalt i Frankrike i løpet av det siste året.
Mektig innenriksminister
L’Assemble Nationale er like avmektig som den amerikanske kongressen, kanskje enda mer. Den sterke Marcellin behersker avstemningsmaskineriet, og J. Edgar Hoover kunne med god grunn misunne ham. Den 25. juni gjenopplivet den franske innenriksminister, med et stemmetall på 373 mot 97 en lov om forsamlingsrett fra kong Karl den 10.s tid. Når denne lov trer i kraft, får politiet rett til å avgjøre når en forsamling franskmenn er lovlig og når ikke.
Den franske utgaven av høyesterett har ingen dårlig samvittighet. Den er for søvnig og for langsom i sitt forsvar av de grunnleggende friheter i den franske konstitusjon. De franske domstolers selvstyre holder langsomt på å gå i oppløsning. I de gylne dager i den tredje republikk var dommerne økonomisk uavhengige. I dag er de fattige embedsmenn, som bare blir forfremmet hvis regjeringen betrakter dem med velvilje.
I USA er det et merkelig kjærlighetsforhold mellom regjeringen og de organer som utøver rettferdigheten, som for eksempel politiet. Hvem som står bak det franske politiets barske framferd – regjeringen eller samfunnskrefter utenfor regjeringen, er ennå ikke klart. Hvis man studerer det franske politis historie, bør man ikke glemme at det samarbeidet med de nazistiske okkupantene under 2. verdenskrig. Heller ikke at politiet under Algerie-krigen var sterkt infisert av høyrekrefter, blant annet fra det hemmelige OAS.
Hva kritikerne av politiet i særlig grad vender seg mot, er metodene med å slå løs på alle fengslede (politiske og ikke-politiske) en slags rasekrig mot den opprørske ungdom, torturen i fengslene og den måten fengslene drives på. Det siste, sier kritikerne, minner på mange måter om de greske og brasilianske systemer.
Brutale politimetoder
Den 29. mai i år ønsket den unge franske vitenskapsmann og journalist, Alain Jaubert å hjelpe politiets ambulansefolk med å bringe en såret mann til hospitalet. Men så snart han var inne i ambulansen, begynte politiagentene å slå løs på ham med køller. Flere hundre franske journalister har protestert offentlig mot denne brutalitet. Det ble nedsatt en spesiell kommisjon med Claude Mauriac som formann for å undersøke Jauberts sak.
En annen kommisjon av intellektuelle prøver å finne ut hva som virkelig foregår i franske fengsler. Sartre har i de siste fem år brukt mye av sin tid på å bekjempe hva han anser som lignende urettferdigheter. Han og hans unge venstreorienterte venner har dannet «les tribunaux populaires», en slags folkedomstoler mot politiet. Men innenriksministeren skyndte seg å forby dem.
Hans beslutning om å gå til angrep på Sartre tolkes i liberale franske kretser som regjeringens ønske om å innføre strengere forholdsregler mot enhver form for avvikende meninger.
Noen av Sartres venner mener at innenriksministeren bevisst har valgt å rette et støt mot nettopp Frankrikes ledende filosof. Den 25. mai hadde Sartre nemlig en lettere hjerneblødning, hånden og høyre side ble lammet.
Sartre er urokkelig
Men erkerebellen kommer seg raskt og gjør voldsom motstand. Jeg mottok hans invitasjon til en rolig tur gjennom den provins hans mor kom fra – Alsace. Sartre gir ikke mye for vennenes teori om at innenriksministeren vil overrumple den gamle kriger mens han er syk. Sartre er svært stolt over nettopp å ha gitt ut to tykke bind om Flaubert, hver på over 2000 sider. I Strasbourg kjøpte vi papir, for han ønsket å fortsette arbeidet med å redigere de tre neste bind om Flaubert.
Han tok vennlig imot mitt tilbud om min amerikanske kulepenn, kjøpt i Harvards studentbutikk. Han kjørte til Sainte Odine, og erindret hvordan han for ca. 60 år siden kjørte med moren i en hestetrukket fiacre. Han beskrev meget detaljert de tyske offiserers uniformer. Den gang var Alsace en del av Tyskland. I Colmar så han et bilde av dr. Albert Schweitzer, den store franske humanist.
– Det var min onkel, sa Sartre, og han satte ikke videre pris på min overlegne opptreden. Senere prøvde han å stifte fred med meg, og sa at vi begge arbeidet for samme sak, om men med forskjellige midler, men jeg falt nå ikke for den slags pjatt.
Folks reaksjon på Sartre var ganske fornøyelig. Mange unge styrtet over til ham, klappet ham på skulderen og ba om autografen. En middelaldrende restauranteier fra Obernei ramset stolt opp alle de Sartre-bøker hans studerende datter hadde lest. I Strasbourg så en gammel dame på Sartre med forakt, som om det var den inkarnerte djevel som gikk forbi henne.
Internasjonal undersøkelseskommisjon
Jeg hadde et formål med mitt besøk hos Sartre. Jeg fortalte ham på reisens siste dag at en internasjonal kommisjon (sammensatt av intellektuelle fra USA, skandinavia, Italia, Tyskland og andre land) er dannet for å undersøke det franske politiets opptreden og menneskerettighetenes alminnelige forfall i Frankrike.
Jeg fortalte ham at mine venner var klar over at han ikke trengte noen advokat, og at hans motstandere ville høre ham tordne løs ved rettssaken, som finner sted nen gang ut på høsten. Men det er beviser for at mange ofre for politisk understrykkelse i Frankrike ikke har Sartres mulighet til å forsvare sine synspunkter offentlig.
Sartre gikk inn for ideen og ga uttrykk for at han var villig til å komme til kommisjonens offentlige møter og fremsette sine synspunkter om problemet politibrutalitet. Samtidig er kommisjonen villig til å utføre sitt arbeid objektivt. Alle anklager blir grundig undersøkt, og de franske myndigheter, særlig innenriksministeren og hans menn, får anledning til å fremsette sine synspunkter.
