I november i fjor deltok jeg i juryeringen av Apertures årlige Photobook Awards under Paris Photo. Vi skulle kåre vinneren av årets fotobok, og en av bøkene vi skulle vurdere, var Stories av Santu Mofokeng. Hans siste bok – eller rettere sagt bøker, da Stories utgjør 21 hefter – var samlet i en boks.
Det å bla igjennom hans fotoessays som skildrer tiden under og etter apartheid-regimet, var en sterk og rørende opplevelse. Boken ble utgitt i fjor, i anledning av at det var 25 år siden Nelson Mandela ble valgt som president i Sør-Afrika.
Mofokeng, som var født og oppvokst i Soweto, skildret på poetisk vis tilværelsen til menneskene som levde i opposisjon til regimet. Han begynte som assistent i mørkerommet til flere aviser før han ble en del av Afrapix, et fotografkollektiv som ble etablert for å bekjempe apartheid. Han jobbet også lenge som dokumentarfotograf for African Studies Institute ved Wits-universitetet i Johannesburg, men slo så inn på en selvstendig kunstnerkarriere.
Rullende kirker og skjønnhet
Hvert hefte i Stories inneholder et fotoessay og er resultatet av et langvarig samarbeid mellom Mofokeng, kuratoren Joshua Chang, designer Lunetta Bartz og Gerhard Steidl, hvis forlag utgir publikasjonene. De arbeidet også sammen om den retrospektive utstillingen – med samme navn som boken – som kunne oppleves på fotografimuseet FOAM Amsterdam i fjor. Ved at fotoessayene er fordelt på ulike hefter, gis hver historie ordentlig oppmerksomhet – som kunne forsvunnet om alt var samlet i en stor bok. Ta for eksempel en av hans mest berømte serier, Train Church, som er fotografert i løpet av noen uker på toget fra Soweto til Johannesburg i 1986. På et av bildene ser vi et overfylt tog hvor folk klamrer seg fast på utsiden. På et annet ser vi to kvinner som sitter inne i en kupé og klapper og synger. Vi er med på turen. Mofokeng skriver i boken at pendlere benyttet turen til bønn og gospelsang. Flere brukte togets vegger som trommer for å akkompagnere. De stappfulle togene ble til rullende kirker.
Ifølge Mofokeng er holocaust og apartheid de to ondeste fenomenene fra forrige århundre.
I heftet Politics skildrer fotografen en rekke heftige demonstrasjoner. Her er det et sterkt portrett av en mann iført en T-skjorte med påskriften «We won’t live as slaves / Rather we will die fighting». Heftet er frustrerende å bla i; dette er en skamfull tid i vår nære historie. Det siste bildet i heftet gir dog håp, der Nelson Mandela holder tale foran et fullt stadion. Mofokeng har også viet et lite hefte til Robben Island. Han skriver at han måtte se øya der Mandela hadde sittet fengslet, og var sjokkert over planene om å opprette et naturreservat der. Som om de ville slette stedets historie.
I Billboards beskriver han hvordan det sørafrikanske sasjonalistpartiet brukte store billboards for å spre ideologien sin: «Jeg leste et sted at reklame skaper en følelse av å delta i utopien av skjønnhet – livet slik det skal være.» En kjøretur fra byen inn i Soweto vil raskt sparke bena vekk under denne oppfatningen. Hans bilde av en hjemløs som triller eiendelene sine i en vogn under en stor reklameplakat med skriften «Democracy is forever», er en skarp kommentar. Bildet er tatt i 2004, i et demokrati som var svært nytt og skjørt.
Holocaust og apartheid
Trauma utforsker historiske steder, som Auschwitz i Polen. Mofokeng mener ikke det er en overdrivelse at holocaust og apartheid er de to ondeste fenomenene fra forrige århundre. I hans sammenligning av disse blir vi minnet om at de britiske pionerene brukte konsentrasjonsleire under krigen i Sør-Afrika melllom 1899 og 1902.
Mofokeng gikk fra å utforske religiøse ritualer og hverdagslivet i ghettoer til å gjøre landskap til viktige motiver i sitt kunstnerskap. Store deler av hjemlandet var lenge utilgjengelig for andre enn hvite mennesker. I flere år tok han med kamera på reiser for å gjenvinne sitt eget land. Landscape handler ifølge ham selv om identitet, og om å være stolt over å være sørafrikaner – tross landets historie.
Inspirert andre kunstnere
Mofokengs virke har inspirert flere sørafrikanske samtidskunstnere. Blant andre Lebohang Kganye, hvis verk for tiden kan ses i gruppeutstillingen Alpha Crucis – Afrikansk samtidskunst på Astrup Fearnley. Kganyes fotografier og installasjoner retter et oppfinnsomt blikk på hennes egen familiehistorie – men også på Sør-Afrikas historie. Arbeidet hennes er lekent, samtidig som det er politisk relevant. Kganye har ved flere anledninger uttalt at Mofokengs arbeid har vært viktige for henne.
Det har det kanskje også vært for en annen sørafrikaner, Zanele Muholi. Hen kaller seg billedaktivist i stedet for kunstner, og Muholis arbeid tar ofte for seg fordommer rundt lesbiske og transpersoner. Hens selvportrett-serie, Somnyama Ngonyama, Hail the Dark Lioness ble vist under Veneziabiennalen i fjor. Det er et pågående arbeid som handler om å være stolt av sin hudfarge. Både Kganyes og Muholis arbeid trekker linjer tilbake til Mofokengs kontinuerlige utforskning av sørafrikansk identitet.
Bøker:
Santu Mofokeng: Stories (Steidl forlag)
Alpha Crucis – afrikansk samtidskunst
Zanele Muholi: Hail the Dark Lioness
