Sansenes historie

– Jeg liker sanseinntrykk. Lyd ble også essensen da jeg skulle skrive om Norge, sier den indiske multikunstneren Grishma Rao (25). Ny Tid møter henne i hjembyen Mumbai. Hun vant pris i den indisk-norske skrivekonkurransen «I dine sko.»

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«En islagt strand på et øde sted, en gruppe øyer i timene før morgengry, tusenvis av barn som holder skjell opp mot en fargerik himmel, og isen som smelter under føttene deres.»

Følelser. Grishma Rao (25) har med teksten «Velvet Road» vunnet andreplassen i den indisk-norske skrivekonkurransen «I dine sko/In Your Shoes,» som pågikk sommeren og høsten 2012. Hun appellerer til sansene, også når hun ikke skriver (se Raos tekst i Orientering-seksjonen).

Hennes ytre gir i det hele tatt ingen assosiasjoner i retning klisjeene om forfatteres litt mørke og mystiske framtoning. Ei heller konvensjoner om det skrivende vesen som er uinteressert i ytre kvaliteter. Rødvinen er ikke å se noen steder, og Grishma serverer i dag iskald gin-and-lime, når Ny Tid møter henne i sitt hjem i Mumbai.

Tynn og nett i bevegelsene svinser hun inn på kjøkkenet, i bofelleskapet hun deler med to andre jenter, og henter en tilsvarende drikk til seg selv, nå i en stor svart kopp.

– Dette er favorittkoppen min. Jeg kjøpte den i Paris og den har malerier av hele byen på seg. Jeg liker alt som får meg til å føle noe, og når jeg føler noe, liker jeg å gå enda et skritt nærmere følelsen for å utnytte den for alt den er verdt. Jeg er ofte den som ler eller gråter først, og det kan ofte oppfattes som litt ekstremt, men det er sånn jeg må være, sier Grishma.

Hun snur seg vekk og blir opptatt med å traktere knappene på en litt udefinerbar teknisk installasjon hun har på stående på skrivebordet.

Lyd

– Det er en gammel båndopptaker som ble stående igjen der jeg bodde før, etter en kamerat av meg. Han har kjøpt den på et bruktmarked, og han har ikke fått hentet den ennå. Det passer meg fint, for jeg er blitt glad i den. Den går litt ujevnt, men den produserer noen besynderlige lyder som jeg liker å lytte til når jeg skriver. Jeg tror egentlig at det er noe gammel musikk som går baklengs, men det gjør meg godt å høre på.

Grishma forteller videre at hun er spesielt opptatt av hørselssansen og at faren hennes opplevde å miste hørselen i en periode, uten at noen kunne forklare hvorfor.

Hun er nært knyttet til faren, og denne hendelsen brant seg fast i hennes bevissthet for alltid.

FORTID: «Denne gamle greia produserer en besynderlig lyd som ikke helt kan de fineres. Den gjør meg rolig,» forteller den 25-årige skribenten. Foto: Ny Tid

– Jeg skriver ikke som selvterapi eller med noen bestemt agenda. Det er tilstedeværelsen i historien som betyr noe, men kjernen i «Velvet Road» omkranser jo nettopp sjokket over å miste hørselen, så på den måten har jeg sikkert hentet det fra min egen minnebank.

Det var gjennom tilfeldigheter at Grishma ble oppmerksom på konkurransen, og bestemte seg for å delta i konkurransen «I dine sko/In your shoes,» arrangert av Bokvennen Litterært Magasin i Norge og Pratilipi Literary Journal i India.

– Norge har alltid representert noe spennende for meg, selv om jeg aldri har vært der, og jeg tente på dette med at jeg her kunne lage min egen versjon av virkeligheten i Norge og hvordan livet der kan fortone seg, forteller Grishma.

Om tekstens tilblivelse forteller Grishma at den, som henne selv, er et produkt av flere steder og erfaringer. Noe er skriblet ned under cafebesøk, noe i foreldrenes leilighet og noe på hennes eget rom.

– En del av teksten hadde nok også sitt utgangspunkt i en reise til Europa, som jeg akkurat hadde kommet hjem fra da jeg skrev den. En konsert ved vannet i Barcelona, stille regn i Praha – begge har sikkert bidratt til bildene jeg konstruerte om Norge. Jeg hadde ikke global utveksling i hodet da jeg besluttet meg for å delta i konkurransen, men under skriveprosessen, og i ettertid, tenker jeg at det er en fin måte å koble to land sammen på.

Teknikk

Det er tre jenter i 20-årene som deler bofellesskapet Grishma bor i, bare et steinkast fra Mumbais gigantiske internasjonale flyplass, og med cirka like lang avstand til strandlinjen mot vest og Arabiahavet. De har hvert sitt rom med bad, men deler kjøkken og stue.

– Jeg liker hjemmet mitt og beliggenheten. Hav, og i det hele tatt vann, gir meg inspirasjon, og når jeg kan skriver jeg ved havet. Nærheten til flyplassen gir meg visshet om at flukten er nær, dersom jeg skulle ha behov for det. Brølene fra de store flyene som seiler like over taket på blokka, får meg til å tenke at jeg egentlig når som helst kan reise vekk.

Grishma gjør mer enn å skrive, og hun beskriver seg selv som mye mer enn forfatter. Akkurat nå lever hun primært av å konstruere mobilapplikasjoner med noen venninner – en virksomhet som går veldig bra. Hun er kompleks, men hennes interesser og hennes personlighetstrekk samles lett i felles temaer og gir, til tross for hennes fjærlette fysikk, et inntrykk av en samlet person av en viss tyngde. Teknikk utgjør også en av hovedtemaene i livet hennes.

– Foreldrene mine maste hele tiden om at jeg skulle ta en stødig utdannelse, slik at jeg kunne bli lege, advokat, ingeniør eller den slags. Da vi flyttet fra Ahmedabad til Mumbai, omkring den tida jeg skulle begynne på college, var jeg enormt opptatt av elektriske gitarer. I et slags skjult kompromiss med foreldrene mine tok jeg høyere utdannelse som elektroingeniør, riktig nok avbrutt av mange kurs på kunstskoler i flere byer, forteller Grishma.

– På den måten ignorerte jeg ikke egne behov og kunne fortsette å tukle med elektriske gitarer, og samtidig var foreldrene mine fornøyde. Jeg ble ferdig som elektroingeniør, men hvis jeg noen gang hadde praktisert dette yrket, tror jeg India ville oppleve et strømbrudd av til nå ukjente dimensjoner, legger hun til.

Mangfoldighet

Grishma tar meg med på den korte turen til Juhu Beach, i det sola henger lavere og lavere over hustakene. Der vandrer tusener av Mumbais familier, løshunder, kjærestepar, gatebarn og kameratflokker i et vakkert rødlig lys og i en fornemmelse av fred som de fleste ikke ville tildele den høylytte millionbyen.

Det er denne ene av årets måneder, januar, når kveldene i Mumbai er kjølige og nettene kan overraske med iskalde vinder, og det vet de ellers varmeinvaderte Mumbai-borgerne å glede seg over.

– Å gå på Juhu Beach gjør også godt for sansene, sier hun. Her ser man absolutt alle mennesker og kan gjøre akkurat det man vil, uten at noen dømmer en. Det er det jeg liker med å bo i Mumbai – alt er lov, smiler Grishma.

Hun lar føttene synke ned i sanda, mens restene av dagens sol reflekterer i englevingene hun, uten videre forklaring, har iført seg og bærer med stor selvfølgelighet.

– Jeg har mange sider, og jeg fungerer dårlig når jeg bare gjør en ting. Jeg har skrevet i mange år, vunnet et par skrivekonkurranser i barndommen og hatt en og annen ting på trykk i litt større magasiner. Jeg var veldig stolt da jeg fikk en tekst trykket i det internasjonale motemagasinet Elle, men samtidig ønsker jeg ikke utelukkende å presentere meg selv som forfatter, sier 25-åringen.

– Jeg vil ikke bli definert som person gjennom yrket mitt, verken som teknisk ingeniør eller forfatter.

Teksten er meg

Grishma forteller at hun ikke har noe forhåndskalkulert budskap med sine tekster, verken uttalt eller mellom linjene, og at «Velvet Road» er fri fantasi, men samtidig veldig personlig.

– Teksten kommer rett fra det innerste i meg, men det betyr ikke at jeg prøver å nå igjennom med noen form for større meddelelse til menneskeheten. Jeg skriver mest av alt fordi det gjør meg godt å være i et intenst følelseslandskap. Jeg har vært mange steder i verden, og jeg liker å planlegge reiser, sier hun.

– På den måten falt det seg ganske naturlig å skrive om Norge på den måten jeg gjorde – med sansene i sentrum, avslutter Grishma Rao. ■

Les Grishma Raos essay på norsk på side 37 i ukens utgave.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 08.02.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL