I forkant av visningen av Adam av marokkanske Maryam Touzani var jeg sånn måtelig interessert, men enkelte filmer sniker seg umerkelig inn under huden på deg. Unge Samia (Nisrin Erradi) prøver å få seg arbeid i en skjønnhetssalong, men da hun ber om å overnatte på jobben, blir hun bedt om å gå. Høygravid ringer hun på en dør og tilbyr seg å være hushjelp, men blir raskt avvist.
Bredbent og tung setter hun seg ned på motsatt side av gaten og venter.
Skam, sorg og sensualitet
Abla (Lubna Azabal – kjent fra Oscar-nominerte Nawals hemmelighet), som bor i huset med sin åtte år gamle datter, misliker sterkt denne demonstrative plasseringen like utenfor sin egen dør. Fra en luke i husveggen selger hun enkle bakevarer til et fast lite klientell. Datteren i huset er svært så interessert i den vordende moren. De to får raskt en fin og lekende kontakt som står i kontrast til morens dystre og kontrollerte væremåte.
Filmen er, som man fort aner, et portrett av vennskap mellom kvinner. Samtidig får vi verken den konstruerte eller tåredryppende relasjonen som Hollywood ofte serverer oss; denne er sanselig, sår og sterkt konfronterende. Filmen tør å gå i dybden på sorg, skam og det å vekke en begravet sensualitet.
Den vordende moren, Samia, tråkker på såre tær hun ikke visste at hun hadde, og får beskjed om å forlate huset ved daggry. Husets mørke ligger ikke i skyggene, men i det som ikke må nevnes. Det skjulte traumet har tappet Abla for all livsglede, og hun orker ikke å bli minnet om hva hun har mistet. Ikke engang favorittmusikken orker hun å høre lenger. Hjemmet er blitt et fengsel der livet holdes stramt i sjakk inntil den ubudne kvinnen trer inn og snur om på alt. Den sterke og kontrollerte Abla møter motstand og tvinges tilbake til livet.
Filmen forteller selvsikkert at det uansett sivilstatus er en menneskerett å fostre opp sitt
eget barn.
Samia prøver å livnære seg til hun har født (og adoptert bort) barnet, deretter er planen å returnere til landsbyen hun kommer fra. Overfor familien som venter, later hun som om hun er i full jobb.
Søsterlig fellesskap
Adam overrasker ikke bare i svingene fortellingen tar, men i sin menneskelige innsikt og autentisitet. Filmen tvinger deg inn i et favntak som holder deg hardt mens demonene herjer i hovedkarakterene.
Like fullt er filmen lavmælt og sober. Mel siktes, deig eltes og knas. Varme kvinnekropper er i kontinuerlig vuggende arbeid og setter meg i en meditativ tilstand. Idet jeg myser mot lerretet, ser jeg ikke lenger to stolte kvinner som overlever alt, jeg skimter et maleri av den gamle hollandske mesteren Vermeer: tørklærne på hodet, forklærne, lyset og de huslige syslene. Jeg har trådd inn i motivet og er innenfor i kvinners evne til å sørge for livsopphold uansett tid og sted. Rytmen fra eltingen er kjent, den har forsørgermelodiens taktfaste framdrift og trygghet. Det skinner av moderlig og søsterlig felleskap.
Barn utenfor ekteskap
Jeg tar meg i å ville fordype meg uavbrutt i disse levende portrettene av kjøtt og blod og bankende behov. Det lille bakeriet er borte, jeg ser bare de to og kjenner deres smerte og samhold. Men det er ikke bare jeg som iakttar dem. Bakerst i ganen kjenner jeg smaken av det den store malermesteren fanget, et usynlig bånd mellom kvinner der det alltid er plass til en uheldig inn i folden. Et nærende sted hvor sorg og ulykke heles. Estetikken er klassisk, men tematikken brutal.
Adam tvinger deg inn i et favntak som holder deg hardt mens demonene herjer i hovedkarakterene.
Touzani tar et oppgjør med en lang og vond tradisjon. Situasjonen for kvinner som får barn utenfor ekteskap i Marokko, er ofte langt verre enn det som skildres i filmen. Touzani, som tidligere har skrevet to spillefilmmanus, gir den grimme beretningen håp. Under det voksende vennskapet utfordres ikke bare Samia, men den gitte fortellingen om at ethvert barn utenfor ekteskap er uønsket i Marokko.
Denne maleriske og nære filmen er krutt. Den reiser seg mot århundrer av skandalisering og utestengning av ugifte mødre og deres barn i kongeriket under Atlasfjellene. Filmen er ikke belærende, ei heller moraliserende, den forteller selvsikkert at det uansett sivilstatus er en menneskerett å fostre opp sitt eget barn.
Filmen vises på Film fra Sør 2020.
Filmen vises på Arabiske filmdager i Oslo, 18–22. mars 2019.
