Sannhetsprofeten

Få nordmenn kan skrive en midtlivsbiografi med utgangspunkt i et snes dagsaktuelle kriger og konflikter. Jan Egeland er kanskje den eneste.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[nødhjelpsmemoarer] De siste årene har jeg tenkt på Jan Egeland med stolthet. I FN fant han sitt format. På BBC og CNN har han stått fram som en modig og konsekvent talsmann for krigens ofre. Fra posisjonen som FNs undergeneralsekretær for humanitære spørsmål er Egeland nå tilbake i Norge og har kjent kallet (eller blitt kallet?) til å skrive om sine erfaringer. Rent bortsett fra at tittelen, Det nytter, er like inspirerende som en sosialdemokratisk melkekampanje fra 1950-tallet, bør man ha forventninger til en slik bok.

Lettlest og effektiv

Mange av dem er oppfylt. Boka er lettlest og effektiv, ikke så rent ulikt mannen selv. Med kjappe pennestrøk tegner han skisser fra et krigsherjet landskap: Vi følger forfatteren fra Elfenbenskysten til Irak, fra Colombia til Sudan, fra de tsunamirammede landene rundt Det indiske hav til Midtøsten, og endelig fra Zimbabwe til Uganda. Farten er stor, men det er engasjerende å følge hverdagen til en humanitær operasjonsleder.

Beskrivelsene fra Colombia – som Egeland har kjent siden han var 19 år – er et av høydepunktene. Det gjelder også Midtøsten og Oslo-prosessen, der han til og med koster på seg et snev av kritikk mot Nobel-komiteen: Den ga fredsprisen til to israelere og én palestiner, mens teamet bak avtalen insisterte på å behandle partene likt. Også møtet med geriljalederen Joseph Kony, som styrer nordugandiske Lord Resistance Army, en av verdens desidert mest brutale motstandsbevegelser, blir sittende i minnet.

Infrastruktur

Men det er også interessant hva Egeland ikke skriver om. Han er for eksempel meget forsiktig i omtalen av den såkalte «olje for mat»-skandalen i Irak, som førte til at hele FN-systemet ble gransket og Kofi Annans sønn ble anklaget for korrupsjon. Forfatteren er også ytterst sparsom med personkarakteristikker – med mindre folk kan omtales som «dyktige», «modige» eller «engasjerte» – og den politiske dynamikken som kan forklare en konflikt blir stort sett ofret til fordel for detaljerte beskrivelser av FNs logistiske modus operandi.

Det er i og for seg imponerende at man kan skrive en engasjerende bok der så mye av handlingen er tilknyttet infrastruktur og logistikk. Likevel – jeg gleder meg til den dagen Egeland ikke lenger skriver som en (hyper)aktiv aktør på denne arenaen, men som en mann med viktige erfaringer. Ingen tviler på Egelands usvikelige engasjement for alle som rammes av krig og katastrofe, men neste gang vil vi ha en bok der formålet er større enn å få oss til å slutte opp om FN som prosjekt. Vi gjør det allerede. Neste gang vil vi dypere, til det menneskelige, og til det som skaper krig og fred.

Sannheten?

Jan Egeland framstår som idealistisk, kunnskapsrik, handlingsorientert og kreativ. Før han havnet i FN syntes jeg iblant at han hadde en irriterende hang til å sette likhetstegn mellom seg selv og Norge (muligens et resultat av oppvekst i sosialdemokratiets indre krets). I denne boka er Norges rolle i verden, «den norske modellen» og liknende tonet ned.

Den irriterende, lett misjonerende siden ved ham dukker likevel opp også her. Egeland påstår ofte at han sier «sannheten, slik den er». Jeg blir alltid litt misunnelig og litt redd når folk hevder slike ting. Det er nemlig forskjell på å lyve og å erkjenne at det finnes noen deler av sannheten man ikke helt har fått med seg. Egelands fugleperspektiv gir kanskje oversikt, men ikke nødvendigvis dybde, noe som tydeligst kommer fram i kapitlet om Elfenbenskysten. Det gir ham også en tendens til å beskrive krigshandlinger som «uforståelige» og «vanvittige», noe jeg ikke tror han egentlig mener. Krig er i høyeste grad ladet med mening, selv når konsekvensene for sivile er groteske og umenneskelige.

Om det nytter? Egeland argumenterer bedre for FN-prosjektets nødvendighet enn han klarer å overbevise gjennom eksempler. Et forslag til alternativ tittel kunne være: «Det er håpløst. Og vi gir oss ikke.»

---
DEL