Sannheten i maleriet: Gjensyn med van Gogh

La meg begynne med noen klageord: Billedkunsten har det ikke godt i vår tid. Et uttrykk for dette er den økende populismen vi ser innen museumsverdenen – ikke bare her i Norge, men også de fleste andre steder i den vestlige verden. Edvard Munch og hans livsverk er tydeligvis ikke godt nok for kunstpublikummet i […]
Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 26.05.2015

La meg begynne med noen klageord: Billedkunsten har det ikke godt i vår tid. Et uttrykk for dette er den økende populismen vi ser innen museumsverdenen – ikke bare her i Norge, men også de fleste andre steder i den vestlige verden. Edvard Munch og hans livsverk er tydeligvis ikke godt nok for kunstpublikummet i Oslo lenger. Derfor må man lage overfladiske blockbusterutstillinger, slik at man kan få presseoppslag, publikumstilstrømning og en følelse av å lykkes som kunstmuseum. Som en del av iscenesettelsen av utstillingene tilkommer en misforstått forestilling om at stor kunst må «leses på stadig nye måter, i nye sammenhenger, for å forbli aktuelle». Slike påstander vitner bare om en mangel på forståelse av kunst, i dette tilfellet malerier.

Mildt paradoksalt er det altså denne overfladiske trenden som nå fører vår gamle venn Vincent van Gogh til Oslo og Munchmuseet. Sammenstillingen med Munch kan man sikkert skrive en hel del om, men det tenker jeg ikke å gjøre – bortsett fra at jeg synes det er trist at de som kommer for å se Munch, nå bare kan se Munch + van Gogh på museet. Det finnes altså ingen fast utstilling ved siden av blockbusterne. Men nå skal det handle om van Gogh, som altså er å se frem til 6. september.

Sannhet. Hvorfor blir jeg så rørt av maleriene til van Gogh? Er det mulig å gi et svar på dette spørsmålet som ikke handler om mine egne (meget mulig sentimentale) følelser, men om van Gogh selv og om maleriets muligheter – herunder mulighetene til å formidle noe på tvers av store avstander i tid og rom? Jeg er ikke sikker på om dette foretaket gir mening, men arbeidshypotesen er at maleriene til van Gogh formidler en form for sannhet som er allment gjenkjennelig. Og ganske sjelden.

La oss ta utgangspunkt i et av maleriene som vises på utstillingen i Munchmuseet, Stjernenatt over Rhonen fra 1888. I likhet med mange andre av bildene til van Gogh gir dette meg en opplevelse av at motivet er sett og nedtegnet med en bestemt form for oppriktighet. Oppriktigheten er knyttet til en samvittighetsfull gjengivelse av former og farger – likevel er det ikke slik at maleriets eventuelle sannhet består i den «korrekte» gjengivelse av motivet. Dette er ikke engang et hovedmoment, men snarere en mer prosaisk konsekvens av den metode som kan gi maleriet sin sannhet, nemlig å la sansene styre hva som skjer på lerretet, og ikke så mye tenkningen.

Jeg vet at van Gogh langt fra var noe naturtalent hva gjaldt realistisk maleri, i motsetning til Munch. Nå bryter jeg mitt forsett om ikke å ta del i sammenligningen av de to, men en hel vegg i utstillingen er viet tidlige malerier hos dem begge, og der kan man se at mens van Gogh var hjelpeløs de første årene, var Munch et geni med penslene omtrent i det øyeblikket han plukket dem opp. På sett og vis er det denne hjelpeløsheten som etter hvert fører van Gogh til sitt mesterskap, fordi han må stave hver lille form i sine maleriske komposisjoner. Man vet fra van Goghs biografi at han virkelig strevde.

Fantasien er noe av det mest levende og virkelige vi mennesker har.

Fantasi. Men ja, det var stjernenatten over Rhonen. Jeg ser nå at jeg ikke har så mye konkret å si om dette bildet, utover en oppfordring til å se på det, med noen av de poengene jeg tidligere har skrevet som et bakteppe. En gjengivelse er for øvrig ikke i nærheten av å se selve maleriet. Men gå på ustillingen og se! Det er ellers utrolig å kunne lage noe så komplekst med omtrent bare blått og gult. En slik enkelhet kan lett utvikle seg til noe heslig. Det kalde lyset fra stjernene beveger seg litt mot grønt, mens det varme lyset fra husene langs Rhonen beveger seg litt mot rødt. Fargeblandingen er additiv, slik som seg hør og bør i det impresjonistiske maleri. Det betyr at i stedet for å blande to farger sammen, maler man små fargeflekker med ulik farge ved siden av hverandre. Dette gir en større lysstyrke og, viktigere, en mer overbevisende gjengivelse av lyset og det atmosfæriske. Ja, jeg vil gå lenger: Malingen på lerretet er ikke lenger en gjengivelse, en representasjon av lyset – det er selve lyset. Den impresjonistiske teknikken er for øvrig ikke utført med noen form for virtuositet, slik vi kan se hos for eksempel Monet, men hvert lille penselstrøk er nærmest klossete og enkelt gjennomført.

En siste kommentar til dette bildet: blåfargen. Det lyse i det mørket. Goethe skriver om blått at det er hva som oppstår når man ser mot et fravær av lys, altså mot noe totalt mørkt, gjennom et medium som ikke er fullstendig gjennomsiktig. Til motsetning er rødt, rubinrødt, det som oppstår når man ser mot et fullstendig nærvær av lys, gjennom et medium som ikke er fullstendig gjennomsiktig (tenk solnedgangen). Men denne blåfargen, dette lyset som oppstår fra det medium vi ser mørket gjennom, den står ikke stille. Still deg opp en natt og se mot stjernehimmelen med et åpent blikk, og du vil se at det er masse bevegelse mellom stjernene, i det blå, i det mørke. Det er et empirisk, fenomenologisk faktum. Van Gogh har også gjengitt dette, i andre stjernenattbilder – han har aksentuert disse bevegelsene og malt dem som noen voldsomme spiraler. Det er meget mulig han har opplevd dem slik. Et hvilket som helst fornuftig mennesket vil sannsynligvis tilskrive dette van Goghs fantasi eller galskap. Fantasi er for øvrig et nøkkelord. Fra det greske fantastikos, som betyr å skape. Fantasien ligger mye nærmere sannheten enn mange av våre tørre vitenskapelige modeller av virkeligheten. Fordi virkeligheten, i likhet med fantasien, er levende. Fantasien er noe av det mest levende og virkelige vi mennesker har. Universet har jo for øvrig oppstått ut av seg selv, og hvor fantastisk er vel ikke det?

Bevegende. Dette bringer oss over til van Goghs sykdom og selvmord. Det finnes en lysbildemontasje på YouTube der van Goghs bilder er presentert sammen med Don McLeans låt «Vincent (Starry starry night)». Montasjen er laget av en «Big John» og tilegnet hans kjærlighet Jane. I slutten av videoen kan vi lese en liten anekdote om Big John og Janes samliv – og et fotografi av en hjertelig smilende Jane i fanget til Big John er også med. Men viktigere: Big John har fått det for seg at de psykiatriske pasientene han jobber med, kanskje kan få noe positivt ut av sammenstillingen av van Goghs bilder og McLeans låt. Derfor har han laget denne montasjen til et kurs i kreativ skrivekunst for disse menneskene. Normalt vil en slik parasittering på en kjent kunstners bilder være utrivelig, men motivasjonen her er så åpenbart god. Og resultatet er i grunnen temmelig begevegende, dog på en helt annen måte enn van Goghs faktiske bilder.

Men – selvmordet. Don McLean uttrykker det på følgende måte: So when no hope was left in sight, on that starry starry night, you took your life like lovers often do. Det er ikke lett å skrive vettugt om dette, men det er klart at den voldsomme skuffelsen som ligger bak selvmordet er veldig nært – eller bedre, en annen side av – hva livet og kjærligheten kan være. Som selvmorderen kommer nærmere enn mange andre, og som skuffelsen og raseriet i selvmordet må forstås ut i fra.

En siste bemerkning om sentimentalitet: Det er meget mulig at min tekst er sentimental, eller at Don McLeans sang er det samme. Men det finnes ikke mye sentimentalitet i van Goghs malerier. For oss vanlige mennesker er sentimentaliteten kanskje dessuten det nærmeste vi kommer det autentiske. Det er et kontinuum, fra sentimentalitet og innover i det autentiske. Det falske har en rot i det sanne, det er en glidende overgang. «Munch + van Gogh» skuffer ikke.


Næss er medisinstudent og magister i filosofi. torekierulfnaess@hotmail.com.

Kommentarer