Sannheten i maleriet: Gjensyn med van Gogh

La meg begynne med noen klageord: Billedkunsten har det ikke godt i vår tid. Et uttrykk for dette er den økende populismen vi ser innen museumsverdenen – ikke bare her i Norge, men også de fleste andre steder i den vestlige verden. Edvard Munch og hans livsverk er tydeligvis ikke godt nok for kunstpublikummet i […]

Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 26.05.2015

La meg begynne med noen klageord: Billedkunsten har det ikke godt i vår tid. Et uttrykk for dette er den økende populismen vi ser innen museumsverdenen – ikke bare her i Norge, men også de fleste andre steder i den vestlige verden. Edvard Munch og hans livsverk er tydeligvis ikke godt nok for kunstpublikummet i Oslo lenger. Derfor må man lage overfladiske blockbusterutstillinger, slik at man kan få presseoppslag, publikumstilstrømning og en følelse av å lykkes som kunstmuseum. Som en del av iscenesettelsen av utstillingene tilkommer en misforstått forestilling om at stor kunst må «leses på stadig nye måter, i nye sammenhenger, for å forbli aktuelle». Slike påstander vitner bare om en mangel på forståelse av kunst, i dette tilfellet malerier.

Mildt paradoksalt er det altså denne overfladiske trenden som nå fører vår gamle venn Vincent van Gogh til Oslo og Munchmuseet. Sammenstillingen med Munch kan man sikkert skrive en hel del om, men det tenker jeg ikke å gjøre – bortsett fra at jeg synes det er trist at de som kommer for å se Munch, nå bare kan se Munch + van Gogh på museet. Det finnes altså ingen fast utstilling ved siden av blockbusterne. Men nå skal det handle om van Gogh, som altså er å se frem til 6. september.

Sannhet. Hvorfor blir jeg så rørt av maleriene til van Gogh? Er det mulig å gi et svar på dette spørsmålet som ikke handler om mine egne (meget mulig sentimentale) følelser, men om van Gogh selv og om maleriets muligheter – herunder mulighetene til å formidle noe på tvers av store avstander i tid og rom? Jeg er ikke sikker på om dette foretaket gir mening, men arbeidshypotesen er at maleriene til van Gogh formidler en form for sannhet som er allment gjenkjennelig. Og ganske sjelden.

La oss ta utgangspunkt i et av maleriene som vises på utstillingen i Munchmuseet, Stjernenatt over Rhonen fra 1888. I likhet med mange andre av bildene til van Gogh gir dette meg en opplevelse av at motivet er sett og nedtegnet med en bestemt form for oppriktighet. Oppriktigheten er knyttet til en samvittighetsfull gjengivelse av former og farger – likevel er det ikke slik at maleriets eventuelle sannhet består i den «korrekte» gjengivelse av motivet. Dette er ikke engang et hovedmoment, men snarere en mer prosaisk konsekvens av den metode som kan gi maleriet sin sannhet, nemlig å la sansene styre hva som skjer på lerretet, og ikke så mye tenkningen.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer