Grusomhetens teater

Sannhet i koronakrisens tid

BIOMAKT: Den italienske filosofen Giorgio Agamben har hatt flere kontroversielle utspill om håndteringen av koronakrisen. Agamben slår fast at mediehåndteringen av koronakrisen på en eller annen pervers måte har et likhetstrekk med den kommersielle reklamen. Og advarer mot et nytt, despotisk sikkerhetssamfunn.

Det vi gjennomlever, er, i tillegg til å være en uhørt manipulering av enhvers frihet, en gigantisk forfalskningsoperasjon av det sanne.»

Det skriver den anerkjente filosofen Giorgio Agamben på forlaget Quodlibets nettsider i kjølvannet av det nye dekretet som ble lagt frem av Italias statsminister 26. april. I dekretet ble de nye reglene for fase 2, en forsiktig gjenåpning av landet fra mai av, presentert. Det inkluderte en oppmyking av det som i praksis var et portforbud, og innebar åpning av parker og tillatelse til å besøke de aller nærmeste.

Det er i essayet «Om sant og usant» at Agamben igjen kommenterer den italienske tilstanden. Tenkeren som skrev seg inn i filosofihistorien med sin bokserie Homo Sacer, meldte seg på i koronadebatten i slutten av februar med en artikkel under overskriften «Oppfinnelsen av en epidemi», hvor han bestemt hevdet at behandlingen av den «såkalte» krisen var «frenetisk, irrasjonell og ubegrunnet». Det var mange som ønsket å avskrive den meritterte filosofen allerede da, for å benekte fakta og overse den eksplosive smitten. Men i stedet for å forsvinne ut av offentligheten har Agamben tatt mer og mer plass.

Verifisering av fakta

I essayet publisert 28. april, skrev Agamben at det nye dekretet som ventet fortsetter med å krenke konstitusjonell frihet, men vel så viktig mener han at det er i konflikt med en menneskerett uten rot i konstitusjoner: nemlig retten til sannhet. Med det retter Agamben søkelyset mot et aspekt ved koronakrisen han tidligere ikke har berørt.

Å gi et daglig tall på døde uten å relatere det til årlig dødelighet i samme periode er ikke
bare farlig, men også meningsløst.

Han legger lite imellom. Ifølge Agamben foregår det en forfalskning av det sanne i Italia. Reklame har vent oss til hypereffektive, overbevisende innsalg som ikke gjør noe krav på sannhet. Snarere vet vi at reklamen ikke er sann. Dette fenomenet har også trengt seg inn i den politiske sfæren, hvor man har en rekke tilfeller av ytringer som ikke nødvendigvis påberoper seg sannhet.

Det er i lys av dette Agamben har studert informasjon under koronakrisen. Han beskriver det som en helt ny situasjon, siden det sanne og usanne som passivt blir akseptert av borgerne, nå har en altoverskyggende innvirkning på hele deres daglige liv og frihet. Denne aksepten skjer, ifølge Agamben, uten en elementær verifisering av (døds)tallene som nærmest i praksis opererer som lovgiver i Italia. Dette til tross for at en slik verifisering er tilgjengelig for alle, for eksempel ved at man undersøker hvordan koronatallene telles, eller at man sammenligner disse med andre sykdommers dødelighet.

Covid-19-dødstallene

Den italienske filosofen hevder at måten informasjon om epidemien blir presentert på, er «generisk» og «uten vitenskapelige kriterier». Fra et erkjennelsesmessig perspektiv mener han det er åpenbart at å oppgi et daglig tall på døde uten å relatere det til årlig dødelighet i samme periode og uten å spesifisere den faktiske dødsårsaken, ikke bare er farlig, men også meningsløst.

Likevel er det akkurat dette som skjer, hver eneste dag, uten at noen synes å legge merke til det.

Blant annet la presidenten i Italias nasjonale institutt for statistikk frem en rapport som viste at covid-19-dødstallene er lavere enn det samme tallet for respiratoriske sykdommer de to foregående årene. Han skriver: «Det er som om dette forholdet ikke finnes, akkurat som at man ikke tar i betraktning – slik det til og med er tilkjennegitt – at den positive pasienten som døde av hjerteinfarkt eller hvilken som helst annen grunn, også teller som offer for covid-19.»

Foto: pixabay

Likhetstrekk med reklame

Ut fra dette slår Agamben fast at mediehåndteringen av koronakrisen på en eller annen pervers måte har et likhetstrekk med den kommersielle reklamen. Hvorfor er det slik at selv om vi dokumenterer falskhet i tallene som i dag styrer vårt liv, fortsetter å ta dem for sannhet? Han skriver: «Det er som om løgnen blir holdt for sann nettopp fordi man, som med reklamen, ikke skjuler dens falskhet.»

Han avslutter: «Menneskeheten er på vei inn i en fase i sin historie hvor sannhet blir redusert til et øyeblikk i det falskes bevegelse. Det sanne er den falske diskursen som må holdes for sann selv når dens ikke-sannhet blir fremvist. På denne måten er det språket selv, som et sted for manifesasjon av sannhet, som blir fratatt menneskene. De kan nå bare stumt observere […]. [E]nhver må ha mot til kompromissløst å søke det høyeste gode: et sant ord.»

Verre despotisme

Agambens forsøk på å forklare den samtidige sannhetsdiskursen bør forstås i lys av hans tidligere bidrag i debatten. I et intervju med La Verità 22. april uttalte han at dagens statlige kontrollinstanser kan føre til en ny og verre despotisme enn noen gang før. Han har også gitt uttrykk for at det allerede finner sted faretruende, om enn midlertidige, opphevelser av maktfordelingsprinsippet.

Sannhetskrisen er knyttet til vitenskapen, noe som er vel og bra. Likevel er det ikke slik at leger og forskere nødvendigvis er egnet til å ta avgjørelser som i siste instans er etiske og politiske.

Dagens stater bruker ønsket om sikkerhet til å ofre borgeres frihet og øke sin makt.

«Forskerne følger sine egne grunner, som er satt av forskningens interesser og i forskningens navn – slik historien tydelig viser. De kan være i stand til å handle uten moralske betenkeligheter», påpeker Agamben og refererer til nazismen. Deretter trekker han i intervjuet paralleller tilbake til middelalderen.

«Teologer erklærte at de ikke klart kunne definere hva Gud er, men i hans navn dikterte de atferdsregler for mennesker og nølte ikke med å brenne kjettere. Virologer innrømmer at de ikke vet nøyaktig hva et virus er, men i dets navn later de til å bestemme hvordan mennesker skal leve.»

Reklame har vent oss til hypereffektive, overbevisende innsalg som ikke gjør noe krav
på sannhet.

En av de mange forskjellene er imidlertid den nye makten som vokste frem på 1800-tallet, og som den franske filosofen Michel Foucault definerte som «biomakt». Franskmannen beskrev den suverene maktens bevegelse fra rett til å ta liv eller la leve til rett til å bevirke liv eller å la dø. For Agamben står koronakrisen som en fortsettelse av denne tradisjonen, hvor dagens stater bruker ønsket om sikkerhet – som er implementert av de samme som tilfredsstiller det – til å ofre borgeres frihet og øke sin makt.

Koronatiltakene fremstår slik som en slags fullkommengjøring av den glidende overgangen fra et politisk menneskesyn som så borgere som autonome, rettighetsbærende individer, til et som ser dem som sårbare og farlige kropper som må beskyttes og sikres mot andre og seg selv. Således er koronakrisen blitt en radikalisering av det de amerikanske statsviterne kaller en Security State, en stat som av sikkerhetsgrunner, eksempelvis folkehelsen, kan innføre hvilken som helst innskrenkning av den individuelle friheten og konstruere et mektig sannhetsmonopol.

Det nakne liv

Et sikkerhetssamfunn, fylt av sårbare og farlige kropper heller enn autonome individer, står også i fare for å redusere borgernes liv til det rent biologiske, til det som i Agambens begrepsverden kalles «det nakne liv». Dagens europeiske språk har bare ett ord for liv der de gamle grekerne hadde to: bios (hvordan man lever) og zoē (det biologiske faktum at man lever). Tapet av denne distinksjonen står sentralt i Agambens biofilosofi. Han er av den oppfatning at liv i politisk kontekst i dag har en sterk tendens til kun å referere til zoē, den rent biologiske tilstanden av å være i live, og ikke til bios, til hvordan livet i et samfunn fylles og leves.

Du vil kanskje også like