Samtidens mange stalinister

Gjennom intervjuer, observasjoner og arkivfilm får vi innblikk i den forunderlige og utbredte Stalindyrkelsen i dagens Russland.

Tina Poglajen
Poglajen er fast filmkritiker i Ny Tid, bosatt

The Red Soul

Jessica Gorter

Nederland

Frem til 1960-årene var kartet over Russland dekket med prikker som markerte GUlag-drevne tvangsarbeidsleire for straffanger – som var alt fra småtyver til politiske fanger. Antall fengslede i disse nådde høydepunktet under Josef Stalins styre, og flere millioner mennesker har forsvunnet uten et spor, tross deres familiers forsøk på å avdekke hva som hendte med dem. GUlag-fangene jobbet seg ofte til døde, og det var de som bygget mye av dagens Russland – særlig de store industribyene i den arktiske delen av landet, som Norilsk, Vorkuta og Magadan. Man finner fremdeles beinrester etter mennesker på bakken der avdøde fangers kropper ble dumpet. Hvordan er det da mulig at en stor del av Russlands befolkning fremdeles ser på Stalin som en nasjonal helt? At de samles i russiske byers gater, bærende på portretter av ham, for å vise sin støtte til hans visjon for Russland? En som intervjues i dokumentaren hevder at Stalintilhengerne utgjør over halvparten av befolkningen.

Fascinerende folk. Gorter søker etter svar gjennom intervjuer, observasjoner og arkivopptak av et passende utvalg mennesker, som alle er forbløffende på sitt vis: stalinregimets hemmelige nostalgikere på den russiske landsbygda; de gamle damene som samles og legger ned blomster ved Stalin-statuer i byene; barn av mennesker som ble sendt til tvangsarbeidsleirene uten noen egentlig grunn, som likevel er lite villige til å fordømme regimet i dag; gjestene i et fjernsynsprogram som diskuterer fordelene og ulempene ved Stalins politikk; ungdommene som samles til en pro-russisk feiring på Krim; en Stalintilhenger med sitt eget museum tilegnet den tidligere sovjetlederen, som svarer på Gorters spørsmål på en defensiv, men samtidig utfordrende måte. Og til sist en skoleklasse med tenåringer som opplever det å diskutere landets fortid med foreldrene som tabu, og lærerne deres som har vansker med å la være å fordømme. Innimellom er det intervjuer med folk som prøver å få etablert stalinregimets brutale realiteter i den kollektive bevisstheten, et arbeid som praktisk talt foregår uten støtte fra dagens myndigheter. Dette siste poenget oppleves kanskje noe overflødig ettersom filmens publikum (formodentlig utenfor Russland) trolig ikke trenger å overbevises om hvor undertrykkende Stalins regime var (eller om dagens politiske situasjon i Russland).

Ikke modig nok. Det er synd at The Red Soul ikke er en film som er modig nok til å droppe det velkjente til fordel for det vi sjeldent hører om, hvis i det hele tatt. Jeg skulle ønske filmen var helt og holdent dedikert til utforskningen av psyken til dagens stalinister, som uten tvil er filmens hjerte og sjel.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here