Samtidens mange stalinister

Gjennom intervjuer, observasjoner og arkivfilm får vi innblikk i den forunderlige og utbredte Stalindyrkelsen i dagens Russland.

Poglajen er frilanser.

The Red Soul

Jessica Gorter

Nederland

Frem til 1960-årene var kartet over Russland dekket med prikker som markerte GUlag-drevne tvangsarbeidsleire for straffanger – som var alt fra småtyver til politiske fanger. Antall fengslede i disse nådde høydepunktet under Josef Stalins styre, og flere millioner mennesker har forsvunnet uten et spor, tross deres familiers forsøk på å avdekke hva som hendte med dem. GUlag-fangene jobbet seg ofte til døde, og det var de som bygget mye av dagens Russland – særlig de store industribyene i den arktiske delen av landet, som Norilsk, Vorkuta og Magadan. Man finner fremdeles beinrester etter mennesker på bakken der avdøde fangers kropper ble dumpet. Hvordan er det da mulig at en stor del av Russlands befolkning fremdeles ser på Stalin som en nasjonal helt? At de samles i russiske byers gater, bærende på portretter av ham, for å vise sin støtte til hans visjon for Russland? En som intervjues i dokumentaren hevder at Stalintilhengerne utgjør over halvparten av befolkningen.

Fascinerende folk. Gorter søker etter svar gjennom intervjuer, observasjoner og arkivopptak av et passende utvalg mennesker, som alle er forbløffende på sitt vis: stalinregimets hemmelige nostalgikere på den russiske landsbygda; de gamle damene som samles og legger ned blomster ved Stalin-statuer i byene; barn av mennesker som ble sendt til tvangsarbeidsleirene uten noen egentlig grunn, som likevel er lite villige til å fordømme regimet i dag; gjestene i et fjernsynsprogram som diskuterer fordelene og ulempene ved Stalins politikk; ungdommene som samles til en pro-russisk feiring på Krim; en Stalintilhenger med sitt eget museum tilegnet den tidligere sovjetlederen, som svarer på Gorters spørsmål på en defensiv, men samtidig utfordrende måte. Og til sist en skoleklasse med tenåringer som opplever det å diskutere landets fortid med foreldrene som tabu, og lærerne deres som har vansker med å la være å fordømme. Innimellom er det intervjuer med folk som prøver å få etablert stalinregimets brutale realiteter i den kollektive bevisstheten, et arbeid som praktisk talt foregår uten støtte fra dagens myndigheter. Dette siste poenget oppleves kanskje noe overflødig ettersom filmens publikum (formodentlig utenfor Russland) trolig ikke trenger å overbevises om hvor undertrykkende Stalins regime var (eller om dagens politiske situasjon i Russland).

Ikke modig nok. Det er synd at The Red Soul ikke er en film som er modig nok til å droppe det velkjente til fordel for det vi sjeldent hører om, hvis i det hele tatt. Jeg skulle ønske filmen var helt og holdent dedikert til utforskningen av psyken til dagens stalinister, som uten tvil er filmens hjerte og sjel.

Takket være menneskene vi møter, er The Red Soul virkelig en engasjerende dokumentar. Men dessverre engasjerer den bare så langt menneskene i den gjør det. The Red Soul er en miks mellom klassisk beskrivende og deltakende dokumentar, og den ville kanskje vært tjent med litt mer formal dristighet, særlig tatt i betraktning det fascinerende emnet den tar opp. Innholdsmessig – i søken etter svar på dokumentarens drivende spørsmål – virker det som om filmen bare beveger seg på overflaten av problemet og mislykkes i å utforske hvordan svaret kan finnes i det nåtidige heller enn i fortiden.

Dokumentaren sier imidlertid ikke noe om de eksplisitte forbindelsene mellom Stalin og Putin.

Savner sammenligning. Filmen hinter noe til en nifs parallell mellom Stalins personlighetstrekk og politikk – slik de fremholdes av beundrerne, fanatikerne og nostalgikerne – og dagens politikk i Russland. Stalin hadde – etter tilhengernes mening – vunnet krigen, utvidet Russland og gjort landet til en supermakt; han hadde vært en sterk leder, og «en sterk regjering med en sterk leder kan oppnå hva som helst». Dette minner om Putintilhengernes retorikk i dag – de priser hvordan russisk politikk søker å gjenopprette Sovjetunionens storhet, stridsevne og ekspansjonisme, de fryder seg over Putins tøffe og macho personlighet, og de ser til og med på Putin som «kongen» som fikk slutt på kaos.

Det filmen ikke sier noe om, er hvor eksplisitt forbindelsen er mellom lederen av den mest berømte kommuniststaten i historien og dagens post-reformerte Russland som hyller en neoliberalistisk økonomi – en politikk som etter noens oppfatning snarere gjør dagens Russland til en privat profittorganisasjon enn en stat. Gorter undersøker ikke hvorfor putinismen er blitt knyttet til stalinismen i mediene så mange ganger, hva det endrede bildet av stalinismen og den voksende nostalgien for Stalin under Putin betyr, eller det faktum at Putin selv har unnlatt å kritisere arven etter Stalin. Og med det går kanskje filmen glipp av et viktig poeng når det gjelder hvordan undertrykkende og autoritære regimer generelt er forbundet med hverandre.

---
DEL