Foto: Paul Kleiven / Scanpix Credit: NTB scanpix

Samtalens økologi


Forfatter Erland Kiøsterud svarer filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen med å drøfte den nærmest allestedsværende volden i samfunnet, i naturen og i tenkningen.

Forfatter og essayist.
Email: ekio@online.no
Publisert: 2016-02-18

På veldig kort tid er den underlige, lille menneskearten – bestående av små, spredte flokker på til sammen noen tusen individer, som i sin tid vandret ut av Afrika – blitt til sju milliarder hominider, som med voldsom kraft har kolonisert kloden, og nå er i ferd med å true sitt eget og planetens livsgrunnlag.
Dette er en realitet som det er vanskelig å ta inn over seg, ikke minst fordi vår hjerne i all vesentlig grad er strukturert på samme måte som da vi vandret inn i Eurasia for 70 000 år siden; kognitivt og emosjonelt innstilt på å fortolke og handle i verden som om vi fremdeles var en utsatt liten gruppe på leting etter mat og trygghet.

Når to hanner, for eksempel i Norge anno 2016, med stor kraft angriper den forestilte motpartens synspunkter fordi de opplever seg feillest, for så med enda større kraft å fremme sine egne synspunkter, er det ikke vanskelig å se for seg de to samme hannene foran en avgjørende beslutning på en åskam eller midt i den forfrosne flokken sin på vei gjennom isødet for 10 eller 50 000 år siden.
Behovet for å vinne ligger så dypt i oss at vi til og med konstruerer en fiende for å kunne vise oss selv frem, vise at vi både har rett og er den rette.
Svært mye tyder på at denne kognitive egenskapen, vår intelligens og vårt ekstreme konkurranseinstinkt – som også har skapt vår evne til å utnytte ressursene i våre omgivelser; denne driften til å finne ut av ting, løse problemer, ha rett, vinne og greie seg (den fysiske varianten deler vi med de ikkemenneskelige dyrene), og som i avgjørende situasjoner har reddet flokken vår fra den sikre død – paradoksalt nok er den samme egenskapen som nå har brakt planeten til bristepunktet for hva den økologisk kan bære.
Også den ekstreme volden vi samtidig utøver, våre mentale og fysiske angrep på hverandre, drapene og krigene, har disse lange, dype røttene.

I et essay i Ny Tid (desember 2015) svarte jeg på et essay av Arne Johan Vetlesen i samme avis (november 2015) om blant annet årsakene til den økologiske krisen vi befinner oss i. Vetlesen har åpenbart følt seg ubekvem med enkelte synspunkter jeg tilla ham, og på ett punkt har jeg også åpenbart feillest ham.
Denne muligheten bruker han i Ny Tid januar 2016 for alt den er verdt til å konstruere et bilde av hva han oppfatter som sin motstander (undertegnende) og tillegge denne synspunkter som han ved ettertanke vet ikke stemmer, for med dét å rydde …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?

Abonnement kr 195/kvartal