Samosa, te og vold

Britisk-asiatiske rudeboys får en stemme i romanen Londonstani.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Da er lesingen av sommerens viktigste bok unnagjort – Londonstani av den britisk-indiske journalisten Gautam Malkani. Den skapte furore i britisk media lenge før den var utgitt, blant annet på grunn av kampen for å få rettighetene til manuset, som førte til at Malkanis bankkonto kunne ta imot rundt fire millioner kroner i honorar.

Boken handler ikke om militante islamister som har tenkt å ta over London og gjøre byen om til en islamsk stat – tittelen kan lett misforstås slik. Londonstani handler imidlertid om andregenerasjons britiske asiater i bydelen Hounslow og Southall, et steinkast fra Heathrow flyplass, der de aller fleste asiatene som jobber på flyplassen kommer fra. Hvis du synes Grønland preges av for mye Asia, kan Hounslow og Southall virkelig gi en opplevelse av hvordan ekte gettoer fungerer – med et virvar av klesbutikker, restauranter, spisesteder og gatekjøkken. Her lekes det ikke getto, Hounslow er ekte vare.

Og det samme er Malkanis bok, som starter med en slåsskamp som tatt ut av Quentin Tarantinos blodige filmunivers, krydret med en rasisme du kanskje ikke trodde asiater ikke kunne være i stand til. Men ikke la deg lure. Asiaters forakt for hvite kan være like nådeløs som omvendt.

Malkanis fire hovedrollefigurer, med den unge sikhgutten Hardjit i ledelsen og Jas som historieforteller, er ikke nådige mot hvite engelskmenn, eller ghoras, som det heter på punjabi. De er for den saks skyld heller ikke nådige mot asiater som velger å omfavne den hvite kulturen ved å høre på britisk gitar-indie, i boken representert ved Coldplay (et passende hatobjekt, spør du meg). De blir foraktelig omtalt som kokosnøtter: Brune utenpå, hvite inni.

Bevisstheten rundt det å være britisk-asiat har gått i bølger de siste 20 årene. Den siste virkelig store bølgen kom på slutten av 1990-tallet, da det å være asiat var det kuleste på trendscenen, godt hjulpet av band som Cornershop og Asian Dub Foundation. Cornershops Tjinder Singh fusjonerte sitar og bhangra med 1960-tallspsykedelia, og fikk en kjempehit med «Brimful of Asha», mens Asian Dub Foundation på et vis var en asiatisk-britisk versjon av Rage Against The Machine, med sine militante og revolusjonære tekster. Men i utkanten av dette bildet har alltid den asiatiske rudeboy-scenen eksistert, og den driter i hippe typer som «asian cool», som ble fremmet mest i hvite trendmagasiner uansett. Det er denne scenen Malkani har portrettert i Londonstani. En verden der arrangerte ekteskap, metallisk-lilla BMW-er, drømmen om penger («bling-bling economics») og dominerende mødre (ikke undertrykte mødre) skaper en setting dømt til å ende i tragedie.

Malkani måtte tåle mye kritikk for Londonstani da den ble utgitt. Han er ikke noen gategutt selv, men en anerkjent journalist i Financial Times, med utdannelse fra eliteuniversitet Cambridge. Kritikerne mente han ikke kunne ha skrevet en autentisk bok, siden han selv ikke tilhører gata. Verst av alt var da han ble omtalt som en «muslimsk Irvine Welsh» (forfatteren bak Trainspotting), spesielt siden Malkani ikke er muslim, og ikke skriver om narkomane unge menn som lever i sosialboliger. Selv sier han at han bare har skrevet en urban ungdomsroman for urbane gutter som sjelden leser bøker. Det kan så være, men Londonstani gir også et skremmende innblikk i en etnisk ungdomskultur som nok også finnes i Oslos gater. Vær ikke naiv.

NAZNEEN KHAN-ØSTREM

HØGSKOLELEKTOR OG

FORFATTER

nazneen.khan-ostrem@jbi.hio.no

---
DEL

Legg igjen et svar