The Guardian of Memory Regissør Marcela Arteaga

Sammensvergelsen mellom USA og Mexico

MEXICO/USA: I Mexico bryter de menneskerettighetene ved å ignorere loven. I USA bryter de menneske-rettighetene ved å anvende loven.

Nick Holdsworth
Holdsworth er forfatter, journalist og filmskaper.
Email: holdsworth.nick@gmail.com
Publisert: 02.05.2019
The Guardian of Memory

Marcela Arteaga (Mexico)

The Guardian of Memory tar for seg den meksikanske statens oppsiktsvekkende støtte til volden som herjer byer rett sør for den amerikanske grensen vis-à-vis Rio Grande i Texas. Arteaga dokumenterer de urovekkende omstendighetene som omkranser Donald Trumps populistiske MAGA-bevegelse (Make America Great Again) og forestillingen om en mur betalt av Mexico som skal holde desperate flyktninger ute fra «eventyrlandet» som flyter av melk og honning.

Det sier noe om verdigheten til denne filmen som vever bilder av forlatte eiendeler sammen med smertefulle historier om disse menneskene som må forholde seg til USAs hensynsløse immigrasjons- og asylpolitikk, at verken Trumps navn eller politikk nevnes en eneste gang.

De omtenksomt arrangerte familiebildene som ligger igjen sammen med klær, kofferter og barneleker, benyttes for å koreografere en historie om smertefullt savn.

Hemningsløs vold. Arteagas historie utfolder seg omkring den banebrytende meksikansk-amerikanske advokaten Carlos Spector, som har viet livet sitt til dem som har flyktet fra mord og pengeutpressing, og til ‘forsvunne’ sønner, mødre, fedre, søstre, brødre og andre familiemedlemmer.

«Å søke asyl er verken et innfall eller en luksus, det er et menneskes siste billett til livet – og til å fortsette å kjempe», sier en av Spectors klienter – et meksikansk bystyremedlem som flyktet etter at hans lokale kolleger systematisk ble drept.

Sammen med sin kone Sandra har Spector opprettet fondet Mexicans in Exile for å støtte meksikanere som søker politisk asyl i USA. De kjemper for rettferdighet behandling av dem nord for grensen, og hevder at de to landene er delaktige i å styrke korrupsjonen og gjøre det mulig for volden å blomstre uhindret i Mexico. I tillegg blir asylsøkernes rettigheter ignorert i USA.

«Å søke asyl er verken et innfall eller en luksus, det er et menneskes
siste billett til livet – og til å fortsette å kjempe.» Advokat Carlos Spector

«Straffefrihet er ikke resultatet av vold», sier Spector. «Det er voldens politikk.»

Meksikanske narkotikakarteller er under-kontraktører i den uuttalte statspolitikken, som går ut på å rense grensebyene for innbyggere og klargjøre områdene til økonomisk utnytting for de mektige med gode politiske kontakter. Ved å bruke narkogjenger til å myrde og skremme, og føderale sikkerhetstjenester til å arrestere og «fjerne» dem som hever stemmen mot volden, kan den meksikanske regjeringen framstå som om den har rent mel i posen.

Amerikanerne på sin side benytter en snever tolkning av politisk asyl som utelukker dem som «bare» flykter fra kriminell vold, og immigrasjonsdommere – som i stor er grad tidligere grensevakter – til å avslå det store flertallet av asylsaker.

The Guardian of Memory Regissør Marcela Arteaga

«I Mexico er de nybegynnere når det gjelder korrupsjon», sier Spector. «De bryter menneskerettigheter ved å ignorere loven. I USA bryter de menneskerettigheter ved å anvende loven. Loven er et redskap for undertrykking.»

Det finnes, legger han til, «en konspirasjon mellom de to landene, de tjener begge på å skjule volden».

Et ustraffet voldsregime. De menneskelige historiene som blir fortalt i The Guardian of Memory, tar pusten fra deg.

En mor – med to sønner og deres to venner som ble tatt av føderalt politi, bare for å bli funnet igjen, identifisert ved hjelp av fottøyet sitt i grunne graver i ørkenen – forteller historien fra begynnelse til slutt, uten å miste fatningen, inntil hun gjenopplever øyeblikket da hun så føttene som stakk opp av sanden.

En ung mann som vandrer i ørkendynene i skumringen, minnes dagen da den frittalende moren hans ble myrdet. «Den dagen drepte de frykten min», sier han. «Nå har jeg ingenting å frykte lenger, ettersom min eneste frykt var at de skulle drepe moren min.»

Omfanget av volden – Spector kaller det et folkemord – og brutaliteten den framviser (historiene om en ung mann som ble skutt på en kirkegård mens han vannet blomstene på graven til onkelen, som ble drept av kartellet bare noen dager tidligere; den kliniske henrettelsen av to menn i en bar, henlagt som et voldelig ran av myndighetene; de avhogde menneskehodene som ligger i veikanten) er filmens frastøtende sluttpoeng.

Med forbløffende kinematografi – scenene med stormskyer som samler seg i ørkenen lik en soppsky, eller Melkeveien om natten, strålende i regnbuens farger – er The Guardian of Memory en beretning som ikke slipper taket i deg. Det er en fortelling om «forbrytelsene mot menneskeheten som fortsetter å begås ustraffet i Mexico», slik rulleteksten tilsier.

Gratis prøve
Kommentarer