Sammen mot undergangen

Med ujevne mellomrom gjenoppstår frykten for jordens undergang. Denne gangen er det SARS-epidemien.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det kunne vært aids-frykten på åttitallet, atombomben – eller dommedag eller syndfloden. SARS-panikken står ikke i noe som helst rimelig forhold til realitetene. Vi skal alle dø en gang. Men det er heller lite sannsynlig at vi alle skal dø av SARS, en sykdom som tross alt kun har en dødsrate på 5,9 prosent av de smittede. Og 229 dødsfall globalt (pr. tirsdag 22.04) er ikke mye sammenliknet med en million døde av malaria hvert år, hvorav nitti prosent i Afrika.

SARS-hysteriet

Antakelig er SARS-frykten like mye begrunnet i behovet for å ha noe å frykte som i den reelle faren. Det er tross alt noe betryggende i å se for seg jordens undergang i form av en konkret ytre trussel som vi alle kan enes om. Mens vi diskuterer skolene som henholdsvis åpnes igjen i Hongkong og stenges i Beijing, SARS-smittede mødres kamp gjennom for tidlige fødsler og forekomsten av munnbind på de internasjonale flyplassene, sveises vi alle sammen i troen på dette ene store: dommedagen som brått er kastet over oss alle. Og som kan ramme alle, ikke bare fattige afrikanere uten midler til internasjonal jetsettvirksomhet fra det ene eksotiske reisemålet til det andre.

Forenende frykt

SARS-frykten er både trygg og forenende. Den er lettere å håndtere enn hverdagens små og store nevroser, problemer på jobben, kjærlighetstrøbbel og økonomiske bekymringer, nettopp fordi den er akseptert, opplest og vedtatt. SARS er ikke noe man kan være for eller imot, som krigen i Irak, eller noe som er for komplisert til at man kan orke å engasjere seg. Fremstillingen er enkel – flere og flere blir smittet, flere og flere dør.

Frykten blir bekreftet av menneskene rundt oss, av dramatiske fjernsynsbilder og nye «sjokktall» i avisene. SARS er et godt samtaletema og en felles opplevelse. Det er greit å frykte SARS, og det er til og med politisk akseptabelt å se seg om etter hostende og febersyke mennesker på flyet, i motsetning til å skanne medreisende på jakt etter skjulte arabiske terrorister. Riktignok hjelper det nok på interessen at flest asiater er rammet, slik at faren blir en smule konkretisert også her.

Endetidsforventninger

Fra et religiøst ståsted har man ventet på forskjellige varianter av jordens undergang siden tidenes morgen, enten det het dommens dag eller ragnarok. Blant ytterliggående religiøse grupper har man også gang på gang forsøkt å tidfeste våre siste dager, gjerne beregnet ut fra alt fra passerende meteorer via mystiske åpenbaringer eller tallmagi til overgangen til et nytt årtusen. Religiøse ledere har stått frem og fulgt sine tilhengere i døden for å møte evigheten i fellesskap og etter alle kunstens regler. Det er et behov for å møte felles skjebne i samlet tropp. Evigheten er en stor og komplisert ting å begripe, og det er vanskelig å forestille seg at verden bare fortsetter og fortsetter etter at man selv har gått bort.

Et kick

Derfor kan det være betryggende å forestille seg en eneste altutslettende katastrofe. Det gjør oss viktigere enn om bare alt fortsetter som før. Det føles alltid bra å få være med på store historiske begivenheter, å være en eksklusiv generasjon, og å være i kamp mot et eller annet stort onde. Å dele følelsen av at etter oss kommer det ingenting. Når vi går, er festen over.

Selve kicket ligger i en undergangsvisjon som vi alle kan ta del av. Viruset blir opphevet til en mystisk størrelse som nærmest ved en guddommelig inngripen velger sine ofre.

Betenkelig

En helt annen sak er det at SARS er en høyst reell opplevelse for de som har blitt rammet av det og deres nærmeste. Kinas tilbakeholdelse av viktig informasjon rundt landets SARS-utbrudd er både betenkelig og symptomatisk for et styre som heller setter innbyggernes helse i fare enn å innrømme problemer. En kommentar i Washington Post kalte landets håndtering av SARS-epidemien «Kinas Tsjernobyl», fordi begge delene ble konstatert av forskere annetsteds og kun motvillig ble innrømt av myndighetene. Det kan ha bidratt til at sykdommen har spredt seg så raskt og har kommet ut av helsemyndighetenes kontroll. Forsøkene på å lappe på fadesen med å gripe fatt i smitterisikoen først etter at katastrofen er et faktum, er både en dårlig rekkefølge og et farlig signal.

Kan Gro ordne opp?

Men det er et hav av forskjell på proporsjonene i nyhetsdekningen og den generelle interessen for SARS på den ene siden, og de helsemessige realitetene på den andre. Kanskje er det nettopp det at det dreier seg om helse som har gjort SARS-panikken til et så stort fenomen. SARS passer inn i du-journalistikkens helseverden som en ting som angår oss direkte. Helsestoff engasjerer, og har på mange måter blitt en erstatningsreligion med egne guruer, magiske midler til evig liv og onde krefter som må bekjempes. Vi legger ikke lenger skjebnen i Guds hender, men i Fedon Lindbergs eller WHO-sjef Gro Harlem Brundtlands. Hvis bare Fedon eller Gro tar grep, kan nok verden reddes atter en gang. Det er enklere enn å håpe på at ikke Bush skal angripe flere land, og mer troverdig enn å vente at Jesus skal rydde opp.

---
DEL

Legg igjen et svar