Sammen for fri innvandring

Minerva-redaktør og Høyre-politiker Nikolai E. Astrup anklager i ukas Ny Tid-kronikk venstresiden for å ha sviktet innvandrerne og de fattige. SU-leder Audun Herning støtter ham i ønsket om fri innvandring og et tydeligere SV. Samtidig går han til angrep på Astrups verdensbilde. Valgkampen er i gang. Les Astrups kronikk her.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Venstresiden i norsk politikk vil ikke gjøre forandringer i landbruket, innvandringen eller næringslivet for å hjelpe verdens fattige. Solidariteten står sterkest på borgerlig side i norsk politikk, skriver Nikolai E. Astrup, tidligere Oslo Unge Høyre leder.

«Vi vil at Norge skal bli et freds- og solidaritetsland med vekt på et utenrikspolitisk alternativ som er solidarisk med verdens fattige,» hevder Sosialistisk Venstreparti i sitt arbeidsprogram 2005-2009. Arbeiderpartiet er ikke mindre nøkternt, i partiets ønske om å utradere global fattigdom, og vise «solidaritet med mennesker over hele verden». Men hvor langt er venstresiden villig til å strekke seg for verdens fattige?

Norske politikere er flinke til å snakke om solidaritet med verdens fattige. Om bistand. Om u-hjelp. God samvittighet krever imidlertid mer enn penger. Det fordrer også strukturelle endringer her hjemme, og i Vesten for øvrig. Landsbruksreformer, markedsadgang og fjerning av tollbarrierer vil oppleves som smertefulle for enkelte norske interesser, men er likevel nødvendige hvis solidaritet skal være mer enn et slagord. I denne sammenheng har norske politikere, spesielt på venstresiden, sviktet.

Venstresiden som bremsekloss

I Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti finnes det begrenset vilje til å la u-land ta del i den økonomiske vekst og utvikling Norge selv nyter godt av. I arbeidet med å gi de fattigste landene tollfrihet, med å fjerne gjenkjøpsavtaler (som i realiteten var skjult subsidiering av norsk industri) og i arbeidet med å reformere det norske landbruket, har venstresiden utvilsomt vært en bremsekloss. Alle partiene i Norge har som utgangspunkt at alle mennesker er like mye verdt, men likevel er det slik at SV og Ap mener en arbeidsplass i Norge er mer verdt enn en arbeidsplass i Afrika, Asia eller Latin-Amerika. Videre synes det som om alle skal ha like muligheter, så fremt det gjelder de som er bosatt i Norge eller besitter en kompetanse som vi trenger i Norge. Dette særegne nasjonalistiske tankegodset preger den norske politiske debatten innen næringsliv, eierskap, kultur og innvandring.

Når det kommer til et av de mest effektive virkemidlene mot global fattigdom – fri innvandring – har det, ikke overraskende, vært stille fra de to store partiene på venstresiden. Heller ikke de to partiene med den mest liberale innvandringspolitikken i Norge, Høyre og Venstre, har maktet å stå løpet ut, og har begrenset seg til fri arbeidsinnvandring. Mange politiske partier frykter at en debatt om fri innvandring vil føre til et enda større Frp. Jeg mener det blir unnvikende, feigt og ikke minst lite liberalt å styre unna denne diskusjonen. Hvis vi mener alvor med solidaritet, kan ikke fri innvandring som tema unnvikes. Til det er betydningen for verdens fattige for stor. Dessverre faller det svært naturlig for den nasjonalistiske aksen i norsk politikk – RV, SV, (tildels Ap) og Frp – å unnvike nettopp denne diskusjonen.

Globalisering og stengte grenser

«Give me your tired, your poor, your huddled masses yearning to breathe free,» står det skrevet på Frihetsgudinnen i New York. Det er en riktig historisk beskrivelse av USA, men også resten av verden, i århundret etter 1815. 60 millioner mennesker forlot Europa mellom 1815 og første verdenskrig skriver Martin Wolf i boken Why Globalization Works. De reiste til Nord- og Sør-Amerika, Oseania og Afrika. Om lag ti millioner reiste frivillig fra Russland til Sibir og Sentral-Asia. En million mennesker dro fra Sør-Europa til Nord-Afrika. 12 millioner kinesere og seks millioner japanere emigrerte til øvrige deler av Øst- og Sør-Asia. 1,5 millioner emigrerte fra India til Afrika. Betydningen av disse migrasjonsmønstrene skal ikke undervurderes. Spesielt førte migrasjonen til en lønnsharmonisering som kom de fattige til gode. Peter Lindert ved University of California og Davis and Jeffrey Williamson ved Harvard University skriver: «All of the real wage convergence before World War I was attributable to migration, about two-thirds of the GDP per worker convergence and perhaps one half of the GDP per capita convergence.» Professorene sår med andre ord ingen tvil om migrasjonens enorme økonomiske betydning.

I «globaliseringens» tidsalder er det naturligvis et paradoks at grensene er mer lukket for mennesker enn tidligere. Kapitalflyten er muligens større, og handelen flyter friere mellom rike land enn den har gjort tidligere, men grensene er fremdeles lukket for «økonomiske flyktninger». Martin Wolf skriver: «The market for labour is certainly the most unintegrated. That is why critics of globalization find the rewards to labour in poor countries shockingly unjust. But nobody seems to be suggesting the obvious answer: free migration.»

I den norske offentlige debatten synes debatten om innvandring å dreie seg om hvor streng norsk innvandringspolitikk skal være, ikke hvor åpne grenser vi skal ha. Til nød dreier den seg om innvandring av kvalifisert arbeidskraft som vi trenger. Og til en viss grad finnes det et ganske åpent internasjonalt arbeidsmarked for nettopp slike arbeidstakere. Imidlertid synes det å være en sammenheng mellom lønnsnivået i fattige land og tilstedeværelsen av høyt utdannet arbeidskraft. Fri arbeidsinnvandring for leger, forskere, lærere, økonomer og ingeniører fra fattige land kan med andre ord forsterke den negative lønnsspiralen for den ukvalifiserte arbeidskraften som blir igjen. Valget står altså ikke mellom å åpne grensene litt eller ikke i det hele tatt. Grensene må enten stenges eller åpnes helt. Valget bør være enkelt.

Økonomiske flyktninger

I Norge er det ikke lov å lykkes. Janteloven sørger for det. Kanskje er det derfor økonomiske flyktninger er vanskelig å akseptere. I Norge ser vi til Staten hvis vi trenger hjelp. Det er en helt ukjent problemstilling å ta skjebnen i egen hånd og emigrere til et fremmed land med håp om å lykkes. Vi har glemt at det var nettopp det nordmenn gjorde i hopetall da de emigrerte til USA mot slutten av det 19. århundre. Det var ikke de ressurssterke som reiste. Det var lykkejegerne.

I Norge har vi praktisert innvandringsstopp siden 1975. Unntaket er naturligvis flyktninger og familiegjenforeninger. Tilsiget av «innvandrere» har dermed vært jevnt, om enn ikke stort. Denne beskjedne innvandringen har over tid ført til at særlig Oslo har et betydelig antall innbyggere med en annen etnisk opprinnelse enn norsk. Det er et ubetinget gode for Oslo og landet. Innvandring har ført med seg kulturelt mangfold, toleranse og økende grad av eksponering for det internasjonale samfunn. Innvandringen har skapt arbeidsplasser og innvandrerbefolkningen er blitt en uvurderlig del av det offentlige, så vel som det private, arbeidsliv. Jeg vil våge den påstand at Norge er blitt et rikere samfunn i åndelig, kulturell, kulinarisk og materiell forstand som følge av den spede innvandring vi har praktisert. Samtidig er det lite som tyder på at det typisk norske er blitt svekket. Brunost og lusekofte står fremdeles sterkt i den norske befolkning.

Utfordringen med innvandringen ligger i at et mindretall av befolkningen med innvandrerbakgrunn ikke snakker språket, og dermed er ekskludert fra det norske samfunnslivet. Det er ikke et argument mot innvandring, men et argument for norskopplæring for innvandrere, og obligatorisk språktest ved fireårskontrollen. Behersker man språket, står man ikke tilbake for noen etnisk nordmann i arbeids- og samfunnsliv. Så fremt norske borgere er villige til å akseptere de positive sidene ved innvandring, både for Norge og for fattige land, bør grensene åpnes.

Porten til den norske høyborg voktes av Carl I. Hagen og Gerd-Liv Valla, med taus aksept fra venstresiden i norsk politikk. LOs samfunnsansvar begrenser seg til fagorganiserte i eget land. På det viset er LO seg selv nok. Solidariteten blir hul når den bare begrenser seg til den norske middelklassen og norske arbeidere. Norske politikere på venstresiden er ikke villige til å gjøre forandringer i eget reir, det være seg i landbruket, innvandringen eller næringslivet, for å hjelpe verdens fattige. Solidariteten står sterkest på borgerlig side i norsk politikk. Gjennom mange år er det der viljen har vært størst til å omfavne markedsadgang for fattige land, kutt i subsidier og eksportstøtte til norske bønder, og til å åpne Norge for mennesker utenfor Europa. Og der har også de positive sidene ved innvandring og kulturelt mangfold vært vektlagt mest. Når skal venstresiden kommer etter?

---
DEL

Legg igjen et svar