Sammen for livet


SYMBIOSE: Vi må tenke annerledes om både mennesket og datamaskinen. Deres væren er mer sammenfiltret enn vi tror, og begge endrer og tilpasser seg den andre.

Idéhistoriker og fast kritiker i Ny Tid.
Email: kjetkor@online.no
Publisert: 2020-06-23
       
The Coevolution: The Entwined Futures of Humans and Machines
Forfatter: Edward Ashford Lee
Forlag: The MIT Press,, USA

Den klassiske modellen for hvordan vi oppfatter og responderer på ting utenfor oss, er at det kommer informasjon til hjernen fra kroppen eller omgivelsene, og at denne behandles før det sendes informasjon ut igjen. Teorien om kroppslig situert kognisjon sier at det er annerledes:

Det foregår alltid en interaksjon med omverdenen. Informasjonen befinner seg ikke i jeget. Hvis du for eksempel samtaler med en annen: Det du føler og tenker, er nær knyttet til den andre og hvordan denne oppfører seg.

På samme måte er vår interaksjon med datamaskiner, mener Edward Ashford Lee, som er professor emeritus i elektroteknikk og datavitenskap ved Universitetet i California. Når vi søker etter informasjon via Google, kommer maskinen med konkrete forslag til hva vi bør søke på. Disse er ofte bedre enn våre egne forslag, og så går vi videre med dem.

Digital kreasjonisme

Det er vanlig å anse datamaskiner som redskaper som gjør det vi ønsker at de skal gjøre. Og det de kan gjøre, er bestemt av hvordan dataingeniørene har laget dem. Denne ovenfra-og-ned-modellen kaller Ashford Lee digital kreasjonisme. Vi starter nemlig aldri på null; dataingeniørene vil alltid sitte og koble sammen allerede eksisterende programmer. De er således en slags mutasjonsoperatører, og hva som «overlever», er umulig å si på forhånd.

Betyr dette at vi er i ferd med å miste kontrollen? Nei, vi kan ikke miste noe vi aldri har hatt. Både mennesker og maskiner endrer seg. At mennesker endrer maskiner, går nok alle med på, men heller ikke den motsatte tanken er ny. Filosof og litteraturprofessor Marshall McLuhan (forfatter av Understanding Media) mente at vi mennesker må se på ny teknologi som nye organer – det gjelder bare å lære å bruke dem.

Abonnement kr 195 kvartal

For mange vil onlinepersonligheten ofte fremstå som mer virkelig.

Mennesker har et handikap sammenlignet med maskiner: På grunn av dens kunnskaps digitale natur, kan alt en maskin lærer, nesten umiddelbart kopieres til en annen lignende maskin. Mennesker må derimot starte fra null og gå igjennom flere tiår med slitsom og ikke-perfekt kunnskapsoverføring (også kalt utdanning). Dette handikappet gir imidlertid også muligheter. Vi må starte tidlig og få de unge interessert i problemene med digital humanisme. For det er neste generasjon som skal stå for innovasjon på den ene siden og få skylden for feil på den andre.

Dagens elever bør lære å problematisere hva det vil si at noe er privat. Til dette kan man bruke de redskapene de allerede kjenner – Snapchat, Instagram og Facebook — som illustrasjoner. Personvern er en filosofisk gåte og et ganske nytt konsept. Ved å studere teknologien rundt personvern kan vi få et innblikk i hva den faktisk betyr for mennesker. Vi må få de unge til å forstå dynamikken når noe spres viralt. Dette er noe helt annet enn å lære dem å skrive programmer som sorterer tall, som er det de fleste begynner med innen datautdanning i dag.

Forståelse for hvordan teknologi virker

Dataprogrammer påvirker måten vi tenker på, og vi endrer dataprogrammene. En drivkraft er søken etter programvare som gjør at man tjener mer penger; da vil man stadig endre og justere programvaren for å nå dette målet.

I motsetning til dette har vi for eksempel åpen-kilde-løsninger som går ut på at man ikke skal tjene penger på å dele viktig kunnskap. Sistnevnte sliter i forhold til kommersielle programmer nettopp fordi det ikke finnes noe økonomisk incentiv til å endre eller forbedre programvaren.

Forfatter Edward Ashford Lee
Forfatter Edward Ashford Lee

Politisk regulering av programvare forutsetter at vi skjønner hvordan den virker (digital kreasjonisme). Men det gjør vi bare til en viss grad, og det er vanskelig å forutsi utviklingen videre. Det er heller ikke åpenbart hvilke personaer vi forholder oss til. I dag har de fleste en online-personlighet i tillegg til sin virkelige personlighet. Ikke bare er det en medial forskjell på de to – for mange vil det være vesentlig forskjell på gestalten, og online-personligheten vil ofte fremstå som mer virkelig.

De fleste teknologiutdanninger i USA fordrer at man tar et etikk-kurs, men dette fungerer i liten grad slik det er tenkt, skriver Ashford Lee. Vi kan ha teknologer som treffer alle mulige riktige etiske valg, og resultat blir likevel ikke bra. Det som trengs, er kulturell forståelse for hvordan teknologi virker.

For eksempel laget Google et program som kunne ringe opp en restaurant, høre om det var bord ledig, og bestille plass for deg. For at det skulle virke ekte, hadde man lagt inn varierende uttaler av ord, pauser og forskjellig intonasjon. Og det virket. Men reaksjonen var ikke som tiltenkt: Publikum ble forbannet: Hvorfor laget dere programvare som forsøker å lure oss?

Første del av universitetsutdanningen i USA har en obligatorisk del med humanistiske fag. Mange naturfagsstudenter har bare forakt til overs for disse og kaller dem «Mickey Mouse-courses». Denne arrogansen må vekk, sier Ashford Lee – det er nettopp innsikter fra filosofi, historie og litteratur som kan gjøre oss i stand til å forstå hvordan teknologi virker. Sammen med oss.