Sammen er vi mindre alene

Nyliberalismens konkurranseprinsipp går imot vår natur; det er samarbeid som er unikt ved vår art – og samarbeid som kan redde oss.

George Monbiot, Oxford, 27/07/2017 photographed by Dave Stelfox for Verso (Promotional use only)
Henning Næss
Email: henning.ness@getmail.no
Publisert: 16.11.2018

Out of the Wreckage

George Monbiot

Verso Books

USA

I dag finnes det to hovedfortellinger om samfunn og økonomisk samarbeid: en nyliberalistisk som bygger på ideen om at naturen er brutal og at vi mennesker befinner oss i en konstant konkurransesituasjon, og en annen, motsatt, som ser samspill mellom arter som mer grunnleggende enn konkurranse, og at mennesket er unikt med sin evne til omtanke for andre og gjensidig samarbeid også utenfor flokken.

I Out of the Wreckage («Ut av vraket») har den britiske skribenten og miljøaktivisten George Monbiot levert et tydelig forsvar for mellommenneskelig samarbeid. Dette er mest naturlig for arten vår, hevder han. Nyliberalismens konkurranseånd går med andre ord mot menneskenaturen; «den usynlige hånd» bygger på en falsk ideologi. Forfatteren ønsker å skape en global dugnadsånd.

Sosial bevissthet

Monbiot er langt fra bare en uforpliktende forbruker av store ord. Akkurat som sin kanskje enda mer respekterte forfatterkollega Pinkaj Mishra, som med sin bok Age of Anger (2017) på en troverdig måte forklarte årsaken til den store bølgen av paranoia og hat som har skylt over Vesten de siste årene, vil Monbiot forsvare det globale demokratiet. Han trekker ikke de samme lange historiske linjene som Mishra, men er mer fokusert på nåtiden og troen på politisk og økologisk aktivisme. Monbiot er mindre intellektuell enn sin indiske kollega, men desto mer handlekraftig.

Mai 2015 var Sanders praktisk talt ukjent; da valgkampanjen var over, hadde Sanders flertall i 22 stater.

Problemene begynner allerede i skolen, mener Monbiot. Selv var han en «rettlinjet, analytisk og ekstremt læringsdyktig» elev, og kunne gått gjennom livet som et strømlinjeformet individ, uten behov for å motsette seg samfunnsutviklingen eller vise misnøye med skolesystemet. Men fordi han merket at hans medelever ikke likte seg så godt på skolen som ham selv, begynte han å hjelpe de andre med leksene. Slik utviklet han sin sosiale bevissthet.

Opplysning viktig

Boken er full av gode eksempler på hvilke forandringer som bør gjennomføres. Blant annet mener forfatteren at World Trade Organization (WTO) bør byttes ut med FTO – Fair Trade Organization – og at vi, når vi stemmer ved valg, bør gjøre dette som velinformerte samfunnsborgere, ikke som uopplyste, desillusjonerte stemmeberettigede som i all hast krysser av for et navn vi knapt kjenner, mens vi tenker at «alle politikerne er like jævlige likevel».

Monbiot holder frem Tyskland og Sveits som gode eksempler på opplyste demokratier, hvor myndighetene gjør mye for å informere innbyggerne om de kommende valgene. Det gjennomføres valgtester lenge før valgdagen, slik at velgerne kan teste sine kunnskaper og finne ut hvilke partier som passer dem. Dette er utmerkede eksempler på en demokratisk aktivisme som fungerer i praksis.

«Allmenningens tragedie» er ikke den eneste historien om allmenningen, mener forfatteren: Det behøver ikke være slik at noen sniker til seg mer av kaken enn andre og begynner å ødelegge beitemarker eller tømmer havet for fiskeressurser. Når alle føler ansvar for helheten, og en «community land contribution» betales av dem som benytter felles landområder heller enn at eiendom skattlegges, vil man få et mer rettferdig system som fører til mindre skade på naturen. Man vil også unngå høye lånerenter og at folk risikerer å måtte pantsette husene sine.

Sanders’ eksempel

Selv om Monbiot er britisk, har han sterke meninger om amerikansk politikk, og boken støtter utvetydig USAs politiske venstreside. Forfatteren hevder endog at Bernie Sanders kunne blitt De forente staters redningsmann, dersom han hadde slått Hillary Clinton i Demokratenes presidentkandidatvalg.

Den beste delen av Out of the Wreckage handler da også om Bernie Sanders og hans valgkampanje – som var et gigantisk levende eksperiment. Mange ble overrasket over hva denne godt modne mannen (han var 74 år ved valgkampens begynnelse) greide å oppnå. Mai 2015 var han praktisk talt ukjent: Bare tre prosent av velgerne kjente til Sanders’ navn, og han ble behandlet som marginal – og altfor gammel. Valgkampprogrammet hans hadde den skandinaviske modellen som forbilde, noe som var nok til å stemple ham som kommunist. Likevel: Da den demokratiske valgkampanjen var over, hadde Sanders demokratisk flertall i 22 stater; han klarte med andre ord nesten å vinne over Clinton. Monbiot skriver: «While the Clinton campaign was organizing money, the Sanders campaign was organizing people.»

Det er vanlige folk som til syvende og sist bestemmer i hvilken retning verden skal gå.

Store deler av kampanjen var overlatt til en gruppe ubetalte frivillige, som tok telefoner, organiserte rundspørringer og snakket med folk. Selv om valgkampanjen hadde en klar sentralstyring, foregikk den hovedsakelig på grasrotnivå, det vil si ved hjelp av møter mellom mennesker på gaten, og i mindre grad gjennom fjernsynsmediet. Sanders skaffet ikke penger gjennom rike donorer, men klarte likevel å samle 230 millioner dollar fra 2,8 millioner mennesker. Ved slutten av nominasjonsprosessen hadde kampanjen rekruttert over 100 000 mennesker, og valgkampgruppen hadde snakket til over 75 millioner velgere.

Samfunnet som smultring

Out of the Wreckage er inspirerende lesning, som gir fornyet tro på det sivile samfunnets makt og betydning. I løpet av de siste årene har utviklingen vist at mobilisering på grasrotnovå nytter, og at det er vanlige folk som til syvende og sist bestemmer i hvilken retning verden skal gå.

«Smultringsamfunnsmodellen», skapt av den britiske økonomen Kate Raworth i boken Doughnut Economics. Seven Ways to Think Like a 21st-Century Economist (2017), viser at all økonomisk aktivitet skapes innenfor jordens økosystem og som en del av samfunnet, og at vi alle er avhengige av felles ressurser som sol og vann. I midten er det imidlertid et stort hull – som samtlige av oss risikerer å falle inn i hvis jordens tålegrense overskrides og økonomien bryter sammen.

Kommentarer