Samling under juletreet

Jula er tid for samleplater. I år kan du gi bort Erik Bye, Destiny’s Child, Eminem, John Fogerty og Claudia Scott, skriver Øyvind Holen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Like sikkert som at Sølvguttene synger jula inn, oversvømmer plateselskapene oss med samleplater når julestria nærmer seg. Kynisk og kalkulerende, kanskje, men for å være helt ærlig: Er ikke en samleplate med en solid artist med lang levetid en bombesikker julepresang? Erik Bye til bestemor, John Fogerty til far, Halvdan Sivertsen til mor, David Bowie til bror, Destiny’s Child til søster og Eminem eller Blink-182 til nevøer og nieser. Se der, så var julehandelen unnagjort.

Minefelt

Samtidig er samleplatemarkedet et potensielt minefelt. Artister med lang historier har ofte mange samlere å velge mellom, mens andre plater møter en rekke begrensninger i forhold til hvilke plateselskap de har vært knyttet til, eget ego og ønske om å vise at de fortsatt er å regne med. Dermed får vi samleplater som nekter å ta høyde for at artistens middagshøyde ble passert i 1982, mens andre insisterer på å proppe sine «greatest hits»-plater fulle med splitter nye låter som verken har vært eller kommer til å bli hits. Og så har vi selvsagt artistene som nekter å innse at de faktisk ikke har nok gode låter til å fylle den triple cd-platen de mener må til for å oppsummere karrieren og gi fansen det de har drømt om.

En tommelfingerregel for samleplater har lenge vært at de kommer ut idet gruppa er oppløst eller artisten forlater et plateselskap til fordel for et annet. Nå kommer samleplatene stadig oftere og i stadig nye klær, slik at man først og fremst må være varsom på at man faktisk ikke allerede har en samleplate med samme artist i samlinga fra før. En vandrehistorie i platebransjen forteller om den eldre damen som går i butikken og kjøper seg en ny Simon & Garfunkel-plate hver gang en ny variant tv-annonseres, mens artister som The Police, Dire Straits og Creedence Clearwater Revival alternerer mellom egne samleplater og kombiløsninger der solokarrierene til henholdsvis Sting, Mark Knopfler og John Fogerty også tas med i vareopptellinga.

Gigantene

La oss dermed ta en liten sightseeing i årets samleplatejungel, og se hva vi finner. La oss starte i dette hjørnet, der vi finner de gamle heltene. En sikker vinner er Høvdingen. De aller beste 1958-2004 (Philips/Universal), som oppsummerer den musikalske karrieren til Erik Bye over to cd-plater og hele 53 låter. Kanskje en overdose, men absolutt en verdig og velkommen hyllest til den ene siden av denne giganten i norsk kulturhistorie. Et gjennomarbeidet cd-hefte og en grundig, om enn noe pompøs, tekst av bransjeveteranen Mikkel Aas er et solid pluss.

De biografiske opplysningene er fraværende i The Platinum Collection (EMI) av David Bowie, der musikken får tale for seg selv over hele tre cd-plater. Bowie er en vanskelig artist å oppsummere, ikke minst siden han har vært så fryktelig ujevn de siste 25 årene. Her prøver man å løse problemet ved å begrense seg til årene 1969 til 1987, men kløner til den forsøksvise kronologien med på den ene siden å dele inn cd-platene etter årstall, mens man på den andre siden kaster låtene på platene sammen hulter til bulter. Selve låtutvalget er derimot utmerket, selv om noen sikkert vil sutre over mange av de ferskere låtene. Samtidig understreker samleren at David Bowie er en seiglivet musikalsk kameleon det nærmest er umulig å oppsummere på en samleplate, og det føles som kjennetegnet til de aller største artistene.

To andre artister som er vanskelige å oppsummere på én samleplate er John Fogerty og Johnny Cash. The Long Road Home. The Ultimate John Fogerty/Creedence Collection (Fantasy/Universal) viser at Fogerty og plateselskapet Fantasy endelig har røyka fredspipe, og dette er det første forsøket på å oppsummere Creedence Clearwater Revival og Fogertys solokarriere på en og samme plate. Noe som ikke er helt vellykket, for én enkelt cd kan knapt rekke over Creedence’ gigantiske hitrekke alene. Resultatet blir verken fugl eller fisk. Ring of Fire. The Legend of Johnny Cash (SonyBMG/Universal) prøver på den umulige oppgaven å få hele karrieren til «the man in black» inn på én cd, men lykkes i større grad – selv om spennet går fra debutsinglen «Hey Porter/Cry! Cry! Cry!» fra 1955 til 2002s «Hurt». Mektige saker!

Kunstnerisk oppreisning

Private Investigations. The Best of Dire Straits & Mark Knopfler (Mercury/Universal) klarer på sin side ikke å oppsummere Mark Knopflers karriere på særlig tilfredsstillende vis. Problemet her er at man har vektet Dire Straits og Knopflers påfølgende solokarriere tilnærmet likt, når Dire Straits’ fem første album hadde fortjent en dobbel samleplate på egen hånd. Resultatet blir en samler som farer med harelabb over Dire Straits’ undervurderte tidlige karriere, mens Knopflers trivelige, men uvesentlige, solokarriere er overrepresentert. Dire Straits var et av 1980-tallets mest unike band, og hadde fortjent en bedre kunstnerisk oppreisning enn dette.

Et band som også får en slags kunstnerisk oppreisning denne høsten er Supertramp, i form av samleren Retrospectacle – The Supertramp Anthology (A&M/Universal). Deres miks av pop, softrock og prog har aldri glødet hetest på trendbarometeret, men selv om en dobbel-cd er mer enn de fleste trenger, minner den oss også om at Supertramp i en periode var dyktige popsmeder – med en rekke hits fra tampen av 1970-tallet som bevis.

Popjungelen

Vi fortsetter videre til en annen kant av samleplatejungelen, hvor vi finner noen av de siste års største pophelter. #1’s (SonyBMG) av Destiny’s Child lider både av oppblåste egoer (langt fra alle disse 16 låtene var listetoppere) og historieforfalskning (gruppas tidligere medlemmer er retusjert bort fra historien), men det rokker ikke gruppas posisjon som det siste tiårets store amerikanske jentegruppe – arvtagerne til The Supremes, En Vogue og TLC. Spørsmålet er om albumene The Writing’s on The Wall og Survivor gir bedre valuta for pengene.

Der Destiny’s Child tok kontroll over markedet i krysningspunktet r&b og moderne pop, tok rapperen Eminem et godt grep om hiphop-bransjen på tampen av 1990-tallet. Hans gjennombrudd var så totalt at de fleste konkurrentene bleknet i forhold, og parallelt maktet han å ekspandere kongeriket ved hjelp av eget plateselskap, produsentarbeid, filmsuksessen 8 Mile og protesjeer som 50 Cent. Til slutt ble popstjernejobben for mye for Eminem, og i høst har han holdt en svært lav profil – med nyheten om utstrakt pillemisbruk som en av forklaringene. Nå sier Detroit-rapperen at han takker for seg, men bransjefarvel av dette slaget ender som regel med at artisten vender tilbake i løpet av kort tid. Bare tiden vil vise om Eminem mener alvor, men i mellomtiden minner samleplata Curtain Call – The Hits (Aftermath/Universal) oss om hvor synlig rapperen har vært på hitlistene de siste åra.

Dessverre er hukommelsen blant hiphop-publikummet svært kort, så da er to andre samleplater fra henholdsvis 80- og 90-tallets kanskje beste hiphop-band nyttige påminnere. Power to the People and the Beats. Public Enemy’s Greatest Hits (Def Jam/Universal) av Public Enemy er et kontant og bunnsolid bevis på at gruppa på tampen av 1980-tallet klarte å oppfylle målsetningen om å bli en blanding av The Clash og Run-DMC, og musikken her er noe av den mest hardtslående, engasjerte og nyskapende musikken fra de siste 20 årene. Home Grown! The Beginner’s Guide To Understanding The Roots (Geffen/Universal) kunne ha vært et bevis for hvordan The Roots på 1990-tallet viste hvordan funky, hard og melodisk hiphop også kom i bandformat, men dessverre har bandet falt for fristelsen med å rydde på roteloftet, og gir oss to plater som passer best for fansen som vil ha alt enn nybegynnerne tittelen henspiller på.

Ferske helter

Som både Destiny’s Child og Eminem viser, er det ikke nødvendig med en karriere som spenner over flere tiår for å gi ut gode samleplater, og det er nok å velge mellom blant 1990-tallets mest kjente navn. The Prodigy minner oss om tida da folk trodde rocken lå før døden, mens raverne danset på graven. I dag er det heller technoens død som spås, men , Their Law: The Singles 1990-2005 (XL/Playground) viser at The Prodigy sto bak en overraskende lang rekke eviggrønne hits.

Alanis Morissette gir oss sine best kjente låter, kombinert med et knippe soundtrack-spor, på The Collection (Maverick/Warner), mens Anastacia ærlig talt er noen år for tidlig ute med samleren Pieces of a Dream (SonyBMG).

Blink-182 har av norsk musikkpresse lenge blitt sett på som de tomsete småbrødrene til Green Day, men som de viser på Greatest Hits (Geffen/Universal) har de nok å by av både spretten punkpop og mer ambisiøse saker. Perfekt for alle som har spilt i hjel Green Days American Idiot. Heller ikke Limp Bizkit og Nightwish står høyt i kurs blant norske musikkritikere, og førstnevnte viser på Greatest Hitz (Geffen/Universal) hvor kort veien er fra numetal-pionerer til dagens noe sidrumpa versjon. Samleren understreker først og fremst hvordan Limp Bizkit mistet den røde tråden da gitarist Wes Borland takket for seg, og hvordan vokalist Fred Durst siden har prøvd å holde bandet flytende med hjelp av coverversjoner. Finske Nightwish og deres teatralske opera-metal er også mektig populært blant de mer dramatiske og svartkledde segmentene av befolkningen, og samleren Highest Hopes: The Best of Nightwish (Universal) er en grei vareopptelling – som også viste seg å være et slags punktum da vokalist Tarja Turunen ble sparket i all offentlighet tidligere i høst.

Norske helter

Til sist tar vi turen til Norge. Erik Byes omfangsrike samleplate er allerede nevnt, men verken Halvdan Sivertsen, Inger Lise Rypdal eller Vazelina Bilopphøggers vil være noe dårligere. De er alle aktuelle med doble samleplater, henholdsvis 40+ (S2/Playground), I mitt liv – Inger Lises 40 beste (VME) og Bedre hell’ all medisin! (Opal/Universal). En dobbel cd-utgivelse får lett med seg det viktigste, så disse samlernes kvalitet avgjøres ganske enkelt av hva slags forhold du har til artisten fra før. Visesanger Sivertsen fra Bodø kjenner de fleste til, og som tittelen røper er dette 40 gamle kjenninger og én ny låt. Inger Lise Rypdals musikalske historie er mildt sagt variert og forvirrende, og på samleren får vi alt fra tvilsomme coverversjoner, mystiske Grand Prix-bidrag og glemte klassikere, i en salig blanding av elegant pop og kvalmende kitsch. Min pris for mest underholdende samleplate av disse tre går til Vazelina, som viser at de er langt mer enn artige revyskuespillere med en lang rekke fengende fornorskinger av klassisk rock og også en solid dose selvkomponerte låter.

Der Sivertsen, Rypdal og Vazelina går dypt ned i den norske musikkhistorien, holder Claudia Scotts Collection (Lovely Monster/Bonnier Amigo) og Silje Nergaards Be Still My Heart – The Essential Silje Nergaard (Universal) seg på 1990-tallet. Disse to damene er ledende på hver sin musikalske tue i Norge, henholdsvis country og jazzpop. Scotts plate tar for seg soloplatene hennes fra solodebuten i 1992 til 1999s Soul On Soul, samt tre splitter nye låter. Nergaard konsentrerer seg om sine ferske suksesser, det vil si at nesten all musikk fra før albumet Port of Call fra 1995 ikke er sluppet inn i varmen. Det er en fin og behagelig samling musikk for de som ikke har noen Nergaard-plater fra før, men som en oppsummering av en lang og innholdsrik karriere føles den noe amputert.

---
DEL

Legg igjen et svar