Samling til venstre

Arbeiderpartiet har mistet evnen til å forstå det samfunnet vi lever i. Derfor klarer de heller ikke å utmeisle en konkret, verdiforankret politikk. En ideologisk samling på venstresiden er det som må til, mener tidligere Ap-leder Reiulf Steen, som mener venstresamarbeid er viktigere enn EU-medlemskap.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Når startet Arbeiderpartiets nedtur? Med 36,9 og Thorbjørn Jagland? Med kampen mellom ham og Jens Stoltenberg, en kamp som pågikk fra Gro Harlem Brundtlands avgang som partileder i 1992, og fram til Jagland gikk av som partileder ti år seinere? Var det da Ap og SV mistet sitt flertall i 1981, og høyrebølgen feiet inn over Norge? Eller var det, slik tidligere Ap-leder Reiulf Steen mener, enda tidligere – kanskje allerede samtidig som historikeren Jens Arup Seip utropte Arbeiderpartiet til ørnen blant partiene?

Ørnen

Det var den 14. september 1963, i Det norske Studentersamfund, at Arup Seip konstaterte at Arbeiderpartiets styring av Norge representerte en ny statsskikk. Og hvor han uttalte de nær sagt bevingede ordene: «Når vi bruker betegnelsen parti om dem alle, er det på samme måte som vi bruker ordet fugl både om en høne og om en ørn.»

Når Jens Arup Seip omtalte Arbeiderpartistarten som en ny statsskikk, var det etter en inndeling av nyere norsk historie i embetsmannsstaten (1814-1884), det næringsdrivende borgerskaps tidsalder (1884-1945) og altså epoken som ble innledet i 1935, da Arbeiderpartiet overtok «det gamle samfunns fallittbo til bestyrelse, i 1945 tok de hele stasen til odel og eie».

Det er verdt å merke seg at den dagen Jens Arup Seip utropte DNA til ørnen blant partiene, var Norge for første gang siden 1935 under borgerlig styre. Tre uker tidligere måtte Gerhardsen-regjeringen gå av, og slippe Lyng-regjeringen til, på grunn av Kings Bay-saken. En drøy uke senere var Gerhardsen tilbake, men bare for en toårsperiode. Arbeiderpartiet var kanskje ennå ørnen blant partiene, men ørnens grep begynte å løsne. Deres dominans var ikke lenger noe nærmest naturgitt. Da historikeren Arup Seip snakket om Arbeiderpartistaten i 1963, var den altså allerede på vei inn i hans fagdisiplin: Historien.

Til tross for at Arbeiderpartiets innflytelse bestod gjennom både 60- og 70-tall, og helt opp til i dag – med en slags renessanse på 1970-tallet – er det så langt tilbake som 1960-tallet at Reiulf Steen plasserer starten på slutten. Partiet var fortsatt under ledelse av mange av dem som hadde kjempet de interne kampene på 1920-tallet, i en taus stillingskrig. Da var det lite rom for nye generasjoner, nye perspektiver og nye kamper. Den sikkerhetspolitiske opposisjonen var allerede ute. Nå kom et ungdomsopprør, med Vietnam-krigen som viktigste sak. Det var, ifølge Steen, da det sprakk. Selv satt han, som en av få av den nye generasjon, sentralt i Arbeiderpartiets ledelse fra dette tidspunktet og fram til høyrebølgen skyllet inn ved tiårsskiftet 1970/80-tall.

Samfunnsanalysen

Steen har lånt Arup Seips betegnelse på Arbeiderpartiet når han nå har kommet ut med boka «Ørnen har landet» – et historisk riss over Arbeiderpartiets vekst og fall, fra Marcus Thrane i opprørsåret 1848 og fram til dagens situasjon, der ørnen sitter «vingestekket» tilbake. Ideologisk forvirring, fravær av en brukbar samfunnsanalyse og, gjennom hele 1990-tallet, en upolitisk kamp mellom fløyene rundt to lederskikkelser i partiet.

– Hva var det politiske innholdet i striden mellom Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg?

Det er Reiulf Steen som spør, når Ny Tid besøker ham hjemme på Nesodden. Og han gir svaret selv: – Ingenting, så vidt jeg kan forstå. De to stod sammen om saker som var kontroversielle ellers i partiet. Delprivatiseringen av Statoil. Telenor på børs. Dette var de enige om. Det er svaret på spørsmålet, sier han.

Den tidligere Ap-lederen (1975-81) legger i Ørnen har landet vekt på at når Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen hadde slik suksess i Norge, handlet det om at man var i stand til å forstå det samfunnet man levde under, at man hadde en samfunnsanalyse i bunn for politikken. I takt med at samfunnet har endret seg, er de gamle analysene ikke lenger brukbare. Men Arbeiderpartiet har ikke klart å etablere et nytt analyseapparat, og dermed heller ikke de visjoner og den konkrete politikken som skal til for å møte dagens utfordringer.

– På hvilket sett mener du dagens samfunn skiller seg fra det samfunnet Arbeiderpartiet hadde slik suksess under?

– Vi lever i en revolusjonær epoke. Vi er vitne til den andre kapitalistiske revolusjon, sier Steen, som mener informasjonsrevolusjonen har brutalisert den globale kapitalismen. – Det er flaut å konstatere at det er Kåre Willoch som har gitt den mest treffende betegnelsen; «Rovdyrkapitalisme». Globalt ser vi en enorm maktkonsentrasjon, makten samles hos de multinasjonale konsernene. Dette forplanter seg også til Norge, der vi får nye kapitalister – Røkke, Rimi-Hagen. Jeg konstaterer at en offentlig utredning, makt- og demokratiutredningen, slår fast at mer makt har blitt overført fra offentlig til privat sektor. Og jeg har lagt merke til at de økonomiske problemene til Kjell Inge Røkke fikk mer oppmerksomhet i media enn statsbudsjettet, som ble lagt fram samtidig. Og det med rette, for skjebnen til Kjell Inge Røkke får konsekvenser for noe rundt 35.000 arbeidsplasser, sier Steen.

– Det som forbauser og ergrer meg, er at det ikke er mer sunt raseri over hvordan vi blir skaltet og valtet med. Dessverre er det lite hørbar kritikk av det nåværende samfunn, sier han.

Fortsatt klassesamfunn

Det samfunnet arbeiderbevegelsen tok kontroll over fra 1935 og framover, var preget av tydelige klasseskiller. I dag tegner mange et bilde av et «klasseløst samfunn», der det ikke er mulig å organisere folk etter objektive felles interesser. Det mener Reiulf Steen er en gal analyse, selv om den tradisjonelle industriarbeideren er i ferd med å forsvinne.

– Vi har et mer differensiert sosialt mønster, men det betyr ikke at vi ikke lenger lever i et klassesamfunn. Vi har en overklasse på én til to prosent av befolkningen som er enormt rike, og i kraft av det har enormt mye makt. Derfor er det ikke sant at vi lever i et egalitært, klasseløst samfunn. Situasjonen i dag er at klasseskillene blir større, sier Steen, og peker på at vi i dag har en regjering som arbeider for å øke forskjellene, og bekjempe likhetstankegangen.

– Den italienske filosofen Norberto Bobbio, som har utgitt boka «Høyre og venstre», mener likhet er det sentrale kriteriet som skiller høyre- og venstresiden. Forfekter man en politikk som fremmer likhet, tilhører man venstresiden. Forfekter man en politikk som fremmer ulikhet, tilhører man høyresiden. Så enkelt, men sant, kan det sies. Og da er regjeringens Sem-erklæring høyrepolitikk i praksis, sier Steen.

Som et svar på høyresidens offensiv, mener den tidligere Ap-lederen at venstresiden og arbeiderbevegelsen må etablere en analyse som beskriver det samfunnet vi lever under, og som kan ligge til grunn for en politisk offensiv. Denne offensiven må innebære en ideologisk samling på venstresiden – på sikt kanskje også en organisatorisk samling, men den må komme etter hvert. Spørsmålet er imidlertid om man kan vente initiativer til en ny samfunnsanalyse fra ledelsen av et parti som sliter med å forstå sin egen samtid.

– Jeg tror initiativet må komme fra fagbevegelsen, sier Steen. Han mener det må lages et manifest for vår tid, etter mal av Marx’ og Engels’ kommunistiske manifest fra 1848 – et manifest den britiske historikeren Eric Hobsbawm har beskrevet som mer aktuelt for det 21. århundre enn for det nittende.

– Det kunne begynne med en arbeidsgruppe med folk fra hele venstresiden. Den bør favne veldig vidt. Den bør ikke ha noe mandat, men starte med et åpent sinn. Og det må munne ut i en analyse av det samfunnet vi lever i i dag. Initiativet bør komme fra fagbevegelsen, men langt flere bør delta. Et slikt prosjekt kan også stimulere den intellektuelle venstresiden til økt samfunnskritikk.

På dette grunnlaget, mener Steen, kan man se for seg en ideologisk samling av venstresiden til en felles kamp for likhet – et motsvar til kapitalismens andre revolusjon. – En slik ideologisk samling vil ha langt større konsekvenser enn hva man kan måle i antallet representanter på Stortinget, tror Steen, fordi en samlende analyse og et felles ståsted vil gi vanlige folk i Norge en forståelse av sin egen situasjon. Derigjennom kan man også demme opp for at folk, i strid med deres egne objektive interesser, i frustrasjon vender seg til Frp – eller lar være å stemme ved valg.

Men splittelse og uenighet er ikke noe nytt på venstresiden, og det å få til en samling kan synes vanskelig. Steen peker på at det som en gang splittet – Nato-medlemskapet og atomvåpenpolitikken – har blitt mindre relevant, fordi Nato er i ferd med å bli irrelevant.

– Men hva med den andre store saken – EU-saken?

Steen, som også har vært leder i Europabevegelsen, mener heller ikke dette spørsmålet bør stå i veien for venstresamling.

EU-saken

– Jeg har alltid vært ihuga tilhenger av europeisk samling – ikke på grunn av Roma-traktaten, men fordi det er et fredsprosjekt. Når nasjonene flettes sammen, blir krig dem imellom umulig. Min andre begrunnelse handler om USAs dominerende stilling i verden. Men nå, i 2003, har ikke det norske samfunnet råd til på nytt å splittes på midten, med et usikkert utfall som resultat, sier Steen, som mener Norge må avvente utviklingen i EU til vi ser konsekvensene av øst-utvidelsen og arbeidet med en ny EU-grunnlov. Skulle det føre til vesentlige bevegelser i velgermassen, kan tiden komme for en ny avstemning i Norge.

– Men en ny avstemning i nær framtid vil være galt, sier Steen. – EU kan lykkes eller mislykkes. Ingen kan si noe sikkert om det i dag. Først når vi ser konsekvensene av det som skjer i EU, kan vi få en debatt som ikke er en repetisjon av 1972 eller 1994. Og fram til da kan vi ikke la en hypotetisk diskusjon om EU-medlemskap stå i veien for samling på venstresiden, sier han. En ny avstemningsrunde får man ta når tiden er inne, og kanskje vil ikke EU-saken da virke like splittende på venstresiden som i tidligere runder.

Aktiv reformpolitikk

Til tross for at det nettopp er historien Reiulf Steen har beskjeftiget seg med i sin siste bok, vil han nødig at en diskusjon om det som har skjedd skal få stå i veien for samling. Analysen av samfunnet, og den konkrete politikken, må ta utgangspunkt i dagens situasjon, ikke gårsdagens krangler. Samtidig legger han gjerne inn et ord for Arbeiderpartiets tilnærming til politikk gjennom sin storhetstid – å omsette visjoner og ideer til konkrete reformer og beslutninger.

– Det er nok hyggelig å være i opposisjon, men formålet med politisk arbeid er å få makt til å forandre. Jeg mener SV og andre har undervurdert den sosialiseringsprosessen som Norge gjennomgikk under Arbeiderpartiets styre. Den medførte at offentlig sektor står for så mye som halvparten av Norges bruttonasjonalinntekt. Sem-erklæringen innebærer på sin side en avsosialisering av Norge.

Når samfunnsanalysene mangler, forsvinner de overordnede perspektivene som gjør at hver enkelt politisk sak kan ses i en sammenheng. Dermed, mener Steen, diskuterer man skole, eldre eller andre saker løsrevet fra ideene om hvor samfunnet skal utvikle seg. Det kan medføre at partiene støtter en politikk som bryter med deres verdier, og det kan medføre at man ikke ser betydningen av hva man får til.

– I sine beste perioder har Arbeiderpartiet klart å stå for en politikk der disse sammenhengene er til stede. Det gjelder i perioden fra Ap tok makten på 1930-tallet, og det gjelder 1970-tallet etter EF-avstemningen. Det var en av de mest aktive reformperiodene i norsk politikk – sier Steen, som altså var partileder akkurat i dette tidsrommet. Han peker på konkrete reformer det norske samfunnet gjennomgikk, trass i at Arbeiderpartistaten var historie:

– Vi fikk innført arbeidsmiljøloven, videregående utdanning og høyskolereformen, for å nevne noe, sier Steen. – Dette var en aktiv reformpolitikk med verdiforankring.

Og om ikke Reiulf Steen drømmer seg tilbake til 1970-tallet, er det den samme måten å tenke politikk på, han så gjerne hadde sett at venstresiden kunne samle seg om. En samfunnsanalyse i bunn, et klart, felles ideologisk verdigrunnlag og en konkret reformpolitikk for å føre samfunnet i retning av mer – ikke mindre – likhet.

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here