Samling i sentrum?

To år før Ap, SV og Sp skal danne et nytt flertall i norsk politikk, lager Arbeiderpartiet budsjett med Høyre. Et varsel om at en samarbeidsregjering til venstre ikke er en nødvendig følge av et nytt flertall i 2005?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De mest Ap-kritiske på norsk venstreside synes nok verken at det er overraskende eller unaturlig at Jens Stoltenberg inngår budsjettforlik med Aps gamle hovedmotstander Høyre. Men det faktum at de to partiene aldri tidligere har inngått et budsjettforlik – ser vi bort fra det første budsjettet etter freden i 1945 – understreker at det har skjedd noe historisk.

Det paradoksale er at forliket kommer to år før mange både i Ap og SV har sett for seg at de to partiene – sammen med Senterpartiet, som i økende grad tar inn over seg at de er et venstresideparti – skal danne et nytt flertall og kanskje en ny regjering. Hvilken vekt skal vi da tillegge at det største av de tre partiene lager budsjett med Høyre?

Det bør sies både om regjeringens opprinnelige budsjettforslag, og om forliket med Ap, at Høyre-stempelet ikke var påfallende tydelig. Riktignok lå forslaget der om å liberalisere bruken av midlertidige ansettelser, men regjeringspartiene ga seg raskt. Mens Høyre har fått milliarder til skattelettelser i tidligere budsjetter, fikk de nå bare en halv en i budsjettforslaget, og nesten ingenting i forliket. Status for regjeringen så langt har vært to Høyre-budsjetter og ett KrF-budsjett. Høyre-budsjettene ble gjort opp med Frp, KrF-budsjettet med Ap.

Det understreker samtidig at avstanden mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti ikke er særlig stor i den økonomiske politikken. Ja, så liten er den at Ap blir naturlig samarbeidspartner for KrF selv om de også må ta hensyn til Høyre. Bare tenk så lett det ville vært for Ap og KrF å bli enige om Høyre ikke skulle vært hensyntatt.

Samtidig som Arbeiderpartiet lager budsjett med sentrum/høyre, kommer LO på banen med en uttalelse om budsjettet. Den kom forrige mandag, og inneholder ikke minst en kilevink til SV. Meldingen fra LO er at SV ikke har noen industripolitikk, og i uttalelsen står det følgende: «SVs alternative forslag vil svekke arbeidet for full sysselsetting gjennom å vanskeliggjøre utnyttingen av Norges industrielle muligheter (energi og forsvar).»

Tross det nøkterne språket, representerer setningen ovenfor en bannbulle mot SV: «Svekke arbeidet for full sysselsetting» er noe av det verste LO kan si om et politisk parti. Saklig sett er LO-uttalelsen mest en repetisjonsøvelse over gammel uenighet om konkrete enkeltsaker: Bygging av gasskraftverk og industriell utnyttelse av gassressursene er den ene. Den andre handler om forsvarsinvesteringer, der SV blant annet sier nei til byggingen av Motormissiltorpedobåter – båter som heller ikke forsvaret ønsker seg, men som kunne skaffet en håndfull arbeidsplasser i verftsindustrien. Det er forunderlig at LO ikke evner å løfte blikket høyere enn at de fortsatt tror dette er nøkkelspørsmål for sysselsetting og verdiskapning i Norge. Imidlertid bidrar uttalelsen til å banke inn et inntrykk av at SV er omtrent like pålitelige i sysselsettingspolitikken som Frp er det i arbeidet for vellykket integrering og bekjempelse av fordommer og diskriminering.

Og det er i denne settingen LOs uttalelse blir interessant: Det den underbygger, er at det fortsatt må være Arbeiderpartiet som – gjerne gjennom en liberorolle i Stortinget – garanterer en fornuftig politikk for LOs medlemmer. Og at det gjerne kan skje uten noe stabilt flertall.

Det passer i så fall hånd i hanske med hva som synes å være Jens Stoltenbergs primære ønske for Arbeiderpartiet: Stoltenberg vet meget godt at et flertall av Ap, SV og Sp kan være vanskelig å oppnå, at det kan være vanskelig å holde over tid, og at det vil gi Ap mindre spillerom for å inngå allianser på tvers av partilandskapet. Derfor er det grunn til å tro at Ap-lederen helst ser for seg en situasjon der KrF inngår i det parlamentariske grunnlaget for en Ap-regjering – eventuelt at Ap og KrF regjerer sammen. SVs (og Sps) indirekte støtte regner han uansett med. Og kan deler av politikken også utformes også i samarbeid med Høyre, har Stoltenberg lite imot det.

Man kan forklare årets budsjettforlik med at Høyre-stempelet var svakt, at Ap måtte inngå forlik for å slippe å ta regjeringsansvar, og at Ap og LO vektla ryddighet i den økonomiske politikken og det faktum at man fikk stanset forslaget om midlertidige ansettelser. Samtidig er det grunn til å spørre om ikke Aps samarbeid mot høyre, og LOs utfall mot SV, er et varsel om at et venstresamarbeid etter valget i 2005 er lenger unna enn mange hadde trodd og/eller håpet.

De to fløypartienes fordømte situasjon er, og har vært, at det brede sentrum alltid har kunnet regne med deres støtte. Dermed blir det langt mer interessant for Ap, KrF og Høyre å forhandle seg imellom. Er politikken høyreorientert, får de støtte fra Frp. Er den venstreorientert, får de støtte fra SV. På samme måte som Frp i de fleste saker har liten troverdighet hvis de truer med å samarbeide med Ap eller SV, har SV liten troverdighet hvis de truer med å falle en Ap-regjering i ryggen ved å samarbeide med Høyre eller Frp.

Selv om Ap, SV og Senterpartiet skulle få flertall etter valget i 2005, er det altså ikke gitt at de tre partiene finner sammen i det være seg regjeringssamarbeid eller et fast parlamentarisk samarbeid. Snarere tvert imot er det grunn til å tro – og frykte – at Ap og Jens Stoltenberg vil forsøke å danne en ny, ren, Ap-regjering med indirekte støtte fra SV og Sp. Og deretter fortsette den slalåmkjøringen i Stortinget som har preget norsk politikk i en årrekke. For Ap-ledelsen vil fordelene være mange: EU-saken blir betydelig lettere å håndtere, og budsjetter og andre saker kan gjøres opp både til høyre og til venstre.

Så langt har nemlig ikke Arbeiderpartiet kommet særlig videre med den jobben de skulle og burde ha tatt etter katastrofevalgene: Å utforme en ny, visjonær sosialdemokratisk politikk for 2000-tallet. Dermed kan de også vanskelig komme i en dialog med SV og Sp om hvilke visjoner en eventuell samarbeidsregjering skal ha. Og uten en samlende visjon, en visjon som Ap, SV og Sp kan være noenlunde enige om, vil tankene om et tettere samarbeid på venstresiden være dødfødt.

---
DEL

Legg igjen et svar