Samling i bånn

Det var avmakt som samla seg på den konferansen som skulle peker ut veien framover for den russiske venstresida.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Bakgrunnen for at den politiske opposisjonen i Russland nå møtes på tvers av ideologiske skillelinjer og personlige motsetninger, er todelt: All venstreopposisjon overveldes av utfordringene fra en kapitalisme i sin råeste form – og all demokratisk opposisjon er satt ut av spill etter parlamentsvalget før jul.

Derfor er det «samling i bånn» vi nå ser.

Lærebøkene hadde rett

Russerne har fått akkurat den kapitalismen som de lærte om på skolene i sovjettida, den brutale og hensynsløse, der kapitalistene gjør som de vil, der de sosiale forskjellene eksploderer, der store deler av befolkningen lever i ekstrem fattigdom, og der det som var av offentlige sikkerhetsnett rakner.

Folk flest ser ikke fagorganisering som noen løsning. Fagforeninga var den maktstrukturen som disiplinerte dem på arbeidsplassen i sovjettida.

Livberging krever at døgnet fylles med tilfeldige ekstrajobber, nasking på jobben, bytting av varer og tjenester med venner og bekjente, dyrking av poteter og grønnsaker på hageparsellen utafor byen.

Parlament uten opposisjon

Valget før jul feide all opposisjon ut av parlamentet. De partiene som befester makta til president Putin, fikk tre fjerdedels flertall.

Kommunistpartiet sank fra 25 til 12 prosent – og har i lang tid vært mer opptatt av å være i dialog med presidenten enn av å utfordre han.

Shirinovskijs ytre høyre fikk sine 12 prosent, men partigruppa hans opptrer heller ikke som noen politisk utfordring til Putin. Til det er den for enig i oppbyggingen av en sterk stat – innad så vel som utad.

Ingen Willoch i parlamentet

Den reelle opposisjonen kom fra Jabloko (russisk for eple) og fra SPS («Samlingen av høyrekrefter»). Begge partiene er markedsliberale i den økonomiske politikken – og har derfor ideologisk stått som hovedmotstander for den russiske venstresida.

Men de har vært de eneste partiene i parlamentet som har stilt seg kritisk til krigen i Tsjetsjenia, som har vært vaktbikkje for menneskerettigheter og som har vågd å utfordre maktkonsentrasjonen omkring Putin.

Særlig innen Jabloko har det vært tendenser til en sosialdemokratisering: Der vil mange ha en kapitalisme med et mer menneskelig ansikt. Begge disse partiene kom under sperregrensa på fem prosent, og er dermed ute av parlamentet.

Med Glaziev som håp

For et år sia prøvde Kommunistpartiet å sprenge seg ut av den innkapslingen partiet var i – med en stadig eldre velgermasse og utsatt for systematiske mediekampanjer om ansvaret for GULAG og andre forbrytelser fra Stalintida. Partiet prøvde å bygge opp ei alternativ venstreliste til kommunistlista under ledelse av økonomen Sergei Glaziev, ei liste som kunne nå yngre og mindre nostalgiske velgere.

Glaziev hadde hovedinnledningen på den konferansen jeg overvar i juni 2003. Han tok som utgangspunkt at det blant russere flest er et «naturlig venstreflertall». De aller fleste vil ha et samfunn med små sosiale forskjeller, gratis utdanning og et offentlig helsevesen de kan føle seg trygge med.

De vil heller ikke ha kjøp og salg av jord – og de vil ha nasjonal kontroll over naturressursene – «slik det er både i det sosialdemokratiske Norge og i de fleste arabiske oljestater».

Utmanøvrert av Putin

Det var Glaziev venstreopposisjonen satte sitt håp til i juni i fjor. Håpet brast da Glaziev noen måneder seinere gikk inn i en allianse med kraftpatrioten og nasjonalisten Rogozin i partiet Rodina (Fedrelandet). Dette partiet oppfattes av de fleste som et opplegg fra Putin for å rive velgere løs fra Kommunistpartiet og bygge ut den maktblokken som både er avhengig av de godene som presidentmakta kan fordele – og som sikrer en stadig mer uinnskrenka presidentmakt.

Rodina fikk ni prosent oppslutning ved valget – og er nå sammen med flertallspartiet «Edinaja Rossia» (Enhetlig Russland), kommunistene og Sjirinovskijs SDRP de eneste partiene med ei partigruppe i parlamentet.

Oleg Sjein som enslig svale

Ett enslig lyspunkt fins i denne politiske mørketida. Den 32-årige arbeiderlederen Oleg Sjein klarte gjenvalg i enmannskretsen fra Astrakhan-distriktet ved det Kaspiske hav. Han har vært en av lederne for Zashita, en av de tre uavhengige fagbevegelsene, og deltok på konferansen i Golitsyno for første gang.

Fra han kom inn i parlamentet i 1999 har Sjein markert seg som tøffeste utfordrer for regimet i alle spørsmål som har med arbeidsliv og lokalt sjølstyre å gjøre. På konferansen i Golitsyno skilte han seg ut som den mest konstruktive og den mest handlingsorienterte. Det er merittlista hans som fagforeningsleder som ga han femti prosent av velgerne i Astrakhan by. Men det er en annen historie.

Ungdom politiseres

På grasrota skjer det likevel noe nytt. Ungdom politiseres for første gang etter at Jeltsin feide Gorbatsjov av banen i 1991. Mange av dem strømmer til Komsomol, ungdomsorganisasjonen til Kommunistpartiet.

For å favne breiere ble en ny organisasjon, Ungdommens venstrefront (MLF) stifta i vinter. Der inngår Komsomol sammen med flere andre ungdomsorganisasjoner.

MLF er bare ett av prosjektene til Ilja Ponomarjov, den sentrale organisatoren av Golitsiny-konferansene.

– To ting fikk oss til å handle, sier han: – Valgresultatet – og utålmodigheten blant ungdom.

---
DEL

Legg igjen et svar