Samler toppene

Hvem trenger nye plater når samleplatene bare blir bedre og bedre? The Clash, Sly & The Family Stone og Rod Stewart er bare tre ferske eksempler.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Samleplater har en lang og brokete historie i popmusikken. Da vinylplatene slo gjennom etter annen verdenskrig var det i første omgang jazz og klassisk musikk som fikk boltre seg på de omfangsrike LP-platene, mens rhythm’n’blues, rock’n’roll og pop ble forvist til de sju tommer brede singleplatene. Det er ikke tilfeldig at en poplåt i dag fortsatt er rundt tre minutter lang, for det var nettopp så mye det var plass til på en sjutommer.

De første albumene fra Elvis Presley, The Beatles og The Beach Boys var ikke særlig mer enn samleplater med artistenes sjutommere, og det var ikke før «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» og «Pet Sounds» i andre halvdel av 60-åra at rockealbumet som selvstendig kunstverk oppsto som idé.

Glemt storhet

Men samleplatene har vi på ingen måte blitt kvitt, og meningene om dem er mange. De er ofte brukt som kjappe oppsummeringer for å oppfylle kontraktskrav når artister skifter plateselskap, og for stadig å pakke inn eviggrønne slagere i ny innpakning. Rockesnobber ser helst at du kjøper de originale albumene, men du får sjelden bedre valuta for pengene og rockehistorisk pensumkraft enn gjennom en godt gjennomført «best of»-samling. Og en stadig større respekt for artistene fra deres gamle plateselskap, kombinert med en økende forståelse for at dette er prima salgsvare har ført til en eksplosjon av svært gode samlere.

Ta «Reason To Believe: The Complete Mercury Studio Recordings» (Mercury/Universal) av Rod Stewart. Ingen «greatest hits» fra mannen med den hese stemmen, og takk og pris for det. For etter snart 20 år med stadig glattere og intetsigende popsingler som «Tonight’s The Night», «Do Ya Think I’m Sexy?» og «Some Guys Have All The Luck» har Stewarts tidlige karriere som rå rockesanger gått i glemmeboka for de fleste. «Reason To Believe» gir en fabelaktig kunstnerisk oppreising for Stewart med sin komplette gjennomgang av de fem platene han spilte for plateselskapet Mercury i årene 1969 til 1974 – samtidig som han var vokalist i The Faces. Da var han alt vi ikke forbinder med Rod Stewart i dag: Nyskapende, røff, tøff, fengende og svært underholdende. Samleren finnes også som enkelt-CD med høydepunkter.

Essensielt

Jeg har i denne spalten tidligere omtalt Sonys «The Essential»-serie, men der jeg hadde vansker med å forsvare at Ozzy Osbournes solokarriere skulle oppsummeres over to fulle CD-plater har jeg ingen slike skrupler med å anbefale de doble «The Essential Sly & The Family Stone» (Columbia/Sony) og «The Essential The Clash» (Columbia/Sony). «The Essential»-samlerne er fattige på tekstlig informasjon, men desto rikere på god og grensesprengende musikk.

Sly & The Family Stone sto nærmest for den perfekte fusjon av svart funk og hvit rock fra 1967 og fram til mesterverket «There’s A Riot Goin’ On» i 1971, og var på mange vis drømmebandet for antirasismen og den revolusjonære motkulturen på 60-tallet. Sylvester «Sly» Stewart forsvant inn i en doptåke han aldri har kommet seg ut av, men for et musikalsk testamente han etterlot seg; breddfull av funky rock, samfunnsengasjement, sosialt opprør, mørke framtidsvyer og knalltøffe og tidløse rytmer for dansegulvet.

Rund ti år etter Sly & The Family Stone brøt engelske The Clash mange av de samme grensene og føltes like viktige. Samleren går nesten historisk gjennom karrieren, fra den tidligste sinte punkrocken til gruppas senere flørt med klassisk rock og reggae, sju låter fra deres mesterverk, «London Calling» (1979), og én avsluttende smakebit fra den mislykkede svanesangen «Cut The Crap» fra 1985. Mye bra er utelatt, men plata oppfyller samleplatenes misjon: Den trekker ut det beste, det viktigste og historisk mest interessante – og selv etter 41 låter er du sulten på mer fra The Clash.

---
DEL

Legg igjen et svar