Sameksistensens kunst i masseutryddelsens tid

Mennesket bør inngå i en intim og levende «samskapelse» med andre arter fremfor å bedrive et tørt nullsumsspill av kalkulert risiko og balansering av egeninteresse, mener Donna Haraway. 

FOTO: Rusten Hogness, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=2548992
Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018

Donna Haraway er en veteran fra den alternative californiske filosofiscenen og beveger seg konsekvent i randsonene for det menneskelige. Tidligere har hun utfordret måten vi forstår oss selv på ved å forbinde feminisme med en tenkning omkring ikke-menneskelige vesener – både dyr og cyborger. Denne gangen mønstrer hun et helt menasjeri av dyr, forskere, kunstnere, insekter, bakterier og folkeslag i en ny gjennomtenkning av forholdet mellom menneske og natur.

Formularet i tittelen «Staying with the trouble», oppsummerer Haraways vel overveiede holdning til verdenssituasjonen, som mange velger å sammenfatte under epokebetegneslen «antropocen». Denne naturvitenskapelige betegnelsen regner inn mennesket som en «geofysisk kraft» – med kapasitet til å overtrumfe naturkreftene. Naturen på Jorden, forstått som både flora, fauna og termiske systemer, har mistet mye av sin uavhengighet. Til gjengjeld blir menneskene minnet om sin avhengighet av naturen. Det er på tide å oppfriske det alternativbevegelsen på 70-tallet kalte «a declaration of INTERdependence».

Nye naturmodeller. Haraway søker løsningen i en ny forståelse av oss selv, der vi virkelig slutter å tenke på menneskeheten som et unntak fra naturen og på enkeltmennesket som isolert fra andre. Dette er langt lettere sagt enn gjort. Naturforståelsen er alltid ladet. Vi projiserer det menneskelige inn i naturen, og prøver samtidig stadig å gjenfinne «naturlige» prosesser i samfunnet. Darwin var påvirket av markedsliberalismen og Adam Smith da han beskrev konkurranseprinsippene i naturen i Artenes opprinnelse. Kommunisten Peter Kropotkin skrev boken Mutual Aid: A Factor In Evolution i 1920, for å vise at samarbeid er vel så «naturlig» som konkurranse, for å underbygge sin anarkistiske samfunnsforståelse.

Når Haraway griper fatt i etablerte naturmetaforer er det ikke for å bevise at noe er mer naturlig enn noe annet. Hun tyr heller til biologien som en verktøykasse for alternative tenkemåter for sameksistens. Hun heller riktignok mer mot Kropotkin enn mot Smith, for det viktigste redskapet er begrepet symbiose. Symbiosebegrepet brukes i her tråd med biologen Lynn Margulis og hennes teorier om cellens evolusjon: Det finnes det strengt tatt ingen individer som samarbeider, for individet selv er et samarbeid, slik at selv de enkleste celler er resultater av symbiotiske prosesser. Samspillet mellom bakterier og større organismer, eller mellom blomster og bier, kan ikke reduseres til noe disse vesenene gjør. Samspillet med miljøet er en del av vesenenes værensform – av hva de dypest sett er.

Samspillet mellom bakterier og større organismer, eller mellom blomster og bier, er ikke noe disse vesenene gjør, men hva de dypest sett er.

Passe store fortellinger. Hva vi er, bestemmes altså gjennom relasjonene vi inngår i. Derfor stiller Haraway seg skeptisk til de store fortellingene om menneskets plass i verden og miljøforstyrrelsenes epoke. Enten vi velger begrepet antropocen eller går inn for Jason E. Moores capitalocen, har fortellingene en tendens til å bli for store: internasjonale konserner, geofysiske forstyrrelser, menneskeheten som geofysisk aktør. Relasjonene forblir abstrakte, og ingen kan forholde seg direkte til det å skulle «redde verden». Når vi trekker oss tilbake til de store fortellingene, ender vi opp med små og private historier, der det vi gjør, ikke spiller noen vesentlig rolle for omverdenen.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.