Forlag:
Donna Haraway er en veteran fra den alternative californiske filosofiscenen og beveger seg konsekvent i randsonene for det menneskelige. Tidligere har hun utfordret måten vi forstår oss selv på ved å forbinde feminisme med en tenkning omkring ikke-menneskelige vesener – både dyr og cyborger. Denne gangen mønstrer hun et helt menasjeri av dyr, forskere, kunstnere, insekter, bakterier og folkeslag i en ny gjennomtenkning av forholdet mellom menneske og natur.
Formularet i tittelen «Staying with the trouble», oppsummerer Haraways vel overveiede holdning til verdenssituasjonen, som mange velger å sammenfatte under epokebetegneslen «antropocen». Denne naturvitenskapelige betegnelsen regner inn mennesket som en «geofysisk kraft» – med kapasitet til å overtrumfe naturkreftene. Naturen på Jorden, forstått som både flora, fauna og termiske systemer, har mistet mye av sin uavhengighet. Til gjengjeld blir menneskene minnet om sin avhengighet av naturen. Det er på tide å oppfriske det alternativbevegelsen på 70-tallet kalte «a declaration of INTERdependence».
Nye naturmodeller. Haraway søker løsningen i en ny forståelse av oss selv, der vi virkelig slutter å tenke på menneskeheten som et unntak fra naturen og på enkeltmennesket som isolert fra andre. Dette er langt lettere sagt enn gjort. Naturforståelsen er alltid ladet. Vi projiserer det menneskelige inn i naturen, og prøver samtidig stadig å gjenfinne «naturlige» prosesser i samfunnet. Darwin var påvirket av markedsliberalismen og Adam Smith da han beskrev konkurranseprinsippene i naturen i Artenes opprinnelse. Kommunisten Peter Kropotkin skrev boken Mutual Aid: A Factor In Evolution i 1920, for å vise at samarbeid er vel så «naturlig» som konkurranse, for å underbygge sin anarkistiske samfunnsforståelse.
Når Haraway griper fatt i etablerte naturmetaforer er det ikke for å bevise at noe er mer naturlig enn noe annet. Hun tyr heller til biologien som en verktøykasse for alternative tenkemåter for sameksistens. Hun heller riktignok mer mot Kropotkin enn mot Smith, for det viktigste redskapet er begrepet symbiose. Symbiosebegrepet brukes i her tråd med biologen Lynn Margulis og hennes teorier om cellens evolusjon: Det finnes det strengt tatt ingen individer som samarbeider, for individet selv er et samarbeid, slik at selv de enkleste celler er resultater av symbiotiske prosesser. Samspillet mellom bakterier og større organismer, eller mellom blomster og bier, kan ikke reduseres til noe disse vesenene gjør. Samspillet med miljøet er en del av vesenenes værensform – av hva de dypest sett er.
Samspillet mellom bakterier og større organismer, eller mellom blomster og bier, er ikke noe disse vesenene gjør, men hva de dypest sett er.
Passe store fortellinger. Hva vi er, bestemmes altså gjennom relasjonene vi inngår i. Derfor stiller Haraway seg skeptisk til de store fortellingene om menneskets plass i verden og miljøforstyrrelsenes epoke. Enten vi velger begrepet antropocen eller går inn for Jason E. Moores capitalocen, har fortellingene en tendens til å bli for store: internasjonale konserner, geofysiske forstyrrelser, menneskeheten som geofysisk aktør. Relasjonene forblir abstrakte, og ingen kan forholde seg direkte til det å skulle «redde verden». Når vi trekker oss tilbake til de store fortellingene, ender vi opp med små og private historier, der det vi gjør, ikke spiller noen vesentlig rolle for omverdenen.
«Staying with the trouble» innebærer å delta i «passe store fortellinger» som blir til i samspillet mellom ulike arter og samfunn, mellom forbrukere og aktivister, mellom landskap og folk. Haraway er ute etter å fange inn «oppmerksomme praksiser av tenkning, kjærlighet, raseri og omsorg». Samspill mellom arter er ikke et tørt nullsumsspill, et bokholderhelvete av tall, kalkulert risiko og balansering av egeninteresse. Haraway søker etter det sanselige og saftige – intime og levende deltakelser i det hun kaller «sympoiesis»: «samskapelse». Sympoiesis er en slags valgt symbiose, en felles frembringelse av en verden og en livsform.
Valgslektskap med naturen. Gjennomgående handler Haraways historier om det hun kaller «making kin», der «kin» er et slags valgslektskap på tvers av artene – en relasjon til utvalgte dyr, planter, eller insekter. Et slikt valgt slektskap kan komme istedenfor eller i tillegg til egen familie. Husdyrhold er det første som dukker opp i tankene, men selv om Haraway selv er en hundeentusiast, legger hun mer vekt på mer uventede og eksentriske historier, der mennesker og andre vesener veves sammen på langt mer ukonvensjonelle måter.
Én fortelling handler om hopi-indianernes kamp for å gjenintrodusere sin opprinnelige sauerase, og vevingen blir her mer enn en metafor: Den blir en aktivitet som forbinder sauer, mennesker, beitemarker, politikk og historie. En annen handler om hvordan en antropolog skapte en økologisk bevegelse på Madagaskar – blant annet ved hjelp av barnebøker om lokale lemurer. Liknende former for kunstaktivisme utforskes gjennom sjamanistiske miljødataspill for inuittbarn, forbindelsen mellom hekling, matematikk, korallrev og naturvern samt brevduer, bloggere og parkmiljøer. Alle disse fortellingene er kompliserte og fulle av overraskende forbindelser mellom svært ulike deler. I slutten av boken inkluderer Haraway et knippe science-fiction-fabler om «Camille»; en serie generasjoner av kvinner som lever i et parasymbiotisk forhold til en utrydningstruet sommerfuglart.
«Staying with the trouble» innebærer å delta i «passe store fortellinger» som blir til i samspillet mellom ulike arter og samfunn, mellom forbrukere og aktivister, mellom landskap og folk.
Fronten er lang. En kritisk innvending kunne selvsagt være at disse eksemplene er for kunstferdige, marginale eller for spekulative til å være troverdige løsninger. Men en slik kritikk mister hovedpoenget, som ligger nettopp her: I den problematiske sameksistensen mellom menneske og natur finnes det ingen raske løsninger i stor skala. Den eneste redningen for en stadig mer marginalisert natur blir et mylder av enkeltstående prosjekter og kampanjer, drevet frem av alle motiver og forbindelser som overhodet kan komme i stand utover egeninteressen: nysgjerrighet, beundring, omsorg, affinitet, vitenskapelig interesse, historiske forbindelser – hva som enn måtte bringe artene sammen. Uten sentimentalitet lister Haraway opp møtestedene: hus, laboratorier, jaktmarker, parker, gårder, arenaer, landsbyer, sykehus, skoger, slaktehus, veterinærer, naturreservater og fabrikker. Det er her slaget står, det er disse verdenene som må bearbeides, forbedres og omformes.
Haraways bok leses best som et utvidet manifest: et spissformulert, polemisk og humoristisk forsøk på å mønstre en ny tenkemåte – en fruktbar omgang med en stadig mer utsatt natur. Denne typen aktivisme, kunstprosjekter og akademisk fabulering kan ikke erstatte klimatoppmøter eller storpolitiske tiltak. Vi trenger åpenbart begge deler og alt på en gang, for som Arne Næss pleide å si: Fronten er lang.