Saladins arv

Krigen mot Irak kan være like rundt hjørnet. Osama Bin Laden kaller det et korstog. Det slumpet Bush også til å gjøre. Saddam vil kaste «korsfarerne» ut av Jerusalem.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Husker du hva president George W. Bush sa søndagen etter terrorangrepene mot World Trade Center og Pentagon den 11. september 2001?

Ordene som falt nærmest i en bisetning fikk en rasende folkemasse til å demonstrere i Pakistan og vakte reaksjoner i hele dem muslimske verden.

Presidenten vekket nemlig til live 1000 år med historie – historien om vestens tidligere herjinger i Orienten – da han kalte det planlagte militære svaret på terrorhandlingene for et korstog. Historien om korstogene er kanskje død i vest, men i den arabiske verden er den høyst levende, skulle det vise seg.

De neste ukene brukte Collin Powell og resten av administrasjonen derfor til brannslukking. De forsøkte å bortforklare glippen. For ikke bare var uttalelsen egnet til å provosere muslimske miljøer. De gav også støtte til de islamistiske fundamentalistenes situasjonsfortolking – ubevisst får man anta – om at vi er inne i en sivilisasjonskonflikt eller en religionskrig.

En retorisk tabbe

Vi var vitne til en retorisk tabbe i kampen om å fortolke verdenssituasjonen. En tabbe som eksemplifiserer betydningen av korstogene som en bærebjelke i islamistenes verdensbilde. Osama Bin Laden vil ha det til å være en konflikt mellom islam og de vantro okkupantene i Palestina, inntrengerne som har baser i Saudi-Arabia, og deres lakeier i det han kaller ikke-muslimske regimer i Midtøsten.

Nå planlegger USA å angripe Irak, og beskriver det som et ledd i krigen mot terror, men også Saddam Hussein forsøker å fremstille seg selv som en del av fortellingen om korstogene og motstandskampen på 1100-tallet. Millioner av muslimer kjenner seg igjen i beskrivelsen.

I bakgrunnen hører vi gjenklangen av byer som faller i korsfarernes hender, landsbyer som plyndres og brennes. Det kan være en idé å se litt nøyere på denne historien.

Den fransk-libanesiske forfatteren Amin Maalouf gir oss noen svar i boken «Korstogene sett fra arabernes side» som kom på Pax for noen år siden.

Kanibalisme

Boken beskriver hvordan bølge på bølge med korsfarere veltet inn over Orienten på slutten av 1000-tallet og gjennom hele 1100-tallet. Maalouf benytter seg i stor grad av skriftlige kilder forfattet av samtidige kronikører. At korsfarernes framferd var brutal, er det liten tvil om: «I Ma’arra lot våre menn voksne hedninger bli kokt i gryter, barna ble satt på spidd og spist når de var stekt,» skrev korsfarernes egen kronikør Raoul de Caen. Arabernes dom var like hard: «Alle som kjenner frankerne betrakter dem som villdyr som er overlegne hva mot og kampvilje angår, men som ellers er underlegne på alle andre områder, på samme måte som dyrene er våre overmenn hva styrke og raseri angår,» skrev kronikøren Usama ibn Munqidh.

Okkupasjon

Ridderne fra vest møtte først hard motstand fra Kilitsj Arslan ved Nikea i dagens Tyrkia, ifølge Maalouf, men de klarte snart å erobre byen. Siden falt Antiokia, Edessa – og Ma’arat.

Men dette var bare begynnelsen. 15. juli 1099, etter førti dagers beleiring, falt også Jerusalem, muslimenes tredje helligste sted, og et brennpunkt også i dagens Midtøsten-konflikter.

Erobringen av den hellige by endte i et to dager langt blodbad, og kadien i Damaskus, Abu-Saad al-Hararwi, kalte det «den verste ydmykelsen muslimene har blitt utsatt for». Han tok med seg de overlevende til Bagdad for å overbevise kalifen om at den muslimske verden burde stå samlet i kampen mot inntrengerne.

Han lyktes imidlertid ikke – og det manglende samholdet mellom de ulike arabiske gruppene skulle vise seg å bli skjebnesvangert. I ly av interne konflikter, ved hjelp av renkespill og kuppmakeri, klarte inntrengerne å konsolidere sin makt og gjøre nye erobringer. Ikke før i 1144 snudde lykken idet Zengi, herskeren i Aleppo, gjenerobret Edessa fra de europeiske korsfarerne.

Det skulle likevel ta ytterligere 150 år før det vestlige nærværet i Orienten opphørte – ikke før i 1291 erobret Sultan Khalil den siste byen kontrollert av frankerne, nemlig Akra i dagens Israel.

Helten Saladin

Det som for ettertiden er blitt stående som det fremste eksempelet på arabisk motstandskamp var likevel den legendariske seieren ved Hittin, like ved Tiberiassjøen den 4. juli 1187.

Mannen som endelig kastet korsfarerne ut av Jerusalem var Salah al-Din Yusuf ibn Ayyub, bedre kjent som Saladin, en kurdisk sultan fra byen Tikrit nord-vest for Baghdad i Irak. Og det var også han som ledet en samlet araberstyrke ved Hittin.

Etter flere kriger, med både andre araberledere og med frankerne, klarte han endelig å samle araberne i et rike som strakte seg fra Kairo til Bagdad med hovedsete i Damaskus. Herfra organiserte han jihad – en hellig krig – mot inntrengerne og okkupantene.

Kampen ble kronet med seier samme høst, og muslimene kunne igjen besøke den hellige by.

Viktig i dag

«Al-Aqsa-moskeen, som korsfarerne hadde omgjort til kirke, ble igjen et muslimsk kultsted, etter at veggene var blitt stenket med rosevann,» skriver Maalouf om Saladins erobring av Jerusalem.

Moskeen står ennå og har gitt navn til den andre palestinske intifadaen som startet etter at nåværende statsminister i Israel, Ariel Sharon, besøkte Tempelhøyden, hvor moskeen ligger, den 28. september 2000.

Senest onsdag ble nye palestinere ofre for israelske kuler idet det den israelske hæren gjennomførte operasjoner på Gaza-stripen i denne konflikten.

Dette kan tjene som eksempel på hvordan det kulturhistoriske bakteppet må taes med i betraktning når man vil forstå dagens tilspissede situasjon.

Intifadaen har Saddam Hussein brukt for det den er verdt, blant annet ved å utbetale støtte til de palestinske etterlatte etter selvmordsbombere i Israel.

Osama som Saladin

Historien om korstogene er en lidelseshistorie, og en historie om ærekrenkelse og religiøs forfølging. Saladin er helten i denne historien. Han kaster korsfarerne ut av Jerusalem, og gjenoppretter den muslimske sivilisasjonens ære.

Ikke rart Bin Laden vil tvinge gjennom sitt syn på dagens konflikt som en fortsettelse av denne fortellingen, og selv innta posisjonen som en moderne Saladin.

Bush blir naturlig henvist til rollen som Rikard Løvehjerte. Den engelske kongen som forsøkte å gjenerobre Jerusalem, uten å makte det.

Senest 11. februar, da Bin Laden kom med sine hittil siste uttalelser på et lydbånd kringkastet av den arabiske tv-stasjonen Al Jazeera, benyttet han sjansen til å beskrive president Bush’ og andre som vil delta i et mulig forestående angrep på Irak for korsfarere. Tidligere har han i uforsonlige ordelag kalt amerikanernes aggresjon mot Afghanistan og Israels okkupasjon på vestbredden for «det nye kristen-sionistiske korstoget mot islam».

Sannsynligvis vinner han popularitet på det også, selv om det er få som støtter hans brutale metoder. En amerikansk kampanje mot Irak vil imidlertid neppe minske oppslutningen om hans apokalyptiske verdensbilde.

Saddam som Saladin

Likevel er det en annen som i enda større grad forsøker å innta rollen som Saladins arvtaker. Også Saddam, hvis fulle navn er Saddam Hussein al-Tikriti, ønsker å sole seg i forløperens glans. På tross av Bath-partiets sekulære trekk, har Saddam gjennom hele sin karriere forsøkt å spille rollen som den nye store arabiske lederen.

Likhetene strekker seg faktisk ganske langt. Saddam er riktignok født 799 år etter Saladin, men i den samme byen, nemlig Tikrit, som ligger et par times kjøretur fra Bagdad.

Og Saddams ambisjoner er ikke mindre enn Saladins. Iraks president håper å spille en historisk rolle i Midtøsten: «Hans viktigste ambisjon er å bli husket og feiret som lederen som gjenvant Iraks og den arabiske verden generelt sin rettmessige ære, » ifølge Time.

Saddam Hussein har da også i sin stormannsgalskap bygd en moské med Saladins hjelm som modell, og også smykket ut sitt siste palass med byster av seg selv iført den berømte hærførerens hjelm. De regimetro avisene foretar stadig sammenligninger mellom ham selv og Saladin.

For å indikere at han har i tankene å gjenta Saladins historiske bedrift, dannet han for noen år siden Jaish al-Quds (Jeruslems hær). 8. februar marsjerte de i Tikrit. Symbolikken er tydelig. I flaggborgen er det vekselvis irakiske og palestinske flagg, og de offisielle meldingene går ut på at både menn og kvinner verver seg frivillig i hopetall. Hvor frivillig er et åpent spørsmål.

Skeptisk stemning

Amerikanernes militære overlegenhet er overveldende. Ikke ulikt situasjonen da korsfarerne strømmet sørover og østover. Da satte araberne sin lit til skjebnen og guds forsyn, og vant. Og selv om det sannsynligvis var mer flaks en guddommelig inngripen den gang, er det ikke rart at mange setter sin lit til Allah i dagens situasjon.

Mange kunne nok godt tenke seg å bli kvitt den brutale diktatoren i Bagdad. Likevel er man i hele Midtøsten skeptisk til amerikanernes intensjoner, og mange trekker den samme parallellen som Osama og Saddam. De frykter trolig en pax americana hvor Irak blir en nyttig marionett for en reorganisering av Midtøsten på amerikanske premisser og et stadig sterkere Israel, som siden 1948 har fungert som et vestlig brohode i araberverdenen, slik de ser det.

Om dette er de egentlige intensjonene til amerikanerne vites ikke, men denne virkelighetsbeskrivelsen er i ferd med å bre om seg.

Osama Bin Laden kan med andre ord sitte rolig å se på at USA fremprovoserer det muslimsk sinnet han venter på. Alt går etter planen for den saudiske terroristen – dersom han er i live da.

For Saddam er det ikke like enkelt. Han kan kanskje håpe å bli en slags martyr, men vil etter alt å dømme ikke få spille den store historiske rollen han har ambisjoner om.

Historiens ironi

Denne fortellingen er imidlertid ikke uten paradokser – heldigvis kan man kanskje si. Slutten blir nemlig mer åpen da.

Korsfarerne var i alle hovedsak frankere. Det vil si de var franskmenn, men i dag er det ikke franskmennene som beskyldes for å ærekrenke Islam. Heller tvert imot: Frankrike står faktisk langt fremme blant motstanden mot en krig i Irak.

En annen viderverdighet er legendene om Saladin selv. Han skal ha vært svært from, men også så hederlig at han ofte lot fienden få fritt leide når de overgav seg, heller enn å slakte ned for fote. Da han inntok Jerusalem lot han for eksempel frankerne betale seg fri mot en svært lav sum, samtidig som han godtok at de førte med seg deler av byens gull og juveler da de rømte til den nærmeste frankiske bastionen i Tyr. Det gikk til og med så langt at hans emirer beskyldte ham for dumsnillhet. På dette området kunne Osama kanskje hatt godt av å lære litt av sitt forbilde. Saddam også. Sistnevnte har gjort seg skyldig i en lang liste av overgrep. Nylig la Amnesty frem en rapport som plasserer Saddams regime blant de absolutte verstingene når det gjelder bruk av tortur og politisk undertrykking. Egen kurderbefolkning har også fått lide under diktatorens svøpe – paradoksalt nok.

For i tillegg til å være snill, var Saladin også kurder. At Saddam slaktet kurdere før, under og rett etter den forrige Golfkrigen, fremstår derfor underlig all den tid Saddam i dag forsøker å smykke seg med Saladins heltestatus og historiske sus og dus.

---
DEL

Legg igjen et svar