Sakte men sikkert blir palestinerne fordrevet fra Hebron

Jødiske settlere maler davidsstjerner på dørene i gamlebyen. Det er et varsel til palestinerne om at de bør flytte.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Først møter man noen betongblokker. Hundre meter lengre opp er det tegnet en davidsstjerne på en dør. Deretter kommer den militære veisperringen der to soldater sjekker id-kort og andre papirer. Som om det ikke var nok, går man rett på en ny sperring med soldater, metall-detektorer, våpen og totalsjekk nedenfor Ibrahim-moskeen. Her kommer bare muslimer inn. Okkupasjonsmakten vet å respektere andres religioner, må vite.

En muslimsk kvinne slippes igjennom her denne varme og tørre dagen i mars. Hun er den eneste. Fraværet av troende muslimer som venter på å komme inn i moskeen er frapperende. Kanskje skyldes det et ønske om å slippe ydmykelsen. Men det kan jo også være så enkelt som at dette er en tirsdag og ikke en fredag.

I hvert fall får vi klar beskjed fra vaktene: ingen kristne slipper inn i Ibrahim-moskeen. Ingen kristne får engang lov til å nærme seg Ibrahim-moskeen. Soldatene er først og fremst okkupantmaktens forlengede arm. Men de sørger også for en slags pervertert sikkerhet for bedende muslimer. Det har de grunn til. I 1994 gikk en israelsk settler fra Kirjat Arba berserk i denne moskeen. Hans navn var Baruch Goldstein, og han skjøt ned og drepte 29 muslimer her for temmelig nøyaktig ti år siden.

Inne i Ibrahim-moskeen ligger den såkalte patriarkens grav. Her fins levningene av patriarker og matriarker som ga opphav til tre monoteistiske religioner: jødedom, kristendom og islam. Det er antatt at både Abraham og Sara, Isak og Rebekka, og Jakob og Leah ligger begravet her. Det gjør byen hellig for både kristne, jøder og muslimer. Men det er mellom jødene og muslimene at striden står. Og det er jødene som vinner.

Goldstein – en helt

For jødene er Hebron, eller Hevron, den nest helligste byen etter Jerusalem. Det er derfor de har okkupert den. I dag er gamlebyen overtatt av jødiske settlere. I den mørke og litt dystre labyrinten er det så trangt at man nesten kan berøre veggene på hver side samtidig. Over de trange passasjene er det et nett. Historien om dette nettet har nådd oss flere dager i forveien. Det er der for å beskytte palestinerne. Settlerne som nå bor i de øverste etasjene av de smale, høye husene pleide å kaste søppel og andre gjenstander ned på palestinerne. Fortsatt ligger det papir og skrot på nettingen. Er de mennesker i det hele tatt, disse ortodokse og ultra-nasjonalistiske jødene som nå har drevet palestinerne ut?

Baruch Goldstein, en jødisk fundamentalist fra Brooklyn som ble banket til døde etter massakren, har sitt gravsted i Kirjat Arba. Settlerne der betrakter ham som en helt, og dyrker hans minne. På gravsteinen er det en inskripsjon. Der står det å lese: «Her ligger Dr. Baruch Kappel Goldstein, velsignet være minnet om denne rettskafne og hellige mannen – må Vårherre hevne hans blod – som ga sin sjel til jødene, til den jødiske religionen og det jødiske landet. Hans hender er skyldfrie og hans hjerte rent. Han ble drept som en Guds martyr på den 14. Adar, Purim, i året 5754.»

Dette blinde, religiøse hatet. Vårherre må være ganske trøtt av å bli brukt på den måten.

Det er settlere fra Kirjat Arba og andre bosettinger rundt Hebron som har okkupert bygningene i gamlebyen. På toppen vaier det israelske flagget. Ved siden av er det et tårn. Et vakttårn. Regjeringen har satt hæren til å passe på okkupantene. Man kommer ikke på skuddhold av dem, bokstavelig talt. Bortsett fra noen ganger når de marsjerer i grupper forbi de siste palestinske utsalgene. Et trettitalls settlere med soldater foran, bak og på sidene. Det er en markering, selvfølgelig. En hatets fortropp som marsjerer blindt for sin forkvaklede tro. En ofring til en gud som forlanger av dem at de skal drive de troløse vekk fra jødenes hellige steder.

Så de har drevet vekk palestinerne. I denne engang så sydende bydelen lyser det i grønt bortetter. Trelemmer. Grønne trelemmer foran stengte småbutikker. På en åpen plass holder to palestinere fortsatt stand. De selger nydelige, håndbroderte duker og puter. Innimellom kommer det en og annen internasjonal delegasjon forbi. Så skifter noen shekels eier, og innehaverne kan greie seg litt lenger.

Den israelske shekelen er valuta også på palestinsk side. Det er ikke noe de kan velge selv. Sånn er det å være okkupert.

Settlere på hevntokt

I sentrum av Hebron, i den nye bydelen, har jødiske settlere okkupert et helt kvartal. De tar mer og mer av byen. Omtrent syv hundre settlere bor nå midt blant 120.000 palestinere. Ikke rart at vaktholdet er enormt.

Kirjat Arba er den største bosettingen, med over fem tusen innbyggere. Men den ligger utenfor byen. Det samme gjør Givat Harsina, med to tusen settlere. De fire mindre bosettingene Beit Hadassah, Beit Romano, Avraham Avino og Tel Rumeida ligger i gamlebyen. Og så har man et dusintalls til, spredt utover hele Hebron.

Settlerne er på hevntokt. I 1929 ble 67 jøder drept av rasende arabere i denne byen. Det var under den britiske mandat-perioden, men det var mot jødene palestinerne rettet sitt voldsomme angrep. Kvinner, menn og barn ble drept, torturert, lemlestet og voldtatt. Det er 75 år siden. Men så seint som for fire år siden ble det slått opp et skilt nær et palestinsk marked: Dette markedet er reist på jødisk land, stjålet av araberne etter 1929-massakren.

Fra 1929 til 1994 går det en rød tråd. Den er farget av blod, og tolket av religionen. I dag, som dengang, er det den sterkeste parten som vinner. Nå er det settlerne som har våpnene.

Mange settlere bor ikke fast i sentrum av Hebron. De tar vakter. Tre uker hjemme i nydelige og velholdte Kirjat Arba. En uke bak gitter i gamlebyen. Mens de er der, passer de på å helle søppel ned på nettingen. De skal vite, palestinerne, at settlerne i hvert fall forsøker å ødelegge for dem.

Hamas «tatt ut»

Det er stillere i Hebron nå, forteller nordmennene i byen. De er der i egenskap av TIPH-folk. TIPH, som står for Temporary International Presence in the City of Hebron. Det er stille, fordi israelerne har «tatt ut» Hamas, som det heter. Stille før stormen. Eller stille som en følge av resignasjon, her også.

Yasser Arafat er ikke spesielt populær i Hebron, skal man tro en tannlege vi møter rett ved det jødiske kvartalet i den nye byen. Han har et tannlege-kontor uten kunder. Han får ikke hjelp, verken fra de palestinske selvstyre-myndighetene, eller fra TIPH. Hans navn er dr. Amro Ziad. Så mye kan han si. Men bilde får vi ikke. Og han blir nervøs når vi retter kameralinsa mot vinduet.

Han er ikke spesielt redd for soldatene, som ikke er her akkurat nå. Han er mer redd for sine palestinske naboer. Det er angivere overalt, antyder han. Det fins råtne egg i ethvert folk under okkupasjon, sier en gammel mann som sitter i sola og spiller et tyrkisk brettspill.

Kollaboratører. Er det derfor Israel har sånn oversikt over hvor Hamas-lederne befinner seg til enhver tid?

Resignert mismot. En drøm som brast.

Når sola allerede er på vei ned, drar vi ut av al-Khalil, som er det arabiske navnet på Hebron. Vi skal til foten av Kirjat Arba, der det bor en palestinsk familie som plutselig er murt inne på alle kanter. Det er Daana-familien. Vi må kjøre lange omveier for å komme dit…

---
DEL

Legg igjen et svar