Saids arv

Edward W. Said kommer nok fortsatt til å prege debattene fra sitt nye eksil.

Ny Tid

Det er vanskelig å kartlegge den palestinskamerikanske litteraturviteren og debattanten Edward W. Saids (1935-2003) virkningshistorie. På noen områder er det lettere å peke på hvor han ikke har fått gjennomslag, for eksempel i norsk flyktningpolitikk.

Men også der har de Edward W. Said i bakhodet, selv om de kanskje ikke vet det. Enhver som diskriminerer med et snev av dårlig samvittighet, kan med god grunn klandre Edward W. Said for akkurat det.

Anti-orientalisten

Moralen i «Orientalismen» er så enkel at den i dag nærmest fremstår som banal: Vestens blikk på «De andre», primært arabere og muslimer, har gjennom flere hundre år vært preget av stereotypier og fordommer. På den ene siden har man fremstilt Østen som et eksotisk og attråverdig annerledeskontinent, på den andre siden har man nettopp fryktet og demonisert de samme menneskene.

Slagkraften i «Orientalismen», som utkom for 25 år siden, var at den hevdet at dette synet på det barbariske og eksotiske Østen fortsatt preget tankegangen i Vesten. Saids fremste fiende i boka er den britiske islam-eksperten Bernard Lewis, en mann som – ikke minst etter 11.september – fortsatt har fått lov til å prege det offentlige ordskiftet i europeisk og amerikansk offentlighet. Senest i sommer, i forbindelse med 25 års markeringen av «Orientalismen», skrev Said en artikkel i The Guardian der han hevdet at det nedlatende vestlige blikket på arabere gjorde det lettere å gå til angrep på både Afghanistan og Irak. Orientaliseringen er altså gammel – og ny, skal vi tro Said.

Multikulturalisten

Said kan altså minne om taperen, hvis man setter han opp mot Lewis´ effektfulle masseproduksjon av konfliktorienterte bestselgere. Lewis lever, Said er død. Men det er i så fall bare halve sannheten. Saids faglige grep i «Orientalismen» kan kalles dekonstruksjonistisk. Det vil si: Han plukker fra hverandre etablerte sannheter, peker på svakheter og selvmotsigelser og viser fram en alternativ sannheten – med stor eller liten S, om man vil.

«Dekonstruksjonisme» er opprinnelig et fransk påfunn, men det er paradoksalt nok i USA den har hatt størst gjennomslag. Grunnen til det, kan nettopp være Saids innflytelsesrike klassiker fra 1978. Sett fra Norge i dag fremstår derfor USA som et mareritt. Historiene omskrives for å tilpasses ulike gruppers legitime krav om en plass i historien, kombinert med skrik og hyl så fort noen blir utestengt og det mistenkes at farge eller etnisk tilhørighet er grunnen. Den moderne betegnelse for dette er «multikulturalisme» – av noen brukt som et skjellsord fordi kulturer blir likestilt og likeverdige, av andre brukt som en hedersbetegnelse fordi det åpner opp for at vårt hvite, vestlige og rasistiske verdenssyn ikke alltid er korrekt. «Norsk innvandringshistorie» i tre bind er et godt eksempel på det.

Politikeren

Selv om Saids fremste bidrag til ettertiden nok vil ligge i det nyanserte synet på asiatere og afrikanere, vil mange oppfatte ham som en vel så viktig forkjemper for palestineres rett til selvstyre. «Han leser verden like godt som han leser bøker», som Salman Rushdie sa det.

Boka «The End of the Peace Process: Oslo and After» var ikke bare et krasst oppgjør med osloavtalens overgrep mot palestinerne, den var også et angrep på Arafats altovergripende makt over palestinerne. I en av sine siste tekster rettet amerikaneren også en pekefinger mot USAs unnvikende rolle i Midtøsten: «Vi står fortsatt foran mange år med omveltninger og elendighet i Midtøsten. Ett av problemene er, for å si det rett ut: USAs makt. Det USA nekter å se klart, kan landet knapt gjøre noe med».

Said var god til å lese verden, og han var god til å lese bøker. Ofte var det imidlertid vanskelig å se hva han drev med når.

Litteraten

Boka «Reflections on Exile and Other Literary and Cultural essays» er en litterær godtepose for de som liker tanken på at skjønnlitteratur kan ha en politisk betydning. (Selv Ernest Hemingway blir underlagt en samfunnskritisk analyse!)

Rollen som den politiske kritikeren og litteraturkritikeren sklir imidlertid over i hverandre. I boka dissekerer han Samuel P. Huntingtons teori om «The Clash of Civilization» ved hjelp av Joseph Conrad, Gabriel García Márquez og Aimé Césaire. Han gyver også løs på nobelprisvinner V. S. Naipauls forfatterskap, i en tekst som nettopp handler om det problematiske i at skjønnlitterære forfattere begir seg inn i politisk betente temaer, som for eksempel islam, men vegrer seg for å bli stilt til ansvar som kyndige, fordi de tross alt «bare» er skjønnlitterære forfattere. Han leser Naipaul-boka «Among the Believers» som den politiske boka den er, men underlegger den samtidig en litterær kritikk og hevder at de arabiske karakterene i Naipauls reiseskildring er endimensjonale og omgivelsene fargeløse. «Hvordan kan vi lære om islam fra ham?» spør Said.

Bastarden

Edward W. Saids verdenssyn har, til tross for at det fortsatt er krig i Midtøsten og mange vestlige fortsatt betrakter islam med mistenksomhet, hatt stort gjennomslag. Trolig skyldes det at Said har troverdighet. Han ble født i britiskstyrte Palestina i 1935, vokste opp i Egypt og levde mesteparten av livet sitt i USA. Han har brukt mye krefter på å forsvare islam, men er selv ikke muslim. Han har brukt mye tid på å kritisere USA, men er selv amerikaner. Han forsvarte palestinerne, men kritiserte Arafat.

Slik lever han opp sitt eget postulat om at verden er for omskiftelig, for grenseløs og for komplisert til at det går an å trekke klare skillelinjer mellom islam og Vesten, mellom politikk og litteratur, historie og samtid. Det vil mange huske ham for. Andre vil huske den eminente musikkritikeren. En av de siste artiklene han skrev i The Nation, 1. september 2003, var en hyllest av Maynard Solomons nye bok om komponisten Ludvig van Beethoven: «Late Beethoven: Music, Thought, Imagination».

«Jeg skulle ønske jeg hadde større mulighet til å vise hvordan hvert kapittel av Solomons bok er full av subtile, dypt tilfredstillende refleksjoner av hva som gikk gjennom Beethovens siste verk, men – selvsagt – det er det ikke».

Dessverre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.