Safari i velkjent terreng

Safari. Regi: Ulrich Seidl

Med sin mørke skildring av velstående østerrikere og tyskere på jaktsafari i Afrika gjør Ulrich Seidl det litt for lett for seg selv.

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

I sin forrige film Im Keller lot østerrikske Ulrich Seidl sine landsmenn og kvinner vise frem sine kjellere og hva de liker å gjøre i dem. Ideen virket perfekt for filmskaperen, som gjennom både sine dokumentarer og spillefilmer har vært en ivrig kronikør av den østerrikske befolkningens dunklere sider, med en sjelden evne til å få de medvirkende til å by på sider av seg selv som mange ville ha holdt under overflaten.

Kanskje var da også konseptet litt for perfekt, da Im Keller ble omtrent nøyaktig slik man tenkte seg at en Seidl-film om dette temaet måtte bli: I stiliserte tablåer i kombinasjon med mer observerende scener presenterte fortrinnsvis overvektige østerrikere stolt sine kjellerrom og dertil hørende fritidssysler, inkludert spilling av hornmusikk, utøvelse av bdsm-sex og samling av memorabilia fra nasjonalsosialismens dager. Og hele tiden hvilte minnene om Josef Fritzls forbrytelser tungt og uuttalt over de ulike kjellerrommene.

Eksklusiv jaktturisme. En av disse kjellerne var pyntet med en mengde utstoppede dyr, som muligens kan ha satt filmskaperen på sporet av hans neste film. I dokumentaren Safari følger Seidl nemlig ulike østerrikere og tyskere på jakt i Namibia og Sør-Afrika, der de sniker seg innpå og skyter dyr som gnu, vortesvin, bøffel, sebra og giraff, som skal ende opp som veggpryd i jegernes respektive hjem. Det hele synes å foregå under rimelig ordnede former i egne parker, hvor lokalt kjente afrikanere tilrettelegger og viser hvordan de bør gå frem, og hvor disse europeerne etter eget sigende betaler langt mer (inkludert detaljerte prislister for de ulike dyrene de eventuelt skal skyte) enn ordinære turister. Og for ytterligere å understreke turismen som ligger i dette, avsluttes hver jakt som skildres med en høytidelig fotografering av jegeren som fyrte av det fellende skuddet, poserende med sitt en gang så majestetiske bytte.

De observerende jaktsekvensene kombineres med intervjuer med de samme jegerne (samt et ektepar som driver en av jaktparkene), som er filmet med Seidls sedvanlige stil: statiske bilder hvor utsnittet i vel så stor grad fanger omgivelsene som intervjuobjektene, her preget av et prangende utvalg utstoppede jakttrofeer. I tillegg har han inkludert et par sekvenser der et av de middelaldrende parene i tilsvarende utsnitt soler seg, og som er vel så umiskjennelig «seidlsk» – og mer spesifikt gir assosiasjoner til hans spillefilm Hundedager fra 2001.

Gufs fra kolonitiden. Filmen inneholder også scener med de lokalt ansatte som flår og renser dyrekadavrene, mens de hvite jegerne står og beskuer arbeidet deres. Og her er det ikke bare mengdene av blod og innvoller som skaper ubehag, men i vel så stor grad de åpenbare parallellene til kolonitiden.

Videre inneholder Safari en del scener hvor også disse afrikanerne er skildret i mer tablåaktige scener, i likhet med safarituristene. Men der europeerne blir intervjuet om sine opplevelser med jakten, står disse menneskene og stirrer taust mot kamera – om de ikke tygger kjøttet fra de nedlagte dyrene. Også på denne måten understreker filmen det stadig eksisterende skillet mellom «oss» og «dem», hvor det formodentlig er et poeng at nettopp europeerne gis makten som ligger i å kunne forklare og forsvare sine handlinger verbalt, i motsetning til afrikanerne. Vel å merke uten at den eksklusive jakthobbyen fremstår som noe mindre arkaisk eller grotesk med disse uttalelsene. Slik de portretterte europeerne heller ikke oppleves som noe mindre rasistiske når de forsøksvis uttrykker sin respekt for den lokale befolkningen ved å trekke frem deres overlegene evner som løpere, komplett med en fysiologisk forklaring, for så å presisere at dette gjelder når afrikanerne først vil.

Her er det ikke bare mengdene av blod og innvoller som skaper ubehag, men i vel så stor grad de åpenbare parallellene til kolonitiden.

Rendyrket uttrykk. I likhet med Im Keller er Safari en film som bærer Ulrich Seidls tydelige signatur som filmskaper, både i form og innhold. Nå har han riktignok hatt en markant stil gjennom hele sine karriere, og det står naturligvis respekt av en filmskaper som fortsetter å rendyrke sitt særegne uttrykk på så kompromissløst vis.

Samtidig føles Safari som en noe opplagt film fra Seidls side, igjen i likhet med Im Keller. Dessuten føles den litt for enkel, noe som muligens også er en følge av den nevnte rendyrkingen. Her er ikke særlig mye igjen av den tankevekkende ambivalensen fra Seidls spillefilm Paradis: Kjærlighet, som skildret middelaldrende østerrikske kvinner på søken etter kjærlighet hos unge, afrikanske menn – og hvor ingen av karakterene var udelt sympatiske eller usympatiske. (En film som i likhet med alle Seidls spillefilmer hentet mye fra dokumentarsjangeren, slik hans dokumentarer gjerne også inneholder rene iscenesettelser.)

Oss og dem? Isteden fremhever Seidl denne gang skillet mellom «oss» og «dem» (som naturligvis også var sterkt tilstede i Paradis: Kjærlighet) på så bastant vis at vi snarere sitter igjen med to forskjellige typer «dem», hvor den ene er uspiselige kolonister og den andre er redusert til statister. Dermed savnes humanismen som pleide å skinne gjennom alt mørket i Seidls filmer, og som gjorde dem til noe langt mer komplekst og forstyrrende enn kun overfladiske safariturer til menneskehetens mørke sider.

«Verden ville ha vært bedre uten mennesker,» er Safaris siste replikk. Jeg tror ikke Ulrich Seidl selv er enig i utsagnet, men det er litt for lett å tenke dette når man ser hans siste film. Og da er det nok på tide at han utfordrer seg selv med å legge sin neste safari til et mindre kjent terreng.

Filmen vises på den europeiske dokumentarfilmfestivalen Eurodok på Cinemateket i Oslo, som arrangeres i perioden 29.3.–2.4.

---
DEL