Safari i velkjent terreng

Safari. Regi: Ulrich Seidl

Med sin mørke skildring av velstående østerrikere og tyskere på jaktsafari i Afrika gjør Ulrich Seidl det litt for lett for seg selv.

Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.

Safari.

Ulrich Seidl

I sin forrige film Im Keller lot østerrikske Ulrich Seidl sine landsmenn og kvinner vise frem sine kjellere og hva de liker å gjøre i dem. Ideen virket perfekt for filmskaperen, som gjennom både sine dokumentarer og spillefilmer har vært en ivrig kronikør av den østerrikske befolkningens dunklere sider, med en sjelden evne til å få de medvirkende til å by på sider av seg selv som mange ville ha holdt under overflaten.

Kanskje var da også konseptet litt for perfekt, da Im Keller ble omtrent nøyaktig slik man tenkte seg at en Seidl-film om dette temaet måtte bli: I stiliserte tablåer i kombinasjon med mer observerende scener presenterte fortrinnsvis overvektige østerrikere stolt sine kjellerrom og dertil hørende fritidssysler, inkludert spilling av hornmusikk, utøvelse av bdsm-sex og samling av memorabilia fra nasjonalsosialismens dager. Og hele tiden hvilte minnene om Josef Fritzls forbrytelser tungt og uuttalt over de ulike kjellerrommene.

Eksklusiv jaktturisme. En av disse kjellerne var pyntet med en mengde utstoppede dyr, som muligens kan ha satt filmskaperen på sporet av hans neste film. I dokumentaren Safari følger Seidl nemlig ulike østerrikere og tyskere på jakt i Namibia og Sør-Afrika, der de sniker seg innpå og skyter dyr som gnu, vortesvin, bøffel, sebra og giraff, som skal ende opp som veggpryd i jegernes respektive hjem. Det hele synes å foregå under rimelig ordnede former i egne parker, hvor lokalt kjente afrikanere tilrettelegger og viser hvordan de bør gå frem, og hvor disse europeerne etter eget sigende betaler langt mer (inkludert detaljerte prislister for de ulike dyrene de eventuelt skal skyte) enn ordinære turister. Og for ytterligere å understreke turismen som ligger i dette, avsluttes hver jakt som skildres med en høytidelig fotografering av jegeren som fyrte av det fellende skuddet, poserende med sitt en gang så majestetiske bytte.

De observerende jaktsekvensene kombineres med intervjuer med de samme jegerne (samt et ektepar som driver en av jaktparkene), som er filmet med Seidls sedvanlige stil: statiske bilder hvor utsnittet i vel så stor grad fanger omgivelsene som intervjuobjektene, her preget av et prangende utvalg utstoppede jakttrofeer. I tillegg har han inkludert et par sekvenser der et av de middelaldrende parene i tilsvarende utsnitt soler seg, og som er vel så umiskjennelig «seidlsk» – og mer spesifikt gir assosiasjoner til hans spillefilm Hundedager fra 2001.

Gufs fra kolonitiden. Filmen inneholder også scener med de lokalt ansatte som flår og renser dyrekadavrene, mens de hvite jegerne står og beskuer arbeidet deres. Og her er det ikke bare mengdene av blod og innvoller som skaper ubehag, men i vel så stor grad de åpenbare parallellene til kolonitiden.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.