Saddam Hussein og bjelken i USAs øye

Amerikanske politikere burde sitte på tiltalebenken med Saddam Hussein, skriver Dag Sørås i denne kronikken.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Rettsaken mot Iraks tidligere diktator Saddam Hussein har endelig startet opp igjen, og verdenssamfunnet gleder seg over at despoten omsider må stå til rette for sine forbrytelser. Det er likevel ett pressende spørsmål som sannsynligvis vil holdes langt unna dagsorden i floraen av vestlige kommentarer om emnet; burde Hussein hatt selskap på tiltalebenken av både amerikanske og europeiske statshoder?

Selv om George W. Bush administrasjonen under oppbygningen til angrepet på Irak framstilte forbrytelsene til Saddam Husseins regime i et historisk vakuum uten rom for nyanser eller historiske refleksjoner, så kan det være instruerende å ta et kort (men oppriktig) tilbakeblikk på hvordan «monsteret» Saddam kom til makten: Amerikanske myndigheter, gjennom CIA, var nemlig direkte involvert i kuppet som i 1963 styrtet Abdul Karim Qasims regjering. Amerikansk etterretning ga de irakiske opprørerne, som inkluderte Saddam Hussein selv, en liste over kommunister, venstreorienterte intellektuelle, radikale nasjonalister, og andre potensielt brysomme personer som burde likvideres. Det påfølgende blodbadet tok livet av rundt 5000 mennesker, og førte Ba’ath partiet til makten. Gjennom 70-tallet var det allikevel en del spenninger i forholdet mellom USA og Irak, da Irak blant annet skrev under på en vennskapspakt med Sovjetunionen i 1972. Etter Khomeini revolusjonen i Iran i 1979 (som styrtet shahen Mohammad Reza Pahlevi, en annen diktator innsatt av vesten) utviklet Irak seg derimot til å bli en nær og strategisk viktig alliert for USA.

Til tross for motstand i kongressen fjernet Ronald Reagan i 1982 Irak fra listen over stater som støtter terrorisme, og gjorde dermed at Husseins regime offisielt kunne motta bistand. Amerikanerne, sammen med blant andre Storbritannia, Tyskland og Frankrike, ga massiv militær, økonomisk og diplomatisk støtte til Saddams tyranni gjennom hele Iran-Irak krigen (1980-1988). Gary Sick, som på denne tiden jobbet i det Nasjonale Sikkerhetsrådet, benekter at USA direkte oppfordret Saddam til å angripe Iran, men innrømmer at «vi lot Saddam anta at det var et grønt lys fordi det ikke var noe klart rødt lys». Krigen inkluderte den nådeløse Anfal-kampanjen i Nord-Irak, som kostet livet til om lag 190,000 kurdere. Mest notorisk var angrepet med senneps- og nervegass på byen Halabja i mars 1988, en massakre som George W. Bush og Tony Blair skamløst brukte som eksempel på Irak regimets nådeløse brutalitet. De nevnte derimot aldri at Saddam, i et sikkerhetsdirektiv fra det Hvite Hus datert ikke mer enn nitten måneder etter Halabja, ble referert til som «vestens politimann i regionen». Despotens bruk av «kjemiske våpen mot sitt eget folk» hadde altså ingen betydning for USAs forhold til landet. Tvert i mot, som Bruce Jentleson ved The Terry Sanford Institute of Public Policy har dokumentert, så økte faktisk amerikanernes eksport til sin venn Saddam med opptil 50 prosent etter denne massakren. Inkludert i denne eksporten var materiale som kunne brukes til å fremskaffe kjemiske, biologiske og atomvåpen.

I Washingtons øyne gjorde faktisk ikke Saddam Hussein noe galt før han i august 1990 invaderte Kuwait. Dette skjedde måneden etter at April Glaspie, USAs ambassadør til Irak, hadde forklart Saddam at USA ikke hadde «noe synspunkt» på grensekonflikten mellom Irak og Kuwait. Men amerikanernes samarbeid med Ba’ath regimet fortsatte til og med etter at Gulf-krigen endte, da det amerikanske militæret i mars 1991 tillot Saddam å knuse et opprør i Nord or Sør-Irak som meget mulig ville styrtet diktaturet. Bush senior forklarte i ettertid åpenhjertig at det i «stabilitetens navn» var bedre at Saddam forble ved makten. Thomas Friedman i New York Times, som støttet krigen i 2003 på «moralsk grunnlag», skrev i juli 1991 at «det beste for alle verdener» ville vært at en «militærjunta» som styrte Irak med «jernhånd» tok over. Med andre ord, det beste ville vært noen som styrte Irak akkurat som Saddam Hussein, men som samtidig fulgte ordre fra Washington.

Med denne historien i bakhodet kommer vi nå fram til oppgjørets time med Saddam Hussein, bak et enormt sikkerhetsombud i den såkalte «grønne sonen» i Bagdad. Merkelig nok er tiltalen mot Hussein utelukkende basert på en massakre i Dujail i 1982, hvor omlag 143 shiamuslimer ble drept. Selv om dette uten tvil var en forferdelig forbrytelse i seg selv, så er den etter Husseins horrible målestokk en liten ugjerning. Argumentet for å begrense saken til en forholdsvis liten forbrytelse er at det var lettest å samle bevis mot Saddam i akkurat denne saken. Dette er høyst diskutabelt. For eksempel har Noah Leavitt, jussprofessor ved Whitman College, observert at Anfal-kampanjen består av «et mye større antall offer, flere vitner og mer dokumentasjon». Okkupasjonsmakten frykter vel derimot at de skammelige og blodige detaljene rundt deres eget samarbeid med Hussein skal få etterlengtet oppmerksomhet.

Med sin deklarering av en verdensomspennende «krig mot terror» etter 11.september, gjorde George W. Bush det klart at USA ikke ville skille mellom terroristene som utførte angrepene mot New York og Washington, og de som sponset og beskyttet dem. Om vi bruker dette (i utgangspunktet fornuftige) prinsippet i rettssaken mot Hussein, så betyr det at de som sponset det irakiske regimets ugjerninger selvsagt også bør stilles til rette for sin medvirkning til massedrap. Det er nå for sent å holde Ronald Reagan ansvarlig sine massive kriminelle handlinger, men det er fortsatt liv igjen i medskyldige som George H. W. Bush, Dick Cheney, Donald Rumsfeld, Margaret Thatcher og John Major. Med andre ord, om vi anerkjenner helt grunnleggende rettsprinsipper om medvirkning til drap, så burde Saddam Hussein få selskap av sine gamle venner på tiltalebenken i Bagdad. Siden dette på nåværende tidspunkt virker høyst usannsynlig, må man i det minste kunne be om at amerikanske myndigheter ikke påberoper seg noen moralsk autoritet i denne saken.

Dag Sørås er tidligere masterstudent i Engelsk ved NTNU, Trondheim. Leverte i vår en masteroppgave med tittel «Through A New Paradigm: Operation Iraqi Freedom And Beyond».

---
DEL

Legg igjen et svar