Så sant det er sagt

Mange har ikke hatt så mye de skulle sagt de siste hundre årene i Norge, forteller boka «Hvor fritt et land?».

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Ytringsfriheten har hatt svært trange kår i Norge det siste århundret. At ting har sett lysere ut de siste 10-20 årene kan skyldes flere ting, blant annet at det historiske materialet er magrere og at myndigheter og makt har blitt flinkere til å sensurere meninger og informasjon som ikke passer inne.

Mens man tidligere måtte ha de riktige meningen for å komme på trykk i en avis, er det i dag nødvendig å uttrykke seg konfronterende, kort og med glimt i øyet. De som ikke behersker kunsten, er forvist til små og eksklusive publikasjoner og foreninger som ikke når ut.

Kommunist-hets

Vi kan gå tilbake til historien. Til kapitlet «Frihet og meningspress under den kalde krigen». Etter krigen var NKPs hovedorgan Friheten Norges største avis i opplag. Medlemmene strømmet til partiet, og Arbeiderpartiet og NKP forhandlet om sammenslåing. Men så kuppet Moskva Tsjekkoslovakia og kommunistene ble plutselig Hitlers etterfølger i synd og skam. 29. februar 1948 tok Einar Gerhardsen et oppgjør med den radikale bevegelsen på Kråkerøy, pressen hang seg på og kommunist-hetsen var i gang. Dette gjaldt altså 11, 9 prosent av befolkningen, skal vi tro valgresultatet fra 1945.

Konkrete følger fikk det for kommunistene på Stortinget, hvor utenriks-og beredskapssaker ble overført til en spesialkomite av frykt for at NKP-folk ville rapportere statshemmeligheter til Moskva. Det er ingen grunn til å tvile på at Arbeiderpartiets menn reelt fryktet NKP, men samtidig er det et faktum at hetsen reduserte NKPs oppslutning ved valget i 1949 slik at partiet falt helt ut. Dette ga Arbeiderpartiet rent flertall. I 1948 ga justisministeren beskjed om at det skulle settes opp et kartotek over rundt 100 av landets farligste kommunister, og en B-liste over 300 personer som «muligens kunne arresteres ganske fort». I 1964 var hele 29.000 personer blitt registrert i Overvåkningssentralen, de fleste kommunister.

Ytringsfrihetens trange kår for annerledestenkende, spesielt til venstre for Arbeiderpartiet, var hovedårsaken til at Orientering ble stiftet i 1952. Til da var det bare Friheten som ytrer seg negativt om det Nato-medlemskap Arbeiderpartiet hadde gitt folk i gave noen år tidligere. Det tredje standpunkt og nøytralitetslinjen Norge forsøkte å leve opp til i årene rett etter krigen, var brutt med NATO-medlemskapet og kommunisthetsen. Arven ble videreført av Orientering, selv om prøvenummeret desember 1952 under Jacob Friis gjorde mange potensielle tilhengere opprørt: Kritikken av USA var for ensidig. Friis ble over nyttår byttet ut med forfatter Sigurd Evensmo som redigerte bladet i skarp kontrast til den øvrige pressen, som forfatterne skriver: «Bare Orientering markerte seg som annerledes.» Å abonnere på Orientering var ingen spøk, skriver Dahl og Bastiansen. Man risikerte å bli stemplet som kommunist, og underforstått: Landssviker. Enkelte abonnenter ønsket derfor å motta avisen innpakket. Fra 1953 til 1958 ble Orientering forsøkt tiet ihjel av den øvrige pressen, men i 1958 kom Påskeopprøret og ga avisen mye offentlig oppmerksomhet. I 1959 tok Finn Gustavsen over redaktørstolen og situasjonen tilspisset seg. Et par år senere ble blant annet Gustavsen ekskludert fra Arbeiderpartiet, et vedtak noe alle aviser foruten Dagbladet støttet, og som resulterte i stiftelsen av SF. Ved valget fikk partiet inn to representanter på Stortinget og Arbeiderpartiets enevelde var svekket og ble snart styrtet. Arbeiderpartiet var ikke sterk nok i ryggen til å tåle opposisjonelle meninger.

Arbeiderpartiets hegemoni i de første tiårene etter krigen og pressens helhjertet støtte til landets utenrikslinje, får forfatterne til å konkludere med at det er «vanskelig å snakke om noen full og reell ytringsfrihet i landet fra slutten av 1940-årene og til ut i 1960-årene» og de definerer den kalde krigens ytterste kulde som «en istid for ytringsfriheten».

Avisene tiet

Det skulle ikke bli så mye lettere for Orienterings arvtaker, Ny Tid, fra 1975 og utover. Den såkalte Loran C- saken ble offentliggjort i Arbeiderbladet i 1975 og inneholdt sensasjonelle nyheter om hvordan norske myndigheter femten år tidligere hadde samarbeidet med USA om opprettelsen av hemmelige elektroniske navigasjonsstasjoner i Norge, noe som var et brudd på Norges atom-og basepolitikk. Regjeringen satte ned en granskningskommisjon som leverte sin hemmeligstemplede rapport nesten et år senere. Offentliggjøring ble diskutert juni 1977, men fikk ikke flertall.

Ny Tid offentliggjorde referat fra et hemmelig møte, og ble dermed utestengt fra Stortinget et halvt år. Guttorm Hansen antydet riksrett. SVs formann Berge Furre antydet at han ville bryte sitt taushetsløfte, noe Furre og Finn Gustavsen gjorde 22. august på et møte i Folkets hus. Av den samlede presse – til tross for at de fleste var tilstede, inkludert NTB og NRK, var det bare ti aviser i landet som omtalte avsløringene fra møtet; noen små lokalaviser, Friheten, Klassekampen, Dagbladet og Ny Tid. «Hva slags praktisering av pressefrihet var dette?» spør forfatterne retorisk. Det var en blåmandag for norsk presse som hadde forsøkt overbevist omverdenen at noe var forandret fra de rigide partivisenes storhetstid, før og etter annen verdenskrig. «Å avsløre ulovligheter ble altså ansett som verre enn å begå ulovligheter, ifølge pressens kritikk av de to». Samtidig med Loran C-saken sprang en annen udetonert bombe fra den kalde krigen, den såkalte Liste-saken. 20. juli 1977 brakte Ny Tid den oppsiktsvekkende nyheten at norske etterretningsfolk drev topphemmelig spionasje i Sovjetunionen via agenter i Finland. Avsløringen var signert Ivar Johansen og Ingolf Håkon Teigene. Dette var bare begynnelsen. 1. august trykket Arbeiderbladet et intervju med Ivar Johansen som kunne fortelle at han hadde satt opp navnelister over alle de 600 ansatte i de hemmelige tjenestene. Den 9. august aksjonerte politiet mot Ny Tid og myndighetene satte en stopper for en offentliggjøring av de delikate opplysningene. Igjen, skriver forfatterne, var pressen på politiets side i sine forhåndsanklager ved å benytte begreper som «spionasje», «sabotasje» og «landsforæderi» om Ny Tid-journalistene. Aftenposten slo fast at «Ny Tid har misbrukt pressefriheten». Ivar Johansen, Ingolf Håkon Teigene og Jan Otto Hauge ble dømt i Høyesterett. Redaktøransvaret til Audgunn Oltedal ble det ikke tatt notis av.

Ikke-vold-saken dukket opp seks år senere, hvor politifolk stormet inn i Folkereisning mot krigs lokaler og beslagla dokumenter, medlemslister og abonnementsarkivet til bladet Ikkevold. Saken var at Ikkevold hadde omtalt avanserte lyttestasjoner for overvåking og registrering av ubåttrafikk i Norskehavet. Hovedmannen var igjen Ivar Johansen som bedyret at informasjonen de hadde brukt utelukkende var samlet inn på vanlig journalistisk vis med åpne kilder, altså ved å legge sammen to pluss to. Likevel ble han siktet etter spionparagrafen. I byretten ble han dømt til ni måneders fengsel, men når saken kom opp i Høyesterett i 1987 ble de tiltalte frifunnet – med tre mot to stemmer. «Dommen slo fast at det ikke var straffbart å være innsiktsfull eller dyktig», som forfatterne skriver. Noe hadde altså skjedd på ti år.

Partiløs presse

Derfor vier Dahl og Bastiansen mye plass til å diskutere pressens løsrivelse fra partiene og opphevelsen av NRKs radio-og TV-monopol. Parti-og maktlojaliteten var ytringsfrihetens verste fiende og den fremste årsak til at ytringsfriheten hadde så dårlige kår i hele århundret. Riktignok var det en del ytre omstendigheter som gjorde at spesielt Norges utenrikspolitiske linje var utsatt for allmenn konsensus – unionsoppløsningen, de to verdenskrigene og den kalde krigen – men i dag er det utenkelig at journalister vil føye seg for regjeringens krav om trofasthet. I hvert fall åpent. En annen ting er at journalistene likevel jevnt over stiller lojalt opp om landets utenrikspolitikk.

Som Dahl og Bastiansen påpeker mot slutten av boka, har ytringsfriheten – i hvert fall tilsynelatende – fått bedre kår mot slutten av århundret. Likevel er det ikke mange lovparagrafer som er forandret. Det viser at kampen for ytringsfriheten er det ingen andre enn de som ytrer seg kritisk i offentligheten som kan holde varm. For hvis det er noe «Hvor fritt et land?» forteller, så er det at retten til å ytre seg fritt ikke er en selvfølgelighet. Men mer alvorlig, ser det ut til i år 2000, er det at ytringsfriheten like mye er truet av offentligheten selv som av myndighetene. Medieeksplosjonen de siste 10-20 årene har ført til skjerpet økonomiske konkurranse og større likhet i informasjonsflommen. De medier som ikke har sin styrke i underholdning, sport og kriminaljournalistikk, mister stadig terreng og balanserer på konkursens rand. Slik står ytringsfrihetens framgang i fare for å bli kortvarig, for også politikerne har mistet sine fargenyanser. Dermed vil demokratiet forvitre, for hvis det er noe «Hvor fritt et land?» forsøker å si, så er det at vi tar skade av alt vi ikke vet.

Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen: «Hvor fritt et land? Sensur og meningstvang i Norge i det 20. århundre». Cappelen 2000. 367 sider.

---
DEL

Legg igjen et svar