Bestill sommerutgaven her

Sa nei, men åpnet for atomvåpen i Norge

Norge forberedte seg på å ta imot atomvåpen på 50-tallet, men slik utplassering var neppe aktuelt, mener forsker Rolf Tamnes.

Mandag la Tamnes og kollega Kjetlil Skogrand fram boka “Fryktens likevekt”, skrevet på oppdrag fra Forsvarsdepartementet. Boka er ment å være den offisielle historien om norsk atomvåpenpolitikk fra 2. verdenskrig og fram til 1970.

Sterk tilhenger

I boka kommer det fram at det norske forsvaret i betydelig grad forberedte seg på å ta imot atomvåpen i en krise- eller krigssituasjon, selv om man sa nei til slike våpen i fredstid.

Rolf Tamnes understreker overfor Ny Tid at man på norsk side hadde et klart standpunkt for avskrekking gjennom NATO-alliansens besittelse av kjernevåpen, selv om man altså takket nei til å motta dem selv:

– Norge var i prinsippet sterk tilhenger av atomvåpen, men man så gjerne at disse var på USAs hender, sier Rolf Tamnes til Ny Tid. Tamnes, som er direktør ved Institutt for forsvarsstudier, peker på at Norge både var motstander av at flere NATO-makter enn USA var i besittelse av og kontrollerte atomvåpen, og samtidig selv ikke ønsket slike våpen på norsk jord.

– Fram til slutten av 50-tallet tok Norge til orde for at dersom det skulle oppstå en tredje kjernevåpenmakt, måtte det være NATO-alliansen som sådan, ikke Frankrike, Tyskland eller Storbritannia, forteller han.

Basepolitikken

Det som ifølge Tamnes og Skogrand var det avgjørende “stengselet” for atomvåpen på norsk jord i fredstid, var basepolitikken som ble utviklet på slutten av 40- og begynnelsen av 50-tallet. På den ene siden var det uaktuelt for norske myndigheter å bryte med basepolitikken ved å la amerikanske styrker bli stasjonert i Norge for å håndtere a-våpen. På den annen side var det uaktuelt for USA å overlate våpnene til Norge uten å ha amerikanske soldater på plass.

Dermed utviklet det seg en norsk holdning til atomvåpen som innebar et klart ja til alliansens atomvåpenstrategi, et ja til at atomvåpen kunne utplasseres i Norge i en krise- eller krigssituasjon, men et nei til a-våpen i fredstid. Dette skiller seg vesentlig fra enkelte andre NATO-land som var svært pågående med tanke på å få atomvåpen på egen jord.

– Noen land var skeptiske, mens for eksempel Tyskland, Storbritannia og Tyrkia ønsket utplasseringer. Motivene for dette varierte nok, men for Tyrkia og Tyskland var det et ønske om å nagle USA fast til det framskutte forsvaret, sier Tamnes. Han peker på at det ville være vanskeligere for NATO å oppgi områder der det var utplassert a-våpen.

Tamnes mener også at atomvåpnene kunne gi en viss status, og sier at det ikke kun var rasjonelle trusselvurderinger som lå til grunn. – For Tyskland var ønsket om en normalisering viktig, sier han.

Skepsis

Fra norsk side bygget dessuten skepsisen til utplassering på norsk jord på et ønske om ikke å provosere Sovjetunionen, og da særlig å dempe et eventuelt russisk press på Finland. De to forskerne hevder videre at den norske skepsisen til atomvåpenutplassering på norsk jord var langt bredere enn man tidligere har fått inntrykk av. De mener denne skepsisen var utbredt langt inn i Arbeiderpartiet og sentrum, og ikke bare en “smal” fredsbevegelse på venstre fløy. Særlig tidligere statsminister Einar Gerhardsen, hans rådgiver Andreas Andersen og tidligere leder i utenrikskomiteen, Finn Moe, utmerket seg blant skeptikerne.

Tamnes sier til Ny Tid at på det tidspunktet Orientering-kretsen og senere Sosialistisk Folkeparti oppstod som en opposisjon, var man kommet i en fase der flertallet av politikerne så på atomvåpen som ubrukelige i praksis – det var den avskrekkende effekten som ble tillagt vekt. Likevel mener Tamnes at utplassering av atomvåpen i Norge var en ganske fjern tanke. Han vektlegger at motstanden var bred, både innad i etablissementet, og i opinionen.

– Opinionen var en viktig kraft. Både i Ap generelt, og for Gerhardsen spesielt, var redselen for en splittelse av partiet tilstede.

– Så ble det splittelse likevel, legger han til.

Aldri seriøst

– Fryktet ledende Ap-politikere at selve NATO-medlemskapet, eller den folkelige oppslutningen om NATO, kunne stå i fare, dersom man fikk atomvåpen på norsk jord?

– Nei. Vi har ingen indikasjoner i den retning. Det var ingen kraftfull og organisert opposisjon på 50-tallet. Men dersom man hadde fått en tilsvarende debatt utover på 60-tallet, da New Left var tilstede på banen, kunne det sett annerledes ut. Det er viktig å huske at skepsisen mot lagring i fredstid var veldig bred, sier Tamnes.

Han karakteriserer en slik utplassering som “aldri en seriøs opsjon”, og mener det fantes svært få politikere og andre som aktivt støttet opp om a-våpen i Norge.

– Selv i Høyre var det en skepsis, og mange som fryktet at et ja til atomvåpen kunne skade partiet, sier Tamnes.

Utover 60-tallet endret man også atomstrategien. USAs president Dwight D. Eisenhower hadde på 50-tallet lagt planer som innebar at provokasjoner fra Sovjetunionen skulle bli møtt med ett kraftfullt motangrep fra Vesten. Kennedy-administrasjonen arbeidet imidlertid for en “fleksible response”-strategi, som gikk ut på en gradvis eskalering av våpenbruken inntil motparten ga opp et eventuelt angrep. Dette var både et uttrykk for andre holdninger fra Kennedys side, og en økende erkjennelse av at ett massivt angrep ville være fullstendig utslettende. Da ble vektleggingen av konvensjonelle styrker også sterkere.

– Norge sa nei til å ha atomvåpen på egen jord i fredstid, men åpnet for å motta dem i en krisesituasjon, og stilte seg samtidig under NATOs atomparaply. Det er vel en linje som kan oppfattes som en smule schizofren?

– Ja, i og for seg, men samtidig var den politisk optimal: Man fikk i pose og sekk. Man hadde våpnene i bakhånd, og kunne kalle på dem når det passet Norge, sier Tamnes, som likevel understreker at Norges muligheter til selv å avgjøre bruk av atomvåpen fra norsk jord i en krigssituasjon absolutt kan diskuteres.

Bygget våpenlagre

Innenfor denne norske dobbeltheten forberedte Norge seg likefullt på å ta imot atomvåpen. Tamnes’ og Skogrands bok avdekker et relativt intrikat spill for å tilpasse virkeligheten til den norske offisielle politikken. Formålet her var at atomvåpen skulle kunne overføres til Norge dersom det oppstod en krisesituasjon, og at norske flyplasser og militære anlegg skulle være forberedt på dette, samtidig som basepolitikken skulle overholdes.

Det betydde i praksis at Norge bygget våpenlagre som kunne ta imot a-våpen på norske flyplasser, men samtidig at norske styrker ikke fikk særlig trening i å håndtere slike våpen. Det skyldtes ikke minst amerikansk motstand: Norge måtte si ja eller nei til hele pakka.

Tamnes påpeker overfor Ny Tid at man, før omfattende opplæring ble gitt, måtte inngå konkrete avtaler med amerikanske myndigheter. Slike avtaler forelå ikke. Tamnes og Skogrand forteller at norske styrker ved enkeltanledninger fikk opplæring i behandling av a-våpen, men bare der dette inngikk i mer generelle kurs som norske militære deltok på, eller at det skjedde uten at opplæringen var komplett.

Ett eksempel på dette er 331-skvadronen i Bodø, hvor endel jagerflypiloter i 1959-61 fikk opplæring i bombeteknikker som var særlig egnede for bruk av atomvåpen. Dette dreide seg om metoder for å slippe bombene på en slik måte at man kom seg unna før bombene detonerte.

Ifølge forskerne var politiske myndigheter kjent med treningen. “Det var klart at den hadde som primært siktemål å forberede pilotene til en eventuell atomrolle,” heter det i boka. Men samtidig manglet avtalene mellom Norge og USA som var påkrevet for at de norske pilotene fikk fullført opplæring.

Tilsvarende ville overføring av atomvåpen til norske styrker kreve at slike avtaler ble behandlet av kongressen i USA, og at disse avtalene lå seks måneder i kongressen før overføringen skjedde. Tamnes mener man i en krisesituasjon ville kunne se for seg at dette ble forsert, men at en slik overføring likevel ikke var sannsynlig.

Allierte styrker

Derimot ble det, i den kalde krigens tidlige fase, åpnet for at allierte styrker kunne bruke norske flyplasser til mellomlandinger i forbindelse med atomangrep på fiendtlig territorium. På begynnelsen av 50-tallet var ennå rekkevidden til amerikanske og britiske bombefly såpass begrenset at de trengte mellomstasjoner.

I oktober 1952 ble Norge og USA enige om en avtale som åpnet for at flyplassene på Sola og Gardermoen kunne benyttes av Strategic Air Command i en krigssituasjon. SAC-arrangementet var blant de mest hemmeligholdte avtalene under den kalde krigen, og først i 1983 ble arrangementet kjent for norsk offentlighet.

Ifølge forskerne ble behovet for slike mellomlandinger mindre etterhvert som flyene fikk større rekkevidde. Arrangementet døde hen, og etterhvert dreide det seg primært om at flyene kunne lande i Norge på retur fra bombeoppdrag.

En del av SAC-arrangementet var også at Norge skulle bistå inndirekte gjennom etterretning og norske varslings- og sambandsinstallasjoner. Og det var særlig på dette området Norge kom til å bidra mye til NATOs atomstrategi gjennom den kalde krigen.

Etterretning

Mens NATO på et tidlig tidspunkt, da Dwight D. Eisenhower var amerikansk president, la opp til at en eventuell atomkrig skulle utkjempes gjennom ett massivt angrep på fienden, endret som nevnt politikken seg utover 60-tallet.

Dermed ble det også viktigere for NATO å finne måter for å stanse framrykkende sovjetiske styrker. Det omfattet blant annet sovjets ubåtflåte. Planen var å ramme flest mulig av disse mens de ennå lå i havn – blant annet på Kola – men også så tidlig som mulig å ramme de ubåtene som slapp unna. Slik kunne man hindre missilbærende ubåter i å true det amerikanske kontinent.

NATO etablerte derfor en barriere fra Grønland, via Island og Shetland, til Norge, samt en annen barriere lenger nord. Det ble således innledet en omfattende overvåkning av Norskehavet. Dette omfattet både varslings- og sambandsinstallasjoner på norsk jord, og overvåkningsflyvinger via flyplassene i Bodø og på Sola.

Andøya sentral

Tamnes og Skogrand peker på at “om SACLANTs (Supreme Allied Commander Atlantic, red. anm.) fredsaktivitet med tilknytning til norske baser og installasjoner var omfattende, var det likevel for lite å regne i forhold til krigsplanene. I krig ville norske baser være essensielle for SACLANTs operasjoner. Særlig sentralt sto Andøya. Denne flyplassen ble karakterisert som et framskutt synkefritt hangarskip for SACLANTs flåte.

Andøya-basen skulle i tilfelle krig brukes både til rekognoseringsoppdrag, og som utgangspunkt for minelegging av russiske fjordutløp. Flyplassen skulle også være et viktig utgangspunkt for offensiv antiubåtkrigføring med atomvåpen.

Med utgangspunkt i norske anlegg skulle altså allierte styrker minelegge nordområdene, også med atomminer. Norges bidrag ville først og fremst være på sambands- og etterretningssiden, men norske fly med konvensjonell utrustning skulle også bistå de allierte bombeflyene. Målene for de norske flyenes aktiviteter ville typisk være radarer og kontroll- og varslingssystemer på Kola og i Norvest-Russland, i Baltikum, Finland, Øst-Tyskland og Polen. Ifølge forskerne var særlig Einar Gerhardsen skeptisk til at norske fly skulle delta i slike oppdrag, men det ble ikke tatt initiativer for å endre på planene.

“Fryktens likevekt – atombomben, Norge og verden” er skrevet på oppdrag fra Forsvarsdepartementet. Ifølge forskerne har de hatt fri tilgang til tidligere gradert materiale, både i Norge og hos NATO. Forsvarsdepartementet satte som forutsetning at manus skulle godkjennes før utgivelse, men det ble ikke gjort endringer. Ifølge Rolf Tamnes villedet ikke være mulig for de to forskerne å ta for seg perioden etter 1970, hvilket lå utenfor oppdraget, fordi de ikke ville fått innsyn i alle NATOs dokumenter fra denne perioden.

Bygget lagre for atomvåpen

Mens tidligere statsminister Einar Gerhardsen på NATOs toppmøte i Paris 1957 slo klart fast – klarere enn mange likte – at det var uaktuelt med atomvåpen på norsk jord i fredstid, ble det bygget syv lagre som kunne ta imot atomvåpen i Norge. Dette dreide seg om Bodø, Setermoen, Asker, Våler, Trøgstad, Nes og Flesland. I tillegg var det fem lagre beregnet på konvensjonelle våpen, som lett kunne bygges om til å ta imot a-våpen; Bardufoss, Værnes, Lista, Torp og Gardermoen. Andøya og Sola skulle også kunne ta imot a-våpen, selv om det ikke fantes lagre der.

Det kommer fram i boka “Fryktens likevekt” av Rolf Tamnes og Kjetil Skogrand.

Det kommer også fram at de fire svært omdiskuterte Nike-batteriene rundt Oslo, i Asker, Våler, Trøgstad og Nes, ble klargjort for å ta imot raketter med atomladninger. Dette bekrefter påstander fra anti-atomvåpenhold opp gjennom den kalde krigen. De har argumentert med at dette nettopp er Nike-batterienes “styrke”.

Ifølge de to forskerne bak boka kan det ikke dokumenteres at atomvåpen med -ladninger har befunnet seg på norsk jord noen sinne. Et grensetilfelle er utplasseringen av en øvelsesbombe uten ladning på Flesland ved Bergen.

Du vil kanskje også like