Så gjør vi så – men hvorfor?

Filmskaperen Errol Morris reddet en uskyldig dømt fra henrettelse med dokumentaren «The Thin Blue Line». Nå er han aktuell med en portrettserie som tematiserer vår fascinasjon for ondskapen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Blant mange inntrykk fra Oslo Internasjonale Filmfestival er den amerikanske dokumentarfilmskaperen Errol Morris’ portretter igjen av de sterkeste. Morris er en av USAs ledende dokumentarfilmskapere, og filmfestivalen synes heldigvis å ha gjort det til en tradisjon å vise nye episoder av hans portrettserie First Person. Dette er en serie kortere portretter der vi blir kjent med noen svært eksentriske amerikanere. Resultatet er en rekke tankevekkende innblikk i noen skjebner utenom det vanlige, hvor Morris slipper til orde mennesker som på en eller annen måte er på kanten av hva folk flest vil mene er det rasjonelle.

Dødsfascinasjon

Mange av filmene dreier seg rundt død; fascinasjon for døden, respekt for døden, frykt for døden, dragning mot døden. Så også med portrettet The Only Truth (2002), som handler om advokat Murray Richman og er en ren fallitterklæring for det amerikanske rettsvesenet. Den litt tykkfalne advokaten forteller nærmest fnisende om alle de åpenbare kriminelle han har fått frikjent. Dette er god business, smiler «Don’t worry Murray» fornøyd, og forteller henrykt om den gangen han fikk frikjent en klient anklaget for å ha knivstukket sitt offer sju ganger med døden til følge. «Jeg klarte å overbevise juryen om at offeret hadde falt tilbake på kniven seks av gangene, og klienten min slapp unna med en kort straff,» smiler advokaten, men innrømmer samtidig at han hele tiden visste at klienten var skyldig som bare det. Det handler ikke om sant eller galt, oppsummerer han, «det handler om at det rette er om jeg vinner saken, og det gale er om jeg taper den». Dette begrunnes med en lengre tale om at sannheten er relativ, en tale som synes hentet ut fra tabloide spaltemetre mer enn fra pensum på et juridisk studium.

Advokat Murray fremstår dermed som selvlært og vranglært, et trekk som går igjen i flere av Morris’ portretter. Advokaten benekter, tross smilende beretninger om sine voldelige klienters eskapader, at han er tiltrukket av vold og død. «Ikke i det hele tatt,» insisterer han. «Vold er frastøtende. Jeg jobber simpelthen bare med kriminalsaker der vold er et uunngåelig element.» Det er likevel vanskelig å tro at det ikke ligger noen fascinasjon for nettopp det voldelige eller onde til grunn for engasjementet til såvel Richman som andre av de portrettertes åpenbare fortellerglede om de mest groteske hendelser.

Ondskapens natur

Fortellerglede synes også psykiater Michael Stone å ha i Mr. Personality (2002). Han forsker på ondskap, og den første halvdelen av intervjuet er nærmest en ren oppramsing av bestialske seriemord de siste 40 årene. Stone forsker på hvilke personlighetstrekk mennesker som begår ulike onde handlinger har. Han har rangert disse personlighetstrekkene på en skala fra null til seks, der mennesker flest befinner seg på null, og stort sett prøver å leve godt med seg selv og andre. Mennesker på den andre siden av skalaen, derimot, i sone seks, begår grusomme handlinger om og om igjen. Her finner vi de rene menneskehaterne, de kriminelle psykopatene som psykiateren ikke ser noen mulighet for å forbedre gjennom behandling. Sone seks er først og fremst karakterisert av en totalt manglende erkjennelse og refleksjon rundt det faktum at ens handlinger gjør andre vondt.

Interessant nok avslutter Morris intervjuet med å spørre psykiateren hvorfor han selv tiltrekkes av det voldelige og det onde. «Kanskje det er fordi jeg selv ble banket opp på skolen,» undrer psykiateren, og forteller hvordan han fikk en beskytter som banket opp plageåndene i bytte mot at Stone gjorde leksene hans. Kanskje det er der fascinasjonen for vold kommer fra. «Men det synes jo ikke som en god nok forklaring!» protesterer Morris, og spør igjen: Hvorfor? Psykiateren, som ellers i intervjuet villig vekk har reflektert rundt all verdens udåder og artikulert allehånde personlighetstrekk, kommer plutselig ikke på noe å si. Han blir rett og slett stum.

Slik avsluttes intervjuet i nølende kremting – psykiateren synes aldri å ha stilt seg selv spørsmålet om hvorfor han gjør det han gjør, selv om feltet hans har vært å analysere andre etter deres evne til å stille seg selv nøyaktig samme spørsmål.

Formidlingen av galskapen

I portrettene over ondskapen finner vi også Mr. Death. The rise and fall of Fred A. Leuchter, Jr., fra 1999. Her får vi et lengre portrett av mannen som jobbet seg opp ved å konstruere henrettelsesmaskiner for amerikanske fengsler. Leuchter forteller hvordan utstyret brukt ved dødsstraff ofte kunne føre til langtekkelige og pinefulle avstraffelser for de dømte, og oppgir ønsket om human død som motivasjonen for sitt makabre arbeid.

Men Leuchter blir kontaktet av Ernst Zundel, en canadisk fornekter av holocaust, for å stille opp som ekspertvitne i rettssaken mot ham. Det er da det går galt. Leuchter drar til Auschwitz, hakker løs noen prøver, og skriver en rapport som fort blir verdenskjent: Leuchter konkluderer med at det aldri har vært gasset ihjel mennesker i Auschwitz. Han har studert lokalene, de er ikke egnet til gassing – og «er det noen som vet hvordan å henrette mennesker, så er det jo meg», som Leuchter smilende konstaterer.

Så langt klippet Morris filmen om Leuchter sammen, og viste den for et testpublikum, overbevist om at alle ville komme frem til samme konklusjon som ham selv: Leuchter er gal. Men testpublikummet ble forvirret av Leuchters påstander. Er det da slik at det virkelig er tvil om at holocaust fant sted? Er regissøren selv en fornekter av holocaust? Morris erkjente at han måtte fortsette arbeidet med filmen. Portrettet munner slik ut i uttalelser fra fagfolk som ikke etterlater oss i salen i tvil om at Leuchter er totalt ukvalifisert til å trekke de konklusjonene han gjør. I arkivene i Auschwitz får vi et innblikk i dokumentasjonen på at det der rent faktisk ble gasset ihjel tusener på tusener av mennesker.

Morris kom i et dilemma som filmskaper. På den ene siden var hans ønske om å lage et subjektivt portrett i First Person-serien, der han får enkeltmennesker i tale uten å dømme disse moralsk. På den andre siden ønsket han jo slett ikke å så tvil om at holocaust virkelig fant sted. Morris erkjente at han hadde et moralsk ansvar som regissør til å motbevise hva Leuchter påstår. Noe av årsaken kan ligge i auraen av sannhet som hviler over levende bilder: Når en film er gitt merkelappen dokumentar, er vi vant til å lese dens påstander som sannhet. Mens det i teorien skulle være legitimt å skildre subjektive syn på verden i dokumentarfilmer, er holocaust i praksis en for monstrøs og fremfor alt reell historisk hendelse til at en kan la det rent faktisk gale standpunkt stå uimotsagt.

Morris selv har bemerket at han fremdeles likevel kan irritere seg over endringene han måtte gjøre i filmen – fordi det for ham jo er åpenbart at det Leuchter sier er feil, og det burde være åpenbart for alle.

Skrudd intelligens

Mange av Morris’ intervjuobjekter er variasjoner over det meget amerikanske temaet «self-made man» – den som har jobbet seg opp mot strømmen og mot alle odds. Det som gjør dem til så originale intervjuobjekter, er at livsprosjektet deres på et eller annet tidspunkt synes å ha skåret seg. I et annet av årets portretter, The Smartest Man in the World, møter vi mannen med høyest IQ i verden.

Han mistrivdes på skolen og i akademia, og droppet ut for å jobbe som bygningsarbeider og bartender. Og hva bruker han intelligensen sin til? Jo, han bruker tiden til å skissere en ny religion grunnlagt på matematikk og logikk, som skal bevise at vi alle er like og derfor tjener på å hjelpe hverandre. Uttrykket dette skal få rent samfunnsmessig, er at verden bør styres av en elite med høy IQ som blant annet bestemmer hvem som skal få barn med hvem. Han selv stiller seg ydmykt til disposisjon for å spille en slik rolle.

En annen spennende variant over temaet høy IQ er portrettet One in a Million Trillion, som også er ny av året. Den handler om skolelyset Rick Rosner, som finner ut at han skal ta high school om igjen – ikke for å perfeksjonere det faglige resultatet, men for å leve et mer sosialt liv enn hva han gjorde i sin første runde i utdanningsvesenet. Problemet er at han ikke nøyer seg med å gå om igjen én gang, men går på high school i hele elleve år, under ulike navn. Rosner livnærer seg av å strippe, og på fritiden pugger han fakta for å oppfylle sitt andre store mål i livet – å vinne Vil du bli millionær? på TV.

Behovet for å forstå

Fokuset for hele Morris’ portrettserie er på de subjektive beveggrunnene folk har for å gjøre det de gjør. Førsteinntrykket av Morris’ prosjekt som en makaber tematisering av mord og død viser seg dermed kanskje ikke å stemme. Mord og død er riktignok viktige i mange av portrettene, men det er snarere fordi slike dramatiske hendelser aktualiserer et mer grunnleggende spørsmål om forståelse: Vi har et behov for å prøve å forstå hvorfor andre mennesker gjør slik de gjør, og spesielt mennesker som gjør det vi selv føler vi aldri kunne gjort. Hva slags motivasjon og beveggrunner har disse amerikanske originalene med slike uvanlige livsprosjekt?

På den andre siden kan dette igjen være et forsøk på å bortforklare. Det at vi er fascinert av det makabre, eller enda verre, det rett ut onde, synes å være det siste vi vil innrømme. Sara London blir i The Killer Inside Me (2000) for eksempel mektig fornærmet over at Morris antyder at hun er tiltrukket nettopp av seriemordere. Dette til tross for at hun jo kontakter kjente seriemordere som sitter i fengsel og innleder forhold med dem.

Vi har et behov for å forstå andre mennesker, og ofte henger dette sammen med at vi også har et behov for å forstå oss selv. Det ubehagelige ved møtene med Morris’ mest kontroversielle intervjuobjekter synes å være at de ikke i særlig stor grad har denne trangen til å forstå seg selv. For å ta Leuchter, henrettelseseksperten og holocaustfornekteren, som på mange måter setter dette på spissen ved å utmerke seg som totalt blottet for et slikt behov eller en slik evne til selvransakelse. Utover i filmen er spørsmålet vi stiller oss i møtet med Leuchter ikke så mye «hva tenkte han?» som «tenkte han?». Leuchter gransker ikke på noe tidspunkt seg selv og sine egne ideer, og fremstår som motsatsen til Morris’ empatiske forsøk på å trenge inn under huden på noen eksentriske mennesker for å forstå. Leuchter fremstår først som et monstrøst menneske, men når man går ham etter i sømmene, etterlates vi med et inntrykk av at han til syvende og sist er uutsigelig grunn. Leuchters ondskap er banal i den forstand at den er så tankeløs.

Mye av ondskapen i Morris’ portretter synes å forbli skjult under et slikt slør av tankeløshet. Portrettserien demonstrerer hvordan det er noe ved det makabre som fascinerer oss, men bekrefter også hvor vanskelig det er å uttale hva det er.

Errol Morris er en av USAs ledende dokumentarfilmskapere. Han er født i 1948 og har studert filosofi og senere livnært seg blant annet som privatdetektiv. Hans banebrytende dokumentar The Thin Blue Line (1988) reddet en uskyldig dømt fra henrettelse. Andre filmer han har laget er Gates of Heaven (1978) og Fast, Cheap and Out of Control (1997). Aktuell med andre del av TV-serien First Person, vist på Oslo Internasjonale Filmfestival. Hold utkikk etter portrettene på en TV-kanal nær deg!

---
DEL

Legg igjen et svar