Sa nei til USA og legemiddelindustrien

Hittil ukjente WikiLeaks-dokumenter viser hvordan USAs ambassade i Oslo forsøkte å presse den norske regjeringen til å slå ned på rimeligere kopimedisiner med trusler om svartelisting av Norge. Daværende nærings- og handelsminister Dag Terje Andersen forteller for første gang om møtet der han satte foten ned overfor amerikanerne.

Tre dokumenter sendt fra USAs ambassade i Oslo i 2006, 2007 og 2009 viser hvordan og hvorfor Norge havnet på USAs svarteliste «Special 301 Report» i seks år. Ny Tid har analysert disse tre dokumentene frigitt av WikiLeaks sammen med norske og internasjonale eksperter.

Sensitivt ambassadedokument. Året er 2006 da USAs ambassadør i Oslo Benson Whitney første gang nevner forslaget om å sette Norge på «Special 301 Report» – en liste som omfatter land USAs regjering, storselskaper og lobbyorganisasjoner mener gir amerikanske produkter og tjenester utilstrekkelig markedsadgang eller intellektuell eiendoms- og patentbeskyttelse. Dette fremgår av et ambassadedokument datert 23. februar 2006 merket som «sensitivt».

Konflikten mellom USAs mektige farmasøytiske industri – her representert ved den amerikanske legemiddelindustriens lobby- og interesseorganisasjonen PhRMA – backet av USAs regjering på den ene siden og Norges regjering og medikamentkjøpere på den andre, handlet om enorme pengesummer. Ifølge Whitney ville de amerikanske farmsøytgigantene kunne øke sine inntekter med cirka 9,82 milliarder kroner gjennom dyrere medisiner betalt av Norges pasienter og offentlige myndigheter, dersom den norske regjeringen ga etter for kravet om å la endringene i patentbestemmelsene få tilbakevirkende kraft.

Den amerikanske legemiddelindustrien regulerer den amerikanske regjeringen.

I dokumentet fra 2006 gjorde ambassadør Whitney det klart at «alt» måtte prøves: lobbyvirksomhet fra PhRMA rettet mot norske helsemyndigheter, overtaling av nærings- og handelsminister Dag Terje Andersen og trusler om å sette Norge på den nevnte svartelisten. Dokumentet avslører også at ambassaden året før – da ledet av Whitneys forgjenger John D. Ong – hadde gått så langt som å forsøke å få den avtroppende Bondevik-regjeringen til å bryte med norsk demokratisk sedvane og gjennomføre endringer rett før neste regjering skulle tiltre: «Da tiden begynte å løpe ut foran et kommende regjeringsskifte, ba de farmasøytiske selskapene ambassadør Ong om å legge press på nærings- og handelsministeren for å få ham til å støtte en løsning i siste minutt. Ministeren fortalte imidlertid ambassadøren at han på det tidspunktet ikke kunne gjøre noe som kunne binde den påtroppende regjeringen.»

USA vs Norge. Historien om hvordan Norge i 2008 for første gang skulle havne på en offisiell svarteliste etter at den rødgrønne regjeringen nektet å gi etter for USAs aggressive lobbykampanje og trusler, kan imidlertid sies å ha begynt i 1992. Da oppgraderte Norge sin patentbeskyttelse fra såkalt prosesspatent til produktpatent – i tråd med det som var i ferd med å bli det dominerende globale patentregimet gjennom internasjonale avtaler, blant annet i regi av EØS og WTO. For legemiddelindustrien betød overgangen til produktpatenter kort sagt at selskaper kunne få enerett på salg av virkestoffene de patenterte. Overgangen fra prosess- til produktpatenter betød mye større mulighet for å beholde total enerett på salg av medikamenttyper gjennom hele den 20 år lange patentperioden. Det gamle systemet med prosesspatenter ga bare rett til monopol på en spesifikk måte å fremstille et gitt virkestoff på – noe som i praksis betyr at konkurrerende produsenter kan selge medikamenter med samme virkestoff så lenge det fremstilles gjennom en annen produksjonsprosess. Dette for å sikre mer konkurranse og lavere priser på medikamenter.

Da konflikten mellom USA og Norge begynte i 2006, var det over 100 kopimedisiner på markedet i Norge; dette var prosesspatenter registrert før 1992. Eksempelvis var to av preparatene berørt av konflikten medisinen mot benskjørhet Fosamax og blodtrykksmedisinen Cozaar, begge produsert av det amerikanske legemiddelfirmaet MSD. Begge preparatene nøt lenge godt av monopol på det norske markedet, men fikk etter år 2000 konkurranse fra produsenter som fremstilte samme virkestoff med en annen produksjonsprosess. Dermed senket den norske staten prisen på medikamentet og sparte både pasienter og statskassen for betydelige summer, og MSD tapte både markedsandel og inntjening per solgte enhet. Andre eksempler på prosesspatenterte medisiner er de blodtrykksregulerende Irbesartan og Candesartan, migrenemedisinen Zolimitriptan og brystkreftpreparatet Letrozol (kilde: Patentstyret).

Da USAs ambassade i 2005 i samråd med PhRMA begynte å drøfte hvordan Norge kunne overtales eller – som det het i det senere dokumentet av 23.02.06 – tvinges til å gi amerikanske legemiddelselskaper monopol på en rekke medisiner, var det altså fortsatt en rekke legemidler på markedet som hadde fått prosesspatent før 1992. «Rundt 80 til 85 prosent av inntektene [til de amerikanske legemiddelfirmaene] i Norge kommer fra salg av medisiner som kun har prosesspatent,» skriver ambassadøren i dokumentet fra 2006. Dette gjaldt altså mange av de mest brukte medisintypene.

Sa nei til USA. «Vårt foretrukne resultat er klart – at norske helsemyndigheter endrer sine reguleringer av offentlig medikamentfinansiering som anbefalt av industrien. PhRMAs forespørsel kan brukes som et redskap til å få norske myndigheter til å handle for å avansere i retning det resultatet. Ambassaden (og byråer i Washington) kan bruke Special 301-forespørselen som en ‘handlingstvingene hendelse’ ved å gjøre de relevante norske ledere oppmerksomme på den […] i god tid før Special 301 reports publiseringsdato 30. april,» står det i dokumentet fra 2006.

Dag Terje Andersen: «Det er viktigere å ivareta hensynet til norske pasienter enn å øke inntjeningen til amerikansk farmasøytisk industri.»

En av dem som ble pekt ut og utsatt for press fra den amerikanske ambassaden var Ap-politiker og daværende nærings- og handelsminister Dag Terje Andersen. «Jeg husker at jeg hadde en samtale med den amerikanske ambassadøren der tema var vern mot konkurranse fra generiske medisiner [kopipreparater] for å beskytte amerikansk farmasøytindustri i Norge,» sier han til Ny Tid.

Andersen – som ikke har hatt mulighet til å gå gjennom detaljene i prosessen og derfor understreker at han ikke kan garantere for nøyaktigheten i sin fremstilling på grunn av tiden som er gått siden hendelsesforløpet – tror møtet med ambassaden skjedde i 2006 eller 2007 – som kan stemme med opplysningene som fremgår av dokumentene.

«Både vi og embetsverket var forberedt på at amerikanerne kom til å være offensive i sine krav,» sier Andersen. Han husker ikke spesifikt hva som ble sagt om den amerikanske svartelisten, men han betegner amerikanerne som både offensive og urimelige i samtalen: «Amerikanernes krav var urimelig. Skulle vi overkommet deres ønsker, så ville det betydd å opprettholde patenter og dermed enerett på salg av medikamenter med gitte virkestoffer lenger enn det norsk og internasjonal lovgivning tilsa.»

Den tidligere ministeren, som nå er stortingsrepresentant, er også krystallklar på hva som var hans prioriteringer i samtalene: «Dersom man i et land må kjøpe medisiner dyrere enn nødvendig, vil det gå utover helsa. Det sto hele tiden klart for meg at det er viktigere å ivareta hensynet til norske pasienter enn å øke inntjeningen til amerikansk farmasøytisk industri.»

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here