Tre dokumenter sendt fra USAs ambassade i Oslo i 2006, 2007 og 2009 viser hvordan og hvorfor Norge havnet på USAs svarteliste «Special 301 Report» i seks år. Ny Tid har analysert disse tre dokumentene frigitt av WikiLeaks sammen med norske og internasjonale eksperter.
Sensitivt ambassadedokument. Året er 2006 da USAs ambassadør i Oslo Benson Whitney første gang nevner forslaget om å sette Norge på «Special 301 Report» – en liste som omfatter land USAs regjering, storselskaper og lobbyorganisasjoner mener gir amerikanske produkter og tjenester utilstrekkelig markedsadgang eller intellektuell eiendoms- og patentbeskyttelse. Dette fremgår av et ambassadedokument datert 23. februar 2006 merket som «sensitivt».
Konflikten mellom USAs mektige farmasøytiske industri – her representert ved den amerikanske legemiddelindustriens lobby- og interesseorganisasjonen PhRMA – backet av USAs regjering på den ene siden og Norges regjering og medikamentkjøpere på den andre, handlet om enorme pengesummer. Ifølge Whitney ville de amerikanske farmsøytgigantene kunne øke sine inntekter med cirka 9,82 milliarder kroner gjennom dyrere medisiner betalt av Norges pasienter og offentlige myndigheter, dersom den norske regjeringen ga etter for kravet om å la endringene i patentbestemmelsene få tilbakevirkende kraft.
Den amerikanske legemiddelindustrien regulerer den amerikanske regjeringen.
I dokumentet fra 2006 gjorde ambassadør Whitney det klart at «alt» måtte prøves: lobbyvirksomhet fra PhRMA rettet mot norske helsemyndigheter, overtaling av nærings- og handelsminister Dag Terje Andersen og trusler om å sette Norge på den nevnte svartelisten. Dokumentet avslører også at ambassaden året før – da ledet av Whitneys forgjenger John D. Ong – hadde gått så langt som å forsøke å få den avtroppende Bondevik-regjeringen til å bryte med norsk demokratisk sedvane og gjennomføre endringer rett før neste regjering skulle tiltre: «Da tiden begynte å løpe ut foran et kommende regjeringsskifte, ba de farmasøytiske selskapene ambassadør Ong om å legge press på nærings- og handelsministeren for å få ham til å støtte en løsning i siste minutt. Ministeren fortalte imidlertid ambassadøren at han på det tidspunktet ikke kunne gjøre noe som kunne binde den påtroppende regjeringen.»
USA vs Norge. Historien om hvordan Norge i 2008 for første gang skulle havne på en offisiell svarteliste etter at den rødgrønne regjeringen nektet å gi etter for USAs aggressive lobbykampanje og trusler, kan imidlertid sies å ha begynt i 1992. Da oppgraderte Norge sin patentbeskyttelse fra såkalt prosesspatent til produktpatent – i tråd med det som var i ferd med å bli det dominerende globale patentregimet gjennom internasjonale avtaler, blant annet i regi av EØS og WTO. For legemiddelindustrien betød overgangen til produktpatenter kort sagt at selskaper kunne få enerett på salg av virkestoffene de patenterte. Overgangen fra prosess- til produktpatenter betød mye større mulighet for å beholde total enerett på salg av medikamenttyper gjennom hele den 20 år lange patentperioden. Det gamle systemet med prosesspatenter ga bare rett til monopol på en spesifikk måte å fremstille et gitt virkestoff på – noe som i praksis betyr at konkurrerende produsenter kan selge medikamenter med samme virkestoff så lenge det fremstilles gjennom en annen produksjonsprosess. Dette for å sikre mer konkurranse og lavere priser på medikamenter.
Da konflikten mellom USA og Norge begynte i 2006, var det over 100 kopimedisiner på markedet i Norge; dette var prosesspatenter registrert før 1992. Eksempelvis var to av preparatene berørt av konflikten medisinen mot benskjørhet Fosamax og blodtrykksmedisinen Cozaar, begge produsert av det amerikanske legemiddelfirmaet MSD. Begge preparatene nøt lenge godt av monopol på det norske markedet, men fikk etter år 2000 konkurranse fra produsenter som fremstilte samme virkestoff med en annen produksjonsprosess. Dermed senket den norske staten prisen på medikamentet og sparte både pasienter og statskassen for betydelige summer, og MSD tapte både markedsandel og inntjening per solgte enhet. Andre eksempler på prosesspatenterte medisiner er de blodtrykksregulerende Irbesartan og Candesartan, migrenemedisinen Zolimitriptan og brystkreftpreparatet Letrozol (kilde: Patentstyret).
Da USAs ambassade i 2005 i samråd med PhRMA begynte å drøfte hvordan Norge kunne overtales eller – som det het i det senere dokumentet av 23.02.06 – tvinges til å gi amerikanske legemiddelselskaper monopol på en rekke medisiner, var det altså fortsatt en rekke legemidler på markedet som hadde fått prosesspatent før 1992. «Rundt 80 til 85 prosent av inntektene [til de amerikanske legemiddelfirmaene] i Norge kommer fra salg av medisiner som kun har prosesspatent,» skriver ambassadøren i dokumentet fra 2006. Dette gjaldt altså mange av de mest brukte medisintypene.
Sa nei til USA. «Vårt foretrukne resultat er klart – at norske helsemyndigheter endrer sine reguleringer av offentlig medikamentfinansiering som anbefalt av industrien. PhRMAs forespørsel kan brukes som et redskap til å få norske myndigheter til å handle for å avansere i retning det resultatet. Ambassaden (og byråer i Washington) kan bruke Special 301-forespørselen som en ‘handlingstvingene hendelse’ ved å gjøre de relevante norske ledere oppmerksomme på den […] i god tid før Special 301 reports publiseringsdato 30. april,» står det i dokumentet fra 2006.
En av dem som ble pekt ut og utsatt for press fra den amerikanske ambassaden var Ap-politiker og daværende nærings- og handelsminister Dag Terje Andersen. «Jeg husker at jeg hadde en samtale med den amerikanske ambassadøren der tema var vern mot konkurranse fra generiske medisiner [kopipreparater] for å beskytte amerikansk farmasøytindustri i Norge,» sier han til Ny Tid.
Andersen – som ikke har hatt mulighet til å gå gjennom detaljene i prosessen og derfor understreker at han ikke kan garantere for nøyaktigheten i sin fremstilling på grunn av tiden som er gått siden hendelsesforløpet – tror møtet med ambassaden skjedde i 2006 eller 2007 – som kan stemme med opplysningene som fremgår av dokumentene.
«Både vi og embetsverket var forberedt på at amerikanerne kom til å være offensive i sine krav,» sier Andersen. Han husker ikke spesifikt hva som ble sagt om den amerikanske svartelisten, men han betegner amerikanerne som både offensive og urimelige i samtalen: «Amerikanernes krav var urimelig. Skulle vi overkommet deres ønsker, så ville det betydd å opprettholde patenter og dermed enerett på salg av medikamenter med gitte virkestoffer lenger enn det norsk og internasjonal lovgivning tilsa.»
Den tidligere ministeren, som nå er stortingsrepresentant, er også krystallklar på hva som var hans prioriteringer i samtalene: «Dersom man i et land må kjøpe medisiner dyrere enn nødvendig, vil det gå utover helsa. Det sto hele tiden klart for meg at det er viktigere å ivareta hensynet til norske pasienter enn å øke inntjeningen til amerikansk farmasøytisk industri.»
Urimelig krav. Ny Tid har snakket med flere eksperter med nær tilknytning til spørsmålet om patentrettigheter for medikamenter. En av dem er Jørgen Smith, daværende direktør for Patentstyret – et statlig norsk forvaltningsorgan og kompetansesenter for industrielle rettigheter underlagt Nærings- og handelsdepartementet. Han deler Andersens oppfatning om at det amerikanske kravet var urimelig.
«Hovedgrunnen til at de amerikanske kravene ble ansett som uholdbare, var at et grunnleggende prinsipp var forsøkt satt i spill, nemlig at omfanget av patentvernet ikke kan utvides etter at patentet er gitt. Et patent utgjør et monopol med både et erstatningsmessig og strafferettslig vern, og det ville skape en helt uholdbar situasjon om konkurrenter som har innrettet seg etter patentet, skulle risikere at deres til da lovlig konkurrerende virksomhet ble ulovlig så å si over natten,», sier Smith. Han legger til at risikoen for store kommersielle tap hos konkurrentene som ville blitt kastet ut av det norske markedet om USAs krav ble innfridd, var åpenbar.
Ny Tid har også oversendt utdrag av WikiLeaks-dokumentene til den amerikanske eksperten James Love – direktør for organisasjonen Knowledge Ecology International (KEI) som arbeider for demokratisering av tilgang til kunnskap og teknologi med tanke på sosial rettferdighet, og rådgiver i spørsmål om patenter og intellektuelle eiendomsrettigheter for en rekke FN-organer og andre internasjonale organisasjoner. Love mener at alt tyder på at Norge hverken brøt handelsavtaler eller gjeldende patentlovgivning, og at presset Norge ble utsatt for minner om det USA også utøver mot utviklingsland. «Sånn sett er det norske tilfellet typisk. Selskapene går til USTR [United States Trade Representative] og ambassadene og ber om 301-listing, fordi de vet at de ikke hadde hatt sjans til å vinne sin sak i retten,» sier Love. «Satt på spissen er dette et eksempel på at det i noen tilfeller ikke er den amerikanske regjeringen som regulerer legemiddelindustrien, men legemiddelindustrien som regulerer regjeringen.»
Norge på svartelisten. Så ble da også svaret fra den mangeårige skogsarbeideren og daværende minister Andersen «nei». Frustrasjonen var tydelig da USAs ambassade 2. mars 2007 på nytt rapporterte hjem til regjeringen i Washington – da ledet av president George W. Bush – om kampanjen for å beskytte amerikanske legemiddelfirmaer mot konkurranse på det norske markedet. I dokumentet underskrevet av ambassadør Whitney står det at ambassaden har «arbeidet tett» sammen med USAs legemiddelfirmaer for å påvirke den norske regjeringen og at «saken har vært på agendaen i viktige møter mellom USA og norske tjenestemenn», inkludert Nærings- og handelsdepartementet. Ambassaden hadde advart de norske regjeringsmedlemmene om at «Norge står i fare for å bli inkludert i listen for å tilskynde endring».
Ambassaden konkluderte dermed med at Norge måtte presses hardere: «Norge har avvist enhver tilnærming. Ambassaden tror at uten et samordnet press fra høyeste nivå i Washington og andre bekymrede hovedsteder, inkludert London, Bern og andre […] vil ikke Norge gjennomføre de endringene vi søker. Derfor støtter ambassaden å inkludere Norge i årets Special 301 overvåkingsliste,» står det i det samme dokumentet. I 2008 ble trusselen et faktum – Norge havnet på den offisielle amerikanske svartelisten.
USA-krangel om Norge. I et dokument med den talende tittelen «Hold rekkene: Norges Special 301-utnevnelse» datert 17. mars 2009, skrev ambassadør Whitney: «[A]mbassaden er oppmerksom på at det er en intern diskusjon i USAs regjering om å fjerne Norge fra Listen. Å gjøre det vil utløse flere negative resultater.» Norge hadde da allerede vært på svartelisten i et år. Det hadde kommet ambassadøren for øre at det var uenighet i regjeringen i Washington om hvorvidt Norge burde fjernes fra svartelisten, til tross for at landet ikke hadde etterkommet det amerikanske kravet.
I dokumentet av 17.03.09 tok ambassadøren overraskende sterkt stilling mot dem i hans egen regjering som ønsket å fjerne Norge fra listen. Noe av argumentasjonen baserte seg på håpet om at svartelistingen kanskje var i ferd med å presse den norske regjeringen til å gi etter. Under mellomoverskriften «Resultater etter listing: Press skaper resultater» oppsummerer Whitney hva som pekte i den retningen: «Industriens (og muligens den norske regjeringens) vilje til å vurdere kreative løsninger på saken: For eksempel har en lokal [legemiddel]industrilobbygruppe, LMI, i konsultasjon med den [Washington] DC-baserte lobbygruppen PhRMA, foreslått å fokusere på å få den norske regjeringen til å utelukke fremtidige generica [kopilegemidler] intervensjon i det norske markedet. Et klart tegn på denne fremgangen var den norske statsminister Stoltenbergs nylige besøk til et amerikansk legemiddelfirma der han sa at patentsaken ville bli diskutert igjen på årsmøtet til partiet hans. Videre skal LMI-medlemmer møte statsministeren den 17. mars for å diskutere listingen og mulige tiltak for å tilfredsstille [legemiddel]industriens bekymringer».
Det er ikke kjent nøyaktig hva koordineringen mellom den internasjonale legemiddelindustriens interesseorganisasjon i Norge LMI, USA-baserte PhRMA og den amerikanske ambassaden førte til. Men det at Norge ble værende på listen til patenttiden for de siste prosesspatenterte medikamentene gikk ut, tyder på at kampanjen ikke førte frem.
Mer enn medisiner på spill. Den amerikanske ambassadørens oppsiktsvekkende sterke engasjement for å opprettholde svartelistingen av Norge i 2009 avdekker imidlertid også at ambassaden anså at det var noe langt mer enn farmasøytgigantenes profitt som sto på spill når avgjørelsen om å fjerne Norge fra 301-listen eller ikke skulle tas i Washington. Som det fremgår av 2009-dokumentet handlet det for Whitney også om å opprettholde respekten for USA som global overmyndighet og frykten for å trosse Washington i Norges og resten av verdens regjeringskorridorer: «Dette er en [norsk] regjering som ønsker å gå opp en modig sti på de internasjonale scenene […] som har vært villig til å bryte med USA og andre,» står det i avsnittet der også Norges beslutning om å anerkjenne Palestinas valgte Hamas-regjering nevnes som eksempel på ulydighet i møte med USA. Videre står det i dokumentet: «Skulle man beslutte å fjerne [Norge] fra listen, tror vi at den norske regjeringen […] og Arbeiderpartiets politikere vil konkludere med at det er liten grunn til å ta den amerikanske regjeringens protester til følge og at de kan vente oss ut i en hvilken som helst sak. Det vil være en ekstraordinært uheldig lærdom».
I verste fall, mente ambassadøren, ville det å fjerne Norge fra listen – uten at den norske regjeringen hadde etterkommet farmasøytindustriens ønske – undergrave 301-listens effektivitet på verdensbasis fordi det ville «etablere en dårlig presedens om at land som settes på listen kan fortsette med business as usual, uten negative implikasjoner», skriver han. At Norge faktisk ble værende på listen frem til 2013 bekrefter at det var ambassadens syn – ikke motstanderne i Washingtons – som vant frem til slutt.
Hårreisende, men håpefullt. Effekten ble imidlertid ikke helt slik ambassadøren og legemiddellobbyen hadde håpet på. James Love sier til Ny Tid at WikiLeaks-dokumentene viser at legemiddelindustrien kan mobilisere den amerikanske regjeringen og utenrikstjenesten, og sette selv rike vestlige land under hardt press når tiltak for å verne pasienters og nasjonale helsebudsjetter går ut over legemiddelfirmaenes inntjening. Love mener også at det at legemiddelindustrien de siste årene har lykkes i å få en lang rekke tunge internasjonale aktører som EU-kommisjonen, Sveits og Japan til å tale sin sak, forverrer situasjonen med stadig lengre patenter og monopolprising av viktige legemidler. Samtidig trekker han også en annen generell konklusjon av det som kom frem i de lekkede ambassadedokumentene og resten av hendelsesforløpet: «For meg er kanskje hovedlærdommen fra det norske tilfellet at det faktisk er mulig å trosse USAs forsøk på å bruke 301-listen til å presse regjeringer på vegne av private selskaper.»
Sitatene fra Wikileaks-dokumentene og Love er oversatt av Vold.
Se også USAs svarteliste
