Så mistet vi nok en sjanse

Veibygging i Khiminskij-skogen, støtte til Hviterussland-regimet og dommen mot Khodorkovskij viser at Russland har gått glipp av nok en mulighet til endring.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Elena Milashina er journalist Novaja Gazeta, regnet som Russlands eneste uavhengige dagsavis. Hun er tidligere kollega av Anna Politkovskaja og skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Moskva, Russland. I desember ga president Dmitrij Medvedev grønt lys for den skandaløse byggingen av en føderal trasé gjennom Khimkinskij-skogen, rett nord for Moskva.

En stund fantes det håp om at sunn fornuft, kombinert med den internasjonale oppmerksomheten som historien med denne skogen fikk – spesielt etter de barbariske angrepene på journalister og miljøvernere som forsøkte å redde skogen – skulle veie tyngre enn interessene til statsminister Vladimir Putins krets. Dessverre gikk det ikke slik.

Det var så håp om at russiske myndigheter virkelig skulle distansere seg fra Hviterusslands president Alexander Lukasjenko og slutte å støtte regimet hans med russisk gass og olje. I sterke ordelag gjorde Medvedev det i høst klart hva han virkelig syntes om Lukasjenko og dette diktaturet som ligger og mugner midt i Europa.

Men like før presidentvalget i Hviterussland i desember møtte Lukasjenko så Putin, og han punget ut de 25 milliarder kroner landet har skyldt sin nabo. I bytte fikk han fullstendig avskaffelse av tollavgifter på russisk olje, noe som i praksis betyr at Hviterussland får oljen for en slikk og ingenting. Denne oljen kan de raffinere og lage bensin av, for så å selge noen hakk dyrere enn råoljen de mottok. Det er nettopp denne inntekten Lukasjenkos regime overlever på – 68 prosent av utenlandske investeringer i Hviterussland er russiske!

Småbarnsmor og journalist fengslet

«Normaliseringen» av det politiske forholdet mellom Putin og Lukasjenko har ført til en umiddelbar vekst av antallet politiske fanger i Hviterussland. Den 19. desember ble fredelige demonstrasjoner fra opposisjonelle slått ned på mest mulig brutalt vis. Alle Hviterusslands tidligere presidentkandidater, som hadde konkurrert mot Lukasjenko, ble arrestert. De ble tiltalt etter kriminell straffelov, for organisering og deltakelse i massiv uorden, og ble konfrontert med strafferammer på opptil 15 år.

I det hviterussiske KGBs varetekt sitter blant andre Irina Khalip fra den russiske avisen Novaja Gazeta. Hun er mor til en tre år gammel gutt og gift med en av de mest populære opposisjonspolitikerne i Hviterussland, Andrej Sannikov.

Håpet overfor Russlands president, som har sjarmert verden med sin liberale retorikk, avgikk ugjenkallelig med døden 30. desember 2010. Den føderale dommeren Viktor Danilikin, som det siste halvannet året har ført den rettslige prosessen i Yukos-sakens andre del, leste da raskt opp den endelige dommen i saken. Mikhail Khodorkovskij, som en gang var den rikeste oligarken i Russland som har vært fengslet siden 2003, er nå landets mest berømte fengselsfugl. Han fikk tretten og et halvt års fengsel til sammen – den maksimale fengselsstraffen for denne type kriminalitet i Russland.

Del to av Yukos-saken så dagens lys mens Vladimir Putin enda var Russlands president, fram til 2008. På den tiden så det ut til at voldgifts- og kriminalsakene mot landets største og mest gjennomsiktige oljeselskap, og dets ledere, var det naturlige skrittet å ta. Khodorkovskij er Putins personlige fiende. Firmaet hans, som oppstod i kjølvannet av en tvilsom privatiseringsprosess og som etter få år var drevet etter vestlige prinsipper, var en dødelig utfordring for de korrupsjonsreglene russiske businessmenn og utenlandske investorer var vant til å spille etter.

«Stjålet olje»

Khodorkovskijs rikdom – som i 2003 utgjorde en formue på 15 milliarder dollar – hans politiske innflytelse og hans visjon om et åpent Russland, var en reell trussel for regimet av sikkerhetsfolk, som strevde for å få kontroll over landets naturressurser og undertrykke og korrumpere landets menneskelige kapital.

Denne duellen kunne ha blitt avsluttet med den første dommen i Yukos-saken, da Khodorkovskij og hans rådgiver Platon Lebedev ble dømt til åtte års fengsel for grov skatteunndragelse etter produksjon og salg av olje. Selve beskyldningen om skatteunndragelse er ganske absurd, for den innebærer utførelsen av et aksiom: Enten er Khodorkovskij uskyldig, eller så er alle ledere i oljeindustrien like skyldige som ham – også direktørene i de statlige firmaene Rosneft og Gazprom. De levde nemlig alle etter reglene som tillater skatteunndragelse og profittering på firmaer utenfor Russlands grenser. Mens Khodorkovskij sitter fengslet, fortsetter de andre å leve etter disse reglene.

Denne absurde saken har det siste halvannet året vært gjenstand for rettslig etterforskning i Khamovnitsjeskij-retten i Moskva. I et halvt år har dommer Danilkin organisert innlegg fra aktorat og forsvar, og han har hørt på vitneutsagn. Praktisk talt samtlige vitner og eksperter har bemerket det absurde over den andre Yukos-saken.

Rettsprosessen var fullstendig åpen, transparent og så tilgjengelig at utilstrekkeligheten i anklagene var lett å se for alle som hadde fulgt med litt i denne dødelige kampen mellom Khodorkovskij og Putin.

Vesten tidde ikke. Saken ble omtalt av alle viktige politiske institutter i USA og Europa. Den europeiske menneskerettsdomstolen anerkjente anklagen som Yukos framla mot den russiske staten og godtok deres krav om om en kompensasjon på 700 milliarder kroner, historiens største kompensasjonskrav.

Putins arv

Den andre saken mot Khodorkovskij var til siste slutt i samsvar med president Medvedevs liberale retorikk. Prosessen var ekstremt viktig for hele Russlands fastleggelse og forståelse av framtiden. Denne saken krevde en personlig og selvstendig holdning fra Medvedevs side – det var den viktigste testen for presidentens personlige integritet.

Men Medvedev bestod ikke testen. Riktignok forsøkte han. I alle fall kan uttalelsene han kom med under den offentlige talen på tre av de største russiske TV-kanalene, forstås på den måten.

Medvedev uttalte seg meget fast og negativt om press mot domstolen, noe som flere dager i forveien hadde blitt demonstrert av Putin i alt sitt barbari. Før dommen falt sa han om Khodorkovskij at «tyver hører hjemme i fengsel». Som svar på dette gikk Medvedev ut og sa klart fra at ingen politikere, uansett status, har rett til å legge press på rettsapparatet ved å uttale sin posisjon i en pågående sak.

Denne ordduellen mellom Medvedev og Putin kan anses som en duell mellom to klare signaler, som det tohodede russiske maktapparatet har sendt til rettssystemet. En kunne hørt på Medvedevs signal og latt det demonstrere en virkelig uavhengig domstol. Konsekvensen av en frifinnelse i Khodorkovskij-saken kunne ha vært et historisk vendepunkt i Russlands utvikling.

Men det var Putins signal som ble hørt. Og Khodorkovskij fikk den høyeste mulige straffen. Dette viser nok en gang at det er Putin, selv i statsministerstolen, som er Russlands mest innflytelsesrike politiker. Det betyr også at det russiske samfunnet «misset» nok en historisk sjanse.

«Bad cop»

Dette betyr imidlertid ikke at det kommer til å bli noe presidentbytte i 2012. Det har vært en klar trend de siste månedene at representantene for Russlands politiske og økonomiske elite har pekt på Medvedev som den mest sannsynlige presidentkandidaten for neste valg.

Det betyr at Putin antagelig ikke kommer til å stille i det hele tatt, fordi han er godt fornøyd med rollen som «bad cop» i Kreml-tandemet. En enda viktigere grunn er at Putin sitter på all distribusjon av økonomiske midler i landet, noe som er enklere å gjøre fra statsministerposisjonen.

De representative funksjonene i presidentvervet, som Medvedev etter sigende liker svært godt, stjeler enorme mengder tid fra den personlige styringen av landets økonomi.

Derfor vil ikke presidentvalget i 2012 forandre noe som helst for Russland. Det kom klart fram i desember 2010.

Oversatt fra russisk av Kristian Krohg-Sørensen

---
DEL